Sølibatet passet ikke nordmennene!

Welle skriver om sølibatet i Norge.  Og jeg siterer så man får med seg språket og ordlyden :
I cølibatets historie i Norge gjorde man gang på gang kraftige forsøk på å få det gjennomført.
I 1237 påla pave Gregor IX de norske biskoper å øve kirketukt mot alle prester som satte seg opp mot kirkeloven om den ugifte stand.
I 1259 befalte Aleksander IV erkebispen bestemt å rense den norske kirke fra kjødets urene vesen, og virkelig blev da flere prester bannsatt for frillelevnet. I året 1307 begynte biskop Arne av Bergen en energisk strid for å få cølibatet innført, og på denne tid kan man si det lyktes å få trykt ulovlighetens stempel på prestenes ekteskap, således at prestebarnas arverett ble tvilsom. Dermed oppnådde pavekirken ett av sine formål, den fikk satt en skranke mellom de verdslige stormenn og geisteligheten.

En storhøvding ville ikke bli kirkefyrste, når hans barn derved skulle miste sin fedrearv, og av samme grunn vilde stormennene ikke feste sine døtre til prester. Men derfor ble ikke det asketiske munkeliv innført i prestestanden.

Omkring år 1400 beskriver biskop Teodorik av Niem den norske geistelighets liv således:

» I Norge drikker klerker og legfolk like meget;  hvis man ikke over mål og måte kan beruse seg i øl, anser man seg ikke for lykkelig;  man drikker til man faller omkull.

I dette land er det tillatt for bisper og prester å holde friller, og når biskopen visiterer, fører han sin kone med seg. Prestens friller har forrang i kirke og ved selskap fremfor andre fruer, endog ridderes.»

Denne skildringen er kanskje noe  overdrevet, men utvilsomt sann i det vesentlige.

Vi må tro at de fleste norske prester levet åpenlyst med en hustru, og at dette var anerkjent av folket, skjønt deres samliv ikke kunne bli kirkelig velsignet.  Såvidt det kan sees, blev cølibat-loven ikke i noe annet europeisk land overtrådt så selvfølgelig og åpenbart som i Norge, og det viser at den asketiske moral aldri seiret i folkemeningen her nord…….

Om nordmenn kanskje var mer fordrukne enn andre folk i Middelalderen   -og da måtte de være fæle -,   så var de til gjengjeld,  såvidt vi kan se,   forskånet for den raffinert, unaturlige usedelighet som trivdes i kirken i sydlandene.

Så langt sitat fra  «Ivar Welles kirkeshistorie», Lutherstiftelsens forlag, 1929, Indremissionstrykkeriet, Oslo.

Det var altså ikke bare Sverre som talte Roma midt imot!

Reklame

Intuisjon

Jeg var på et foredrag om intuisjon av Gisle Henden. Jeg anbefaler å lese nettstedet hans .

http://www.alternativ.no/Nyheter/intuisjon.html *******

Han har forsket på begrepet intuisjon og tatt doktorgrad i dette .

Han behandlet begrepet ut fra de greske filosofer, særlig Platon, og teosofien. Det var spennende og lærerikt å lytte til ham,  men  jeg kjente meg ikke tilfreds med hans avgrensning av begrepet .

Intuisjonen  ble, slik han utla den,  så uoppnåelig at knapt  5% av befolkningen ville kunne påberope seg å bruke den. Han tok utgangspunkt i Platons hulelignelse, og  den intuitive forståelsen av ideenes verden, og kombinerte dette  med hvordan  teosofien  befatter seg med  intuisjon som  en utenommenneskelig bevissthet.

Han la vekt på  at et meget høyt kunnskapsnivå var en vesentlig forutsetning  for å kunne bruke intuisjon.

På denne måten gjør han intuisjon til noe eksklusivt,  noe som bare er tilgjengelig for eliten  og  som det er verdt å gå på kurs for å tilegne seg kunnskaper om. Opplæring i og opptatthet av intuisjon  blir dermed en god forretningside. Når han gjør dette eksklusivt,   berøver han oss, vi 95%  som aldri vil nå opp til dette nivået,  en evne jeg mener alle har.

Henden omgår problemet med «når får vi, eller utvikler vi,  intuisjon»  ved å benytte den teosofiske modellen som lar intuisjonen være utenommenneskelig.  For å oppnå kontakt med denne guddommelige bevissthet må vi selv være på et høyt åndelig nivå.

Jeg ser på nettet og i oppslagsverk  at det finnes svært mange  og ulike definisjoner av intuisjon.  Og disse definisjonene dør ikke ut ved Hendens doktorgrad:

Wikipedia har en  kort definisjon på norsk:  «Umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, i motsetning til analytisk, resonerende og testing av hypoteser.»

Denne kortformen gir hovedkriteriet for alle de eksisterende retningene av ulike definisjoner. Den inkluderer alle og involverer ikke problemstillingen vedrørende utenommenneskelige bevisstheter.

Salmonsens konversationsleksikon sier:  «Intuisjon kommer fra Latin= Anskuelse. En gjenstand erkjennes intuitivt når alle dens ledd på en gang oppfattes , overskues og samles til Helhet som ved og i ett blikk, således som vi tenker oss  Guds anskuelse av verden……. en sådan oppfattelse av gjenstanden, som ikke behøver den logiske refleksjons omvei……»

Her vektlegges , som i Wikipedia, den menneskelige evnen, og Salmonsen gir enhver av oss økt verdi ved å gi intuisjonen  et streif av det gudommelige  forbilde.

De religiøse, mystiske , new agere og teosofene har noe ulik måte å uttrykke seg på, men de er felles om å betrakte intuisjonen som «det guddommelige», eller «den universelle intelligens», «den høyere bevissthet» mfl., altså en utenforliggende bevisthet som mennesket kan komme i kontakt med.  Dersom man vil se nærmere på  hvordan det    arbeides med dette anbefaler jeg bl a:

http://www.esoteriskforumstavanger.com/3093717 ****************

Jeg vil forsøke å samle hva jeg selv tenker om intuisjon.

Vi har i vår kultur lagt vekt på årsakstenkningen, det er vår vitenskaplige erkjennelsesvei å tenke analyttisk. Vi er så trygge på at dette er menneskets tenkemåte at vi slett ikke gjør opp regnskap med oss selv for hvor ofte vi virkelig tenker logisk i årsak/virkningsmodellen. Vi ser faktisk ikke at de aller fleste av våre tanker, meninger og handlinger ligger i det intuitive.

Vi tror vi lærer analyttisk tenkning på skolene, men oftest sier lærerne seg fornøyd med setninger som besvarer slikt som:

» Hva mener du?» » Hva tenkte du da?»  «Hva  følte du da?»

Med andre ord  etterspør vi oftest  den umiddelbare følelsen.

Mediene formidler personlige vinklinger på nesten ethvert tema, og er mest opptatt av  reaksjoner, fremfor refleksjoner.

Denne formen for umiddelbarhet vil de fleste vegre seg for å kalle intuisjon,  men de vil være enig i at det er det intuitive som fremelskes og velges.  De fleste av oss liker dette, for det er enkelt, lettfattelig, har stor formidlingskraft og skaper få «problemer».

Jeg mener likevel at dette er slik intuisjonen viser seg  når kunnskapsnivået er lavt og analysen er fraværende.

Kvaliteten på vår intuitive formidling øker med økt kunnskap og refleksjon.  Det ene kan ikke eksistere uten det annet! Jeg kan ikke finne helhet av bare å kjenne delene.  Jeg må kjenne helheten,   og så dele helheten  i deler for så å vende tilbake til helheten jeg kjente intuitvt. Intuisjon og refleksjon er som ying og yang, sammen  utgjør de  helheten.

Som materien er både bølge og partikkel samtidig, er menneskets intellekt både analyttisk og intuitivt samtidig.

Man kan si at det intuitive er helheten , noen vil si det guddommelige . I så fall vil vi kunne si at det analyttiske er det diabolske. Jeg liker forsåvidt en slik sammenligning,  fordi ordet diabolsk betyr «dia=gjennom,  bol=kulen», altså det som deler helheten(kulen).  Det «onde» ved det diabolske,  blir da at man taper helheten ved å dele den opp. Det» gode» ved det intuitive blir  at man bevarer helheten mens oppdelingen pågår, og den pågår uavlatelig. Slik vil de to motsetningene utfylle hverandre, og være hjelpeløse uten hverandre.

Samme forhold ser vi f.eks ved GTs Moselov,  når det heter at summen av loven er kjærligheten. Det er slett ikke enkelt å finne summen av loven ved å studere enkeltlovene.  Kjærligheten  er den verdi som alle lovens enkeltbud er utledet fra, og i dette eksempelet  ser vi at det er lettere å gå fra helhet til deler enn å se kjærligheten utfra lovtekstene.

Helheten  viser vi  i det handlende øyeblikket. Da ligger refleksjonen og analysen i fortidens erkjennelser mens øyeblikkets krav til handling i nåtid styres av det intuitive. Her viser vi, rent intuitivt,  hvor mye vår refleksjon har influert på  vår personlighet.

Jeg mener altså at vi har det intuitive, intuisjonen, fra unnfangelsen av. De første par leveår har hjernen en enorm aktivitet i å lagre  systematisk alle sanseinntrykk.  Ved toårsalder, omtrent, ser vi den første store helhetserkjennelse hos barnet, «jeg opplevelsen», som jeg mener er et resultat av intuisjonens helhetsopplevelse av alle bearbeidede og erkjente sanseinntrykk.

En så sterk og tydelig hendelse er det få forunt å oppleve  senere i livet, men mange hevder at de kjenner noe tilsvarende ved ekteskapet, å bli ett med et annet menneske, eller foreningen  med Gud og det guddommelige. Vi er altså et  helt menneske når vi er  ett med et annet menneske og , eller Gud. Men denne helheten varer desverre ofte bare i korte  glimt, og ofte opplever vi smerten ved adskiltheten. Når man kjenner på  smerte ved å være alene , over å være adskilt,  kjenner man seg ikke hel.

Intuisjonen er helheten,  analysen er adskiltheten.

Desto dyktigere vi bedriver analyse og refleksjon, desto rikere og dypere vil intuisjonen   kunne virke.

Jeg misliker svært dette eksklusive «spranget»  til Henden,  spranget fra å være menneske uten intuisjon,  til å bli et høyt nok fungerende menneske til kunne ha håp om kontakt med den guddommelige intuisjon.

Jeg bruker det kinesiske ying og yang som bilde på delt helhet, men ønsker egentlig også å finne et godt uttrykk for dette i vår egen kultur. Jeg vil gjerne dele noen tanker fra GTs menneskesyn:

Job.32,8  «Det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.»

Her er det to elementer som settes sammen i mennesket , menneskets ånd  og guds ånd.  Så sier ordspråkene 20, 27 :

«Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.»

Slik får vi en sum av det menneskelige og det gudommelige i vårt indre. Her har  mennesket  tilgang og kontakt med det guddommelige fra det unfanges , og det guddommelige får tilgang og kontakt med mennesket. Her er skapningens  berøringspunkt med skaperen.

I en slik gunstig setting forstår jeg godt frykten for det diabolske, men vær ikke redd for de enkelte delene når helheten er så trygg, og frykt ikke for lovens bud når summen av dem er kjærlighet.

Tanker om lyd.

Jeg lukker opp ørene hver morgen og lytter til stillheten, min indre tale  og den oppvåknende jord.

De frenetisk hørbare lokkerne , de uavlatelige og mangfoldige varianter av summere, kvitrere, plystrere og hvesere gir,  i dagens begynnelse,  en sum av stedlig informasjon. Sammen med husets oppvåknende  lydspråk er dagens  symfoni igang. Det er en kjent og kjær symfoni. Jeg lytter til den med stor glede og innlevelse,  og jeg  merker meg de små variasjoner og ugjevnheter som påkaller min assistanse. I denne symfonien deltar jeg.

Etterhvert våkner lydene fra byen,  veiene, industrien  og havnen. Deres dumpe drønn gir avstand og en påminnelse om menneskenes strev.
Stillheten er universets sterkeste lydeffekt.
I stillheten er hvilen,  dypdykket i minnet,  refleksjonen,  rensningen av alt det lyttede,  fullførelsen av det lyttede, forventningen til ny lyd.

Menneskestemmen er den vakreste lyd jeg vet. Den gir meg den høyeste grad av gjenkjennelse  og derfor gir den meg de  rikeste nyanser i formidlingen.   Med den kompliserte lydfrembringelsen, ordene i all sin kompleksitet,  gjør  den lyden innholdsrik .  Menneskestemmen står for meg som  ubeseiret i sin formidlingsevne.

Når mennesket synger,  da lytter naturen, og menneskesjelen  fryder seg . Sangen har en begynnelse , et innhold og en ende. Den er ikke som den uavlatelige summingen og surringen i kløverenga.  Sangen er en syntese av lyd og innhold, den gir det musiske dybde og menneskelig skikkelse. For meg er det viktig at det er  slik.

En sang er,  for meg,  den største menneskelige formidlingsform.  Den krever min fulle oppmerksomhet og gjør meg rik.  Dersom sangen ledsages av instrumentalt spill,  kan de instrumentale lydene fremheve syntesen av lyd og innhold, og slik virke berikende,  men overtar instrumentene slik at denne syntesen  blir forstyrret,  overskygget eller ødelagt, da er det bedre å legge instrumentet vekk, eller la instrumentet ta helt over. En myk klarinett og en smektende fiolin gir meg alltid glede over lyden i seg selv.

Instrumentet har sin egenverdi, men ,for meg,  er den  underordnet menneskestemmen. Instrumentalmusikk alene har sine spilleregler, men sammen med menneskestemmen er deres rolle å fremheve stemmens uttrykk og innhold. Lydene må ikke konkurrere.

Jeg hører gjerne en konsert. Jeg kan nyte lydenes variable skjønnhet.  Det hender  jeg kan fornemme  enighet mellom min komposisjonsopplevelse og min sjel ,  som ved en orgelmesse av Bach, hvor  instrumentet er viet til å uttrykke «det Gudommelige»  i en  inspirert musikalsk  perfeksjon.

Instrumentet  imponerer, det er mer forutsigbart enn menneskestemmen, og det krever mangeartede ferdigheter,  men vekten i formidlingen  er forskjøvet  fra  innhold  til det musiske.  Det krever kunnskaper og adskillig lyttetrening for å kunne hente «informasjon» av instrumentalmusikken. Jeg klarer ikke å velge denne oppøvingen, for jeg  har alt valgt!  All min lytting søker først og fremst den menneskelige formidlingen,   innholdet.

Og selv på dette selvvalgte området rekker jeg bare å gledes ved en liten del av alt  det som formidles.

Hva er lyd?

Jeg vet ikke det. Etter mange års skolegang kan jeg si endel om svingninger , bølger og frekvenser i ulike medier, men jeg vet ikke hva det er.  Mine hørselsorganer fanger opp dette som jeg ikke vet hva er og gir meg lydbilder  av  et fulltonende mannskor eller en mild bris i trekronene, alt etter hva jeg er borti. Den lar meg gjenkjenne og skjelne lydene av  barnas latter og min manns skritt i trappen, og betjener meg og min lydtolkning med de nøyaktige vibrasjonene  fra mine omgivelser i  området 20 Hz til16000 Hz.

Og jeg lytter.

Jeg klarer ikke å bruke lyden som bakgrunnsunderholdning. Jeg lytter lydene frem i forgrunnen og lytter underholdningen frem til formidling.  Derfor takler jeg  ikke musikk som spilles som nonstopbakgrunn. Det gir meg , etter en stund, hodepine, stressreaksjoner og trang til å «skru av radioen».  Dette er reaksjoner som ofte er uheldig i sosialt samvær, og jeg kan bare forebygge egne stressreaksjoner ved på forhånd å ta en aspirin eller to. Da får jeg styrke nok til å tåle påkjenningen, ellers må jeg fjerne meg fra «støykilden».

Det er jo trist å bruke et så negativt ord om musikk. Og jeg må presisere at det ikke er musikken jeg kaller «støy», men bruken av den som bakgrunnsunderholdning. Jeg har merket meg at jo mer «pågående» musikken er, i sin påkallelse om  oppmerksomhet, jo raskere inntrer stressreaksjonene mine.   Oppmerksomheten min vekkes ved lyden av menneskestemmen og instrumentenes «hissighet»  i sin henvendelse.   Da lytter jeg!  Og å skulle tvinge disse lydene til bakgrunnslyder er som om jeg skulle tvinge meg til å godta spebarnsgråt som bakgrunnsunderholdning.

Det provoserer kanskje noen at jeg kjenner det slik, men det er ikke min hensikt å provosere. Jeg klarer bare  ikke å underholdes av det. Det er faktisk bedre  å gå inn på diskoteket, der bakgrunnsunderholdningen er det hele, det altoppslukende. Her tvinges man faktisk til å lytte, eller til å stenge alt ute, eller til å gjennomskylles av det, som i et bad. Men også her er det altså mange som klarer å la være å lytte, ja,  hvor det er et hovedpoeng å ikke lytte.

Noen sukker lykkelig over at bakgrunnslydene er upersonlige,  som «et ytre  skall»  av beskyttelse mot enhver «plagsom» tanke eller «uvelkommen» lyd.  Den trygge, mørke,  livmorlignende  hulen med spektakulære lysflæsh og    spesielle  lydeffekter gir dem  hvile og trygghet, som barnet i mors liv.

I   «Falk og Torp  Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog»,  står det om lyd :

… betyr også stillhet, taushet, lyd, sang, tale .. …. de tilsynelatende motsetninger mellom betydningene stillhet og lyd forenes i grunnbetydningen «lytte»…

I samme bok heter det om  «å høre» at det kommer av betydningen «lytte», «adlyde», og så nevnes en rekke eksempler på hvordan ordet brukes i overførte  betydninger som  » tilhøre», » høre sammen», «det hører ikke hjemme»,  «tilbehør»,  «som seg hør og bør»….mm…

Jeg kjenner meg hjemme i denne  språklige  forståelsen, og trøstes litt over at selv om jeg ikke har den helt store sosiale klaffen i det musiske, så klaffer jeg i det minste  med ordbokens lydforståelse.

Dessuten kjenner jeg noen som har det slik som jeg, og det er også en trøst.

Nå sier nyere internasjonal forskning  at barns evne til å lytte, ved 2 års alder, har avgjørende innflytelse på barnets språkutvikling. Der ligger skolen litt sent i løypa, men barnehagene burde kunne legge dette inn i sine pedagogiske programmer. Likevel er det foreldrene  som har den største muligheten til å gi barnet en god start her.

Osterøy turistinfo:Hvor var jeg?

Det er endel minner som ikke en blir «ferdig» med. Dette minnet fra Osterøy er blandt dem. Jeg har bare vært der den ene gangen og glemselen har visket ut det meste av turen, blant annet slikt som stedsnavn.  Det minnet som etter 40 år fremdeles vekker  mange ubesvarte spørsmål i meg,  blir jeg faktisk ikke  ferdig med.  Jeg hadde ikke nytt noen form for rusmidler,  og jeg er ikke overtroisk, men inntrykkene ble sterke ved å være noe uforståelige.

Jeg var på besøk hos en venninne på Osterøy, og jeg vandret litt rundt i de ukjente omgivelsene på egen hånd mens  hun var på jobben. Jeg ruslet innover i skogen og fulgte en kjerrevei i et godt åpent lende.
Bakken var våt. Blader og gress funklet i dråpevæte.

Stillheten var hørbar. Det var som om » lyden» av en kryssende snile ble hengende i luften som de hvite spiralene etter flytrafikken på himmelen.
Jeg drakk inn sanseinntrykkene som den natursultne byjenta jeg var.  Jeg husket vagt, langt bak i hjernens langsomme memoarer, at ozon hadde en berusende virkning, og jeg fornemmet en slik umulighet som en naturens lunefulle spesialutgave der og da i den  lysegrønne frodigheten.

Det var da jeg la merke til det:  Alle snilene. Det var så skrekkelig mange av dem.

«Klart det er mange  ute etter regnværet», tenkte jeg, «pass deg  nå. »

Jeg så meg nøye for mens jeg smilte av barndommens tabu:   «Ikke tråkk  på en snile, det betyr  regn neste dag.»

Hva kom det av at det plutselig var så mange her? Og alle gikk i samme retning, samme retning som jeg gikk. Jeg ble gående å sjekke nøye, nei, ingen skulle den andre veien.  Kanskje vi snart kom til det store snilehuset der snilemorfar bodde med sine 240 snilebarn ? Kanskje det rett her borte var et spesielt saftig grøntområde hvor alle snilebarna kunne fråtse og ete seg store?  Kanskje snilefamiliestevne,  eller snilebarnehagen på tur?

Ja, jeg trodde de var snileunger, for de fleste av disse sorte skogssnilene var kanskje ca 5 cm, etter mitt øyemål. Jeg visste hvertfall at jeg hadde sett mange mye større skogssniler tidligere.   Sikkert over  dobbelt   så store som disse her.

Kanskje de var i puberteten og bare fulgte «godduftene»  etter førstemann, og så smittet det til de andre etterhvert, og dermed kunne man kanskje få en stor ungdomsgjeng brunstige hermafrodittsniler?

Jeg falt helt i staver over dem og ville følge dem for å se hvor de skulle. Kanskje jeg fikk se tidenes snileorgie? De gikk sakte, og jeg var snart forbi dem.   Hvordan parret de seg egentlig? Rettere sagt hvordan fant de fram til hverandre i en stor skog , de som går så sakte?  Selve ordet snile betyr  språklig sett  et slimete, saktekrypende dyr.  Hvor lang tid hadde de brukt på å samle seg i en så stor flokk?.

Så stoppet veien.

Rett foran meg lå et krater,  et øde landskap i form av en dyp dal. Det var grått fjell  hele dalen gjennom,  med høye, bratte kanter overalt.   Veien stoppet der på kanten av fjellet.   Fordypningen  lignet en kjempes badekar, bare at noen hadde trukket ut proppen, for vannet var ikke der.

Jeg kikket ned. Det gikk en trapp ned i badekaret! Men det var ikke en moderne badetrapp! Det var enorme, massive fjellblokker som var brukt som byggestener. Trappen var pyramidalsk,   bygget i Z form ned den stupbratte fjellsiden. Jeg gikk nølende ned på det første trinnet. Det kjentes trygt.

Nedstigningen kjentes nesten uvirkelig,   med myke mosegrønne flater og strevsomt høye trinn,   majestetisk i utførelse og skjønnhet, trolsk i alder og  størrelse.  Utsikten var nærmest skremmende , den tomme gråheten lyste i gyllent solskinn og midt i dalen lå og sto det noen store døde trær.

Jeg  skled  sakte  ned ett og ett trinn, i sniletempo, mens jeg søkte med blikket etter andre utganger av «badekaret». Ingen.  Her kom man bare ned og ikke videre, bare tilbake.    Nedstigningen tok uendelig lang tid.

Dalbunnen var uten jord,  ikke engang mosen vokste her, det var bare hardt, tørt og renvasket fjell, avrundet og polert som den sørlandske skjærgård. Trappen kom ned midt på fjellsiden og endte ved et  flatt fjellparti  som fortsatte innover dalbunnen som en naturlig gate i fjellet. På begge sider  av gaten var fjellet noe bølgete , det vil si lange, parallelle, langsgående bølger.   Jeg fulgte gaten til  jeg kom frem til de døde trærne. De var askegrå av elde,  glatte som silke og harde som sten.

Det var ingen lyder her.  Ingen fugler, ikke liv å se noe sted. Ikke engang maur. Ikke fluer eller mygg.  Hva var dette for et sted?  Hvorfor hadde noen bygget denne fantastiske trappen? Hvem hadde gjort det? Når? Og hvem brukte dette gigantiske «badekaret», til hva?

Hvor var alle Osterøys turistguider  og «sniletittere» som kunne kaste lys over denne fabelaktige turistopplevelsen?

Da jeg dro tilbake så jeg ikke noe til snilene. Jeg hadde gått glipp av å få vite  hvor de skulle.  Men ned i dalen hadde de ikke kommet, og om de ikke gjemte seg bak de store stentrappetrinnene så måtte de tatt av fra kjerreveien, ellers ville de begått kollektivt selvmord. Om sniler ikke ramler utfor stup, men glir pent ned fjellsiden, så var fjellet tørt og varmt. En skikkelig utfordring for slimproduserende skogssniler. Ikke et eneste grønt blad eller gresstrå noe sted.

For alle som ønsker eksotiske ferier kan jeg anbefale Osterøy som et godt alternativ.  Jeg skulle gjerne visst hvor på Osterøy dette var, det brød jeg meg ikke om å huske den gangen. Jeg husket bare  litt sære,  lokale  ord som «kipe» og «brake».   Altså Osterøy turistinfo:   Hvor var jeg?

Den katolske kirkes valgspråk: «alltid den samme»

«Semper eadem», » alltid den samme». Dette valgspråket ringer i ørene mine ved de senere dagers avsløringer av at sexovergrep finner sted i den katolske kirke.

Det er snart 100 år siden teologen og kvinnesaksforkjemperen Marta Steinsvik både talte og skrev med advarende røst mot nettopp den katolske kirkes morallære.  Marta Steinsvik har nesten blitt borte for oss, og jeg vil gjerne bidra til å tørke støvet av henne. Hun hadde studert både arameisk, koptisk, gammel egyptisk, hebraisk, gresk, latin, og sanskrit! Hun var den første kvinne i Norge som holdt preken ved en gudstjeneste, og den første kvinnen som fikk studere på Menighetsfakultetet.Hun var forfatter og journalist og hadde 5 barn som hun forsørget og oppdro for det meste alene.

I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. Denne opphevelsen hadde Marta Steinsvik talt og skrevet mot slik at  en katolsk pater kalte henne for «en løgnfabrikant i helvedes tjeneste». Hun anla injuriesøksmål mot pateren,  og mens rettsaken pågikk,  leste hun korrektur på boken   «St. Peters himmelnøkler». Denne boken var en dokumentasjon, hvor hun belegger  alle sine «påstander» fra avisartikler og foredrag om den katolske kirkes morrallære.  Denne boken kom på få år ut i 3. opplag, 1. opplag kom i 1923.

Stemningen både blandt teologiske professorer ved universitetet, og blant norske biskopper hadde ,inntil da, vært vennlig og imøtekommende overfor den katolske kirken, og man ventet å få opphevet paragraf to i grunnloven som forbød jesuitter adgang til riket.

Marta Steinsviks bok ble lest og debattert.  Hennes bok vakte  stor oppsikt,  og bidro sterkt til å snu den positive stemningen for jesuittene til å bli et stort flertall mot forslaget om å fjerne loven mot dem.

Teologiprofessor Chr.Ihlen skrev om henne:

«.. hun kunne fremlegge «samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng – efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende – riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi.»

Hva var det så med denne jesuittiske moralteologi?

Boken er stor og bør leses med alle sine kildesitater,  likevel vil jeg referere litt fra den,  så man får et inntrykk av den.

Boken tar utgangspunkt i Vatikankonsilet 1870, da det lyktes pave Pius IX, ved jesuittenes hjelp, å tvinge gjennom  «enstemmighet»  for pavens ufeilbarlighet.  Dette ble vedtatt ved annen stemmegivning 18 juli dette året, og skulle ha tilbakevirkende kraft.

Som en takk til jesuittenes  hjelp i denne saken, opphøyet paven deres store moralteolog St. Alphonsus Maria de Liguori til kirkens æresdoktor og store lærer, sidestillet med Augustin og Thomas av Aquino. Paven befalte at Liguoris skrifter skulle doseres ved alle læresteder,  og først og fremst ved alle presteseminarer og universiteter i hele den katolske verden.

I Liguoris hovedverk  «Theologia moralis» finner man hvordan man kan argumentere for berettigelsen til å utøve det å sverge falsk ed, å forfalske dokumenter, å forfalske offentlige aktstykker, å begå sexuelle overgrep og mord.  Endel sitater fra disse moralreglene var av en slik karakter at de ble «sladdet» ved trykking. Så førsteutgaven ble utgitt med flere slike sorte sensurerte felt. Dette var bl.a. regler   om hva man måtte forta seg når barn  ble født av nonner eller av prestenes konkubiner.

Marta Steinsvik  siterer også  fremstående katolske teologer som så  på Liguoris, og hans efterfølgere, som en ulykke  for kirken.

I 1923 var det ca 325 000 prester i den romerske kirken. De hadde startet deres utdannelse i svært tidlig alder, og deres sølibatløfte, sammen med opplæringen i moralteologiens uhumskheter ble en åndelig usunn prosess, generasjon etter generasjon. Tidligere hadde sølibatløftet ført til mange former for misbruk av skriftestolen,  som et redskap for å kunne utøve utukt.  Allerede pave Pius IV  ,i 1564, henstilte til alle kvinner som var blitt forført ved skriftestolen om å melde dette. Paven ville gjennomføre undersøkelser om dette og startet i Sevilla, der var antallet forførte så stort at undersøkelsen sluttet der.  Man ville heller hemmeligholde enn å få skandaler.

Med  » Theologia moralis» fikk man et svært egnet redskap både til systematisk «utspørring» fra skriftestolen for å utøve  overgrep,  og til å lykkes i å hemmeligholde .

Kirkeshistoriker dr. H. C. Lea forteller om et forsøk fra dr. Wahu på å gi en samlet oversikt over  overgrepssaker i Frankrike fra fra 1861 til 1879.  Han gikk til en umulig oppgave da rettsprotokollene ikke var tilgjengelig for offentligheten, og slik ble avisomtalene den eneste kilden til denne oversikten. Det sier seg selv at denne listen ville bli mangelfull. På disse 18 år fant han 110 overgrepssaker utført av geistlige, ca halvparten av disse var overgrep mot skolebarn,  og hver enkelt overgriper hadde et stort antall ofre: f. eks. abbed Debre’ i Liege i 1877 hadde 32 forbrytelser, broder Marien i Lyon ble i 1878 dømt for ikke mindre enn 299 overgrep… osv…

Når Marta Steinsvik på 434 sider belegger og belyser mange sørgelige sider ved romerkirkens indre maktstruktur og maktmisbruk, er dette en ukjent verden for oss protestanter, men en politisk maktfaktor i  katolske land. Hennes bok viser et  vrengebildet av en kirke, og hvordan den ved jesuittisk moralstrategi kan argumentere for å unngå skndaler og opprettholde sin maktbruk.

Marta Steinsviks  bok hedres av mange, bl.a. av svenske erkebiskop N  Søderblom, svensk sogneprest Carl Skog , Uppsala tidning 17.9.28, Gøteborg Stiftstidning 7.12.28, svenske domprost dr.theol. Ivar D. Wallerius, Redaktør Domaas i Norges Handel og Sjøfartstidende 5.mai 28, overrettsaksfører J.H. i Drammens blad, Buskerud blad og Vestfold, 27 juni 28, tidligere katolske forfatter Julius Sundet i Adresseavisen 28 juni 28,  Arne Bache-Hansen, J. Rydningen, Joh. Hygen, Dr. phil.H.J.Røgler, Alb. Hjort, Lars Eskeland, Severin Eskeland, Jakob Sletten, Mareus Gjessing, professor Karl Vold,   som alle har kommentarer i forordet til tredje opplag, og mange fler.

Nå vil jeg hedre henne for hennes mot til å «tale Roma midt imot», og for å holde ut i sin ensomme kamp for å få frem et budskap hun mente var viktig. Jeg vil hedre henne for saklighet:   hun bruker et enkelt og tydelig språk og «belegger ikke bare sine påstander», nei, hun lar kildematerialet få tale for seg selv. Det eneste hun gjør er å legge de mange ufine reglene frem med sidehenvisninger til de skrifter de er hentet fra. Dette blir av enkelte forvekslet med hennes egne ord, også beskyldes hun for å snakke stygt, eller for å overdrive, enda hun har alt ryddig og tydelig i sitatform.

Jeg kom tilfeldigvis over denne bokens førsteutgave på biblioteket da jeg i ungdommen skulle skrive en oppgave om den katolske kirke. Jeg fikk ikke låne den, fordi, som bibliotekaren sa: «Det har vært endel tyverier av denne boken, og bibliotekene har fått beskjed om å ikke låne den ut.»  Men jeg kunne få sitte der å lese den.  Det var den gangen. Mange år senere fant jeg tredjeutgaven av den på et antikvariat. Der kjøpte jeg den for ti kroner.

Jeg har aldri likt det jeg leste der. Og når prestene igjen bekyldes for sexovergrep,  klinger  den katolske kirkes valgspråk for ørene mine:  «Semper eadem», «Alltid den samme»!

Heia, Eia! Med Hernes i harnisk!

Det er den stille uken og jeg har latt påskefreden senke seg i hus og sinn.

Kastanjekvistene er hentet inn og satt i vann, og jeg gleder meg til å se de gigantiske knoppene springe ut.
Det var da jeg ryddet avishyllen at jeg så Hernes kronikk igjen.

I Morgenbladet 12-18 mars i år er han i et høyst uvanlig kamphumør. Jeg leser kronikken hans igjen, jeg har så god tid, og jeg husker at jeg stusset over at han fyrte så veldig kraftig opp mot Eia, og den forurettede måten han gjorde det på.  Som om det var utenkelig,  og uhørt frekt av Eia å sette søkelyset på «oss», «forskerne»?

Jeg setter umåtelig pris på Eias programmer!

Han løfter litt på det ugjennomtrengelige sløret som er trukket over det norske forskningsmiljøet og  gir oss glimt av hvordan det arbeides innen de  sosiale vitenskaper.

Desverre er det ikke bare slik jeg trodde, nemlig at universitetet er blitt et drivhus for skolastikkere, nei,  de har tydelig en annen agenda enn faktasøken. Det er denne agendaen Eia viser oss glimt av, og det er altså så provoserende for dem å få et lite søkelys rettet mot seg, at selv Hernes går i harnisk:

«Et rent klassesamfunn vil ha kløppere i alle lag, også i arbeiderklassen. Men når man lykkes med å utjevne forskjeller i adgangen til utdannelse, vil de lavere lag tømmes for talent- de vil utdannes ut av arbeiderklassen. For eksempel: Sosialdemokraten Trygve Bratteli, som bare hadde folkeskole, får en sønn som blir professor i matematikk fordi Bratteli fremmet et velferdssamfunn der alle fikk utdannelse. Men siden talent overføres ved biologisk arv, vil det etableres en ny uutryddelig overklasse basert på gener…»

Man ser her at Hernes opplever Eias programmer som en trussel mot den sosialdemokratiske drøm om å skolere seg ut av arbeiderklassen. Denne angsten  Hernes her viser for at «noe» skal minske troen på at skole og utdanning alene er avgjørende for hva du blir, er nesten patetisk.  Angsten for at de » intelligente»  blir en «uutryddelig overklasse» basert på gener er bare forståelig utfra tanken om at » arbeideren»  da ikke har en sjanse.

Jeg tenker at dette er et underlig problem. Mener AP at akademikere er mere verdt enn  arbeidere? Mener de at kroppsarbeid er uverdig? Dersom de ikke mener det, hvorfor har de da tvunget alle norske ungdommer til å være teoretikere hele barndommen helt frem til voksen alder? De skal være ganske hårdnakket i sin tro på skolen for å gjøre slikt mot barn!   Her blir de fleste tapere, de blir ikke akademikere og de har heller aldri lært å gjøre et praktisk arbeid.

Jeg leste nylig i «Min kamp» at Adolfs far hadde klart å arbeide seg opp fra arbeiderklassen til en embedsstilling i staten. Derfor vokste Adolf opp i et småborgerlig hjem, og fordi faren ønsket at gutten skulle bli som ham selv ble det en konflikt mellom far og sønn. Senere, da han reflekterte over dette sier han at  en vil alltid oppleve arbeiderklassen som en fiende, av angst for å havne i den.

Vel, Hernes er jo AP politiker og skolereformator(Reform 94), så han forsvarer sitt i kronikken.

Hernes fortsetter med en lang og  ironisk gjennomgang av Eia og hans program, og jeg  venter på  de «gode» argumenter, men Hernes er bare polemisk og bruker spalteplassen til » ordfekting » i en arrogant og sint tone. Jeg tenker på Thor Heyerdahls utsagn: » Det er når de(akademikerne/forskerne) blir sinte at jeg skjønner jeg nærmer meg en viktig sannhet!»

«Eia trekker politiske konklusjoner av sine «funn»…. han hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannede familier til å velge seg til høyere utdanning»..(sitat fra Hernes’ kronikk)

Ja,  her er  årsakene til Hernes kampglød, hans skolereform, AP’ stolthet, sosialdemokratiets kampsak;  skulle den ha slått feil?!   Utenkelig!  Og, Hernes, «å trekke politiske konklusjoner av sine funn», er et svært utbredt fenomen! Det er vel bare Eia som trekker» feile» konklusjoner, og dermed blir  en trussel mot  den «riktige» politikken.

Det følgende avsnittet er en polemisk «pingpong». Her er Eias «påstander » fulgt opp av Hernes’ «kommentarer»,  og denne «dialogen» viser at Eia ikke har samme «politiske» agenda som Hernes.  Så nevner Hernes   «eksempler» på at gener endrer seg, og disse «eksemplene» glir (umerkelig)  over i hvordan «øving forbedrer prestasjoner». Det er hele tiden underforstått og uttalt at : «gener spiller en rolle. Og hva så?»

Ja, så kommer Hernes’ gode replikk som viser skolastikerens arbeidsmetode på  akademisk nivå:

«Min hypotese er…»

Slik sitter forskerne i fred og ro på sine kontorer og utleder argumentasjoner ut fra hver sine hypoteser. Innhenter «info» og statestikkk og spørreundersøkelser og tolker det de finner slik det gavner deres hypoteser. «Fakta»? Hvem bryr seg om fakta, det er hverken relevant, eller interessant  for denne  hypotesen.

Hernes’ argumentasjonsrekke munner ut i at» nå tar nær halparten av kullene høyere utdannelse-  to trejedeler er kvinner! Genene er neppe særlig forskjellig fra mødrenes.»

Tilslutt setter han Eia på plass, som en «defekt Toyota», eller en «begavet humorist».

Jeg tror kanskje sosialdemokratene selv er en slik «uutryddelig overklasse».   De later som de kjemper for arbeiderklassen (les: kroppsarbeideren)  mens de egentlig «hater» denne «lavere klassen»  og vil tvinge alle ut av den. De viser stolt frem eksempler på dem som «kommer seg ut av det» og blir professorer og forskere, men de heier ikke på en flink og ærlig snekker.

De burde heller oppvurdere kroppsarbeidet og gi folk tilbake yrkesstolthet og menneskeverd. Taperne i denne generasjonen er fratatt dette. De er blitt tvunget inn i akademikerrollen, den sosialdemokratiske «samfunnsformeren», og så viser den seg å ikke passe til dem.

De utilpassede har «sosialpsykologiske» problemer sies det, og lærerne må fluksens etterutdanne seg i» sosialpsykologi» for å hjelpe denne store gruppen unge. Ja, det gjelder faktisk over halvparten av norges ungdom.

Kan det være mulig at halvparten av neste generasjon er «psyke»? Ja, vår forskning viser det.  For skolemodellen vår er både politisk riktig og forskningsmessig godt dokumentert. Det er barna som er gale!

Sålenge vi har politisk oppdragsforskning  får man de resultatene politikerne  ber om!  Derfor er våre politikere avhengie av  et skolastisk forskermiljø som er istand til å lage «politisk korrekte» hypoteser og tolke innsamlede data på politisk korrekt måte, og som kan se på faktastoff som irrelevant, ja, som uinteressant.   Og vi utdanner jo så mange forskere i våre dager! Svært mange kvinner! De skal  ha jobb de og!

Hvem som skal gjøre kroppsarbeidet? De som «detter ut» av skolen  av «sosiale» årsaker har ikke lært å jobbe…. Nei, det må  importeres noen «boyer» som har lært å jobbe fordi de ikke har vært så heldige å få de flotte utdanningsmulighetene som norsk ungdom har.

Jeg håper Eia kan fortsette med en serie programmer om forskning i mange av de andre universitetsdisiplinene.  Både skolastiske metoder og oppdragsforskning er som en virus: den har lett for å spre seg, og er vanskelig å bli kvitt.

Jeg legger avisen i søpla. Snart ferdig med småryddingen, og duften av morgendagens  langfredagsmat siver rundt i stua.