per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Min kamp» av Adolf Hitler

Jeg legger merke til at mange ofte skjeller ut andre med :  » Det er akkurat som  Hitler…..»

Det ser ut til at den slags beskyldninger er  den ytterste tålegrensen for folk, da  forsvarer de seg og skal ha seg frabedt  sammenligningen.

Hitler er  toppen av det forferdeligste man kan bli sammenlignet med.

Men hva vet man egentlig om denne mannen?

Jeg må si at jeg oftest ikke vet helt sikkert hva som er typisk Hitlersk ved enkelte anledninger. Jeg ser også at det brukes i så ulike settinger at det blir tvilsomme , ikke begrunnede, påstander, men fremsatt i affekt som den selvfølgeligste sannhet. Det virker ofte som  om man bruker Hitler navnet som et forsterkende adjektiv, et skjellsord.   Kanskje det egentlig bare er ment som et velrettet slag!

For å få litt klarere tanker om hva dette Hitlerske består i,  har jeg lest litt om ham og forsøkt å finne det genuint Hitlerske, som vi alle frykter.

Wikipedia og andre oppslagsverk har grundige artikler om fakta stoff fra hans liv, og jeg ser han droppet ut av skolen i tidlige tenår, vesentlig som følge av en uenighet med faren om hva han burde utdanne seg til. Dette er det mange før ham og etter ham som har gjort, så selv om det var Hitlersk, var det ikke det typiske Hitlerske som vi frykter.

Han leser svært mye for å forstå det han møter i livet, har småjobber og  møter virkelighetens harde kår som uskolert, arbeidssøkende ungdom i storbyen.  Dette er også Hitlersk, altså, men ikke det genuint Hitlerske som vi frykter.

I våre dager leser «alle»  «Min kamp» av Knausgård,  og det fikk meg til å tenke at «Min kamp» først og fremst er boktittelen på Hitlers selvbiografiske bok.  Det er kanskje på tide å høre Hitlers egen røst om ham selv.  Kanskje det da vil bli tydeligere hva vi er så redde for å bli identifisert med. Jeg vil fremover gjøre noen forsøk på å lete i hans egne ord etter dette som vi beskylder hverandre for i sinne, og forsvarer oss mot i frykt.

Jeg vil angi sidetallet jeg siterer fra , og bokens egen sideoverskrift, og så vil jeg kommentere noe av det etterpå.  Enkelte setninger kan komme i kursiv, når det er uthevet slik i boken.

Boken jeg siterer fra er utgitt ved J.M.Stenersens forlag ,Oslo 1942 fullstendig utgave i to bind.  De første sporene jeg stanser ved er fra  «Første bind:  Et oppgjør.»

Fra s.19 «ung nasjonalist» : .. Det gamle Østerrike var en «nasjonalitetsstat».  Innbyggerene i Det tyske rike skjønte igrunnen ikke , dengang iallfall, hva dette i en slik stat kan ha å si for den enkeltes daglige liv. Etter den heltemodige hærs vidunderlige seierstog i den fransk-tyske krig hadde man litt etter litt kommet på avstand fra tyskerne i utlandet, til dels satte man ikke lenger pris på dem, var kanskje heller ikke istand til det lenger. Særlig når det gjaldt tysk-østerrikerne, forvekslet man altfor lett det forkomne dynastiet med selve det kjernesunne folket.

Folk forstod ikke at dersom tyskeren i Østerrike ikke hadde vært av fullgodt blod, ville han aldri hatt kraft til i den grad å sette sitt preg på denne staten med 52 millioner innbyggere, at man i Tyskland tilmed hadde fått det gale inntrykket at Østerrike var en tysk stat. En meningsløshet som fikk alvorlige følger, men likevel er et strålende vitnesbyrd for de 10 millioner Ostmark-Tyskere. Det var bare noen ganske få rikstyskere som kjente noe til deres stadige, hårdnakkede kamp for tysk språk, tysk skole og tysk egenart. Idag da disse sørgelige nødskår er tvunget på mange millioner av vårt folk som må leve utenfor riket, og som under fremmed åk drømmer om det felles fedreland og i lengsel etter det kjemper for ihvertfall å verne om sin hellige rett til sitt morsmål, først i dag innser man i videre kretser hva det vil si å måtte kjempe for sin nasjonale egenart.  Nå kan det hende at en eller annen også kan vurdere hvor sterkt tyskerene stod i Rikets gamle Ostmark.  Henvist til seg selv verget de i århundrer riket først mot øst, for siden i en opprivende småkrig å holde den tyske språkgrense  i en tid da riket nok interesserte seg for kolonier, men ikke for sitt eget kjøtt og blod utenfor riket.

Som alltid og overalt der det blir kjempet, fantes det også i språkkampen i det gamle Østerrike tre grupper:     de stridende, de lunkne og forræderne.

Alt på skolen tok de til å skille seg ut.  For det er det å merke ved all språkstrid, at bølgene den lager kanskje med størst kraft skyller mot skolen, drivhuset for neste generasjon. Det er om barnet denne kampen blir ført og den første appell i striden blir rettet til barnet:

«Tyske gutt, glem ikke at du er tysker!» og » Jente, husk at du skal bli en tysk mor!»

Den som kjenner de unges sinn, vil kunne forstå at nettopp de lytter til et slikt kamprop med den største fryd.  I hundrevis av former fører de så denne striden. De har sin egen måte og sine egne våpen. De nekter å synge sanger som ikke har tysk preg, og svermer dess mer for tysk heltestorhet, dess mer en prøver å holde dem borte fra den; de sparer på maten for å gi sin lille skjerv til de voksnes kamp; de er utrolig lydhøre overfor læreren som er ikke-tysk innstilt, oppsetsige også. De bærer sine egne forbudte nasjonalitetsmerker og er lykkelige når de får straff for det, ja tilogmed pryl. De er altså i det små et naturtro speilbilde av de store, bare ofte med bedre og ærligere sinnelag.

Jeg var forholdsvis ung da også jeg i sin tid fikk høve til å være med i det gamle Østerrikes nasjonalitetskamp. Det ble dengang holdt innsamling til Sydmark-sambandet og skolelaget, folk viste sin innstilling med kornblomster og svart-rød-gule farger, hilste med «Heil», og trass i advarsel og straff stemte de i med «Deutschland uber alles» istedenfor keisersangen. Derved ble gutten politisk trenet i en alder da en som hører til i en såkalt nasjonalstat, stort sett ikke kjenner mer av sin nasjonalitet enn språket. At jeg alt dengang ikke hørte til de lunkne, sier seg selv. På kort tid ble jeg en fanatisk «tysk-nasjonal»; det er riktignok ikke identisk med det nuværende partibegrep.

Sitatslutt midt på s. 21

Dette var det første jeg stanset ved i boken, fordi den ga meg noen stikkord til våre hjemlige problemer.  Vi er jo ikke så opptatt av det tyske akkurat, men vi er svært opptatt av det norske. Vi har mange fremmede kulturer som har innvandret til vårt land, og, som tyskerne i Østerrike føler de at det er en  menneskerett  å få lære sitt eget språk og bruke det. Vi syns de skal «bli norske», eller flytte «hjem» , tilbake til det landet de kom fra.  De ønsker å bli respektert for å være det folket de er, og å klare å ta vare på sine tradisjoner.

Dette å fremheve det norske, eller innvandrerens nasjonalitet er kanhende gammelt gods i noen og enhver, men vi kan kanskje med god grunn frykte «en fanatisk «norsk-nasjonal», eller fanatisk » innvandrer-nasjonal»?  For i dette ser vi at Hitler bare var et barn av sin tid, som fulgte strømmen og ble fanatisk enig med den. Han skapte ikke disse strømningene i folket, det var folket som skapte ham.

Det mener jeg vi bør ta til ettertanke i våre  egne opphetede andedamsdebatter om norskhet og innvandring. Hvem «blir skapt»  av våre hatske, fanatiske debatter.

februar 28, 2010 - Posted by | Bøker, Blogroll, Min kamp, Synsing

2 kommentarer »

  1. Jeg synes du konkluderer klokt. Uten at jeg synes jeg har noe mer å tilføye.

    Kommentar av Heidi | mars 2, 2010 | Svar

  2. Takk, det var hyggelig sagt!

    Kommentar av predikeren | mars 2, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: