per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Om kjærlighet.

Kjærlighet, ordet er innholdstungt og det er brukt i svært mange sammenhenger:

Det betegner den ypperste form for relasjon vi mennesker kan inngå.

Det kan være relasjonen mennesket og gud, eller mennesket og et annet menneske, mennesket og naturen eller mennesket og ideen.

Kjærligheten prises i alle kulturer, til alle tider, og om de ulike ytringene vektlegges noe forskjellig er hovedtemaet urokkelig: Man søker den.

Man kan, som i antikkens Hellas, vektlegge kjærligheten til ideen.  Filosofi betyr, rent språklig,  kjærlighet til visdommen.   Det går fint an  å studere filosofi uten å elske visdommen, men mange vil kjenne gløden av begeistring og glede ved å lytte til de gamle tenkerne. Og, selvsagt vil mange oppleve å finne mange uedle motiver hos seg selv mens de forsøker seg som filosof. Enten man utålmodig fusker i faget, eller briljerer med egne talenter, eller sovner midt i sjelens dialog med seg selv, ja, vanskeligheten med å  «holde fast på»  kjærligheten i den praktiske utøvelsen av den er vel kjent for de fleste.

Men det er nettopp den praktiske utøvelsen av kjærligheten vi søker.  Og så blir våre forsøk på å praktisere den ofte så avslørende for vår utilstrekkelighet i dette. Likevel gir vi aldri opp! Og livet blir en livslang øvelse i kjærlighet.

Kjærlighet til naturen virker temmelig enkelt sånn ved første øyekast, men å yte mer enn å «elske søndagsturen» byr på flere praktiske anstrengelser:  enten det er som hagedyrker, bonde,  bærplukker, forsker eller miljøaktivist kreves det arbeid og kunnskap.

Ethvert menneske er et medmenneske, og selv om vi ikke «elsker» enhver fremmed på jorden, så elsker vi dem likevel: Fordi vi mener at de er mennesker som oss, og er elskverdige , som vi er. Ethvert av alle disse elskverdige menneskene kan jeg tilfeldigvis møte på min veg, og i møtet mellom to mennesker  påvirkes kjærligheten. Og man kjenner behag, eller ubehag, alt etter hvordan møtet artet seg.

Møtet  mellom to mennesker er det «magiske øyeblikk» hvor man «ser og blir sett».  Og her, hvor de sterkeste følelsene settes i svingninger og gir et fantastisk utgangspunkt for praktisk kjærlighet, nettopp her, viser vi vår uforstand  og praktiserer ofte de dummeste vrengebilder av kjærligheten. Vi feiler og søker videre, klok av skade. Så neste gang skal det lykkes!  Og det gjør det! Ihvertfall i forhold til det jeg lærte sist.

Det, å utøve den  praktiske siden ved kjærligheten, er en utrolig sterk læreprosess! Og om vår kjærlighetsevne  strever og feiler noe  i sin utfoldelse er den robust nok til å tåle det, ja, den rett og slett stimuleres av  å øve seg. Og alltid er erfaringen den at man har for lite kunnskap om den eller det man elsker til å kunne utøve klok kjærlighet. Det å øke forståelse og kunnskap er med på å øke våre evner til å lykkes i den praktiske kjærlighetsprosessen.

Foreldrekjærligheten er vår første kjærlighetserfaring. Den nyfødte møter den voksne og mottar alt den trenger. Her fødes kjærligheten, den får sitt første gryende innhold:

Kjærligheten er uten  årsak, betingelsesløs.

Kjærligheten kommer fra en annen, utenfra.

Kjærligheten stiller, rent praktisk,  alle behov.

På denne bakgrunn vekkes barnets kjærlighet, og hele dens kapasitet settes inn på å svare på denne kjærligheten.

Kjærligheten har så mange ytringsformer, og så mangelfulle utøvere at det kan virke nesten utrolig at den overlever, men det gjør den. Den bor i ethvert hjerte og søker etter den annen , eller et annet, og styrkes og fryder seg ved et gjensvar.

Hva er egentlig kjærlighet?

Er den en evne som lar seg lokalisere til genene? Kan man «arve» dårlige kjærlighetsgener?  Eller er kjærligheten et «stoff» vi ikke kjenner til ennå, et stoff som lar seg påvirke av andre stoffer, slik at jeg kan ta meg en kjærlighetspille?

Randi Hansens sang: «Om jeg får være sola di..» sier noe vesentlig  om dette tror jeg. Sola er nettopp den kilden utenfor jorden som bringer jorden liv. Selv om alle jordens stoffer og livsviktige systemer fårelå, som de gjør nå, men var uten solens lys, ville de vært kalde og døde stoffer. Men ved lyset og varmen vekkes de til liv.

Det er en utenomjordisk kraftkilde som vekker liv i muld og vann. Den passer nøyaktig sammen med jordens stoffer, og skapningenes øyne, slik at de skal kunne leve og se det alt sammen!

Solen er ofte, og med god grunn, brukt som bilde på Gud:  Som solen er for jorden, slik er Gud for sin skapning.

Vår kultur har tolket kjærligheten på sin måte, og den har  gitt begrepet et innhold gjennom kristendommen. Jeg kan nevne noen få av disse, som f. eks. :

Vi elsker fordi han(gud) elsket oss først.

Gud viste sin kjærlighet ved Jesus Kristus.

Kjærligheten søker ikke sitt eget.

Kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Kjærligheten  er sterkere enn døden.

I alle disse forhold, hvor kjærligheten er aktiv og hvor vi øver oss i dens praktiske utforming, får vi glede oss over at denne «kjærlighetsgnisten» finnes i enhver.  Og vi bør tenke nøye over at når vi svekker kristendommen i samfunnet, så mister vi den terminologi som har gitt ordet kjærlighet  innhold.  Da bør samfunnet enes om en allmen terminologi som kan fylle den plassen.

Jeg vet at Håvard Løkke ved Universitetet i Oslo er opptatt av dette. Jeg håper vi snart kan se resultater av hans arbeid, og jeg håper mange engasjerer seg i å bevare et størst mulig innhold i begrepet.   Har vi  kjærlighet til begrepsfylden så ønsker vi ikke ordet redusert til å bli en «vare» i handelsspråket. Komersielle krefter tar desverre så lett overhånd i samfunnet vårt.

februar 25, 2010 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing

2 kommentarer »

  1. Hva er det Løkke arbeider med mht. «kjærlighet»?

    Kommentar av Heidi | februar 25, 2010 | Svar

  2. Han sa han arbeidet med å finne en god og dekkende terminologi for å kunne snakke om kjærlighet. Jeg hørte ham på et foredrag hvor kjærlighet var temaet.
    Jeg syns det var godt, for når statskirken og kristendomsopplæringen er borte, mister vi både terminologien og dermed ordets innhold.
    Så brukes ordet vilkårlig, og det blir lett fylt av «annet» innhold, i verste fall et innhold skapt av mediene og reklamen.
    Jeg håper det blir en bok eller en artikkelserie, han sa ikke hva. Ihvertfall har han satt det på egen dagsorden.

    Kommentar av predikeren | februar 25, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: