per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Den katolske kirkes valgspråk: «alltid den samme»

«Semper eadem», » alltid den samme». Dette valgspråket ringer i ørene mine ved de senere dagers avsløringer av at sexovergrep finner sted i den katolske kirke.

Det er snart 100 år siden teologen og kvinnesaksforkjemperen Marta Steinsvik både talte og skrev med advarende røst mot nettopp den katolske kirkes morallære.  Marta Steinsvik har nesten blitt borte for oss, og jeg vil gjerne bidra til å tørke støvet av henne. Hun hadde studert både arameisk, koptisk, gammel egyptisk, hebraisk, gresk, latin, og sanskrit! Hun var den første kvinne i Norge som holdt preken ved en gudstjeneste, og den første kvinnen som fikk studere på Menighetsfakultetet.Hun var forfatter og journalist og hadde 5 barn som hun forsørget og oppdro for det meste alene.

I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. Denne opphevelsen hadde Marta Steinsvik talt og skrevet mot slik at  en katolsk pater kalte henne for «en løgnfabrikant i helvedes tjeneste». Hun anla injuriesøksmål mot pateren,  og mens rettsaken pågikk,  leste hun korrektur på boken   «St. Peters himmelnøkler». Denne boken var en dokumentasjon, hvor hun belegger  alle sine «påstander» fra avisartikler og foredrag om den katolske kirkes morrallære.  Denne boken kom på få år ut i 3. opplag, 1. opplag kom i 1923.

Stemningen både blandt teologiske professorer ved universitetet, og blant norske biskopper hadde ,inntil da, vært vennlig og imøtekommende overfor den katolske kirken, og man ventet å få opphevet paragraf to i grunnloven som forbød jesuitter adgang til riket.

Marta Steinsviks bok ble lest og debattert.  Hennes bok vakte  stor oppsikt,  og bidro sterkt til å snu den positive stemningen for jesuittene til å bli et stort flertall mot forslaget om å fjerne loven mot dem.

Teologiprofessor Chr.Ihlen skrev om henne:

«.. hun kunne fremlegge «samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng – efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende – riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi.»

Hva var det så med denne jesuittiske moralteologi?

Boken er stor og bør leses med alle sine kildesitater,  likevel vil jeg referere litt fra den,  så man får et inntrykk av den.

Boken tar utgangspunkt i Vatikankonsilet 1870, da det lyktes pave Pius IX, ved jesuittenes hjelp, å tvinge gjennom  «enstemmighet»  for pavens ufeilbarlighet.  Dette ble vedtatt ved annen stemmegivning 18 juli dette året, og skulle ha tilbakevirkende kraft.

Som en takk til jesuittenes  hjelp i denne saken, opphøyet paven deres store moralteolog St. Alphonsus Maria de Liguori til kirkens æresdoktor og store lærer, sidestillet med Augustin og Thomas av Aquino. Paven befalte at Liguoris skrifter skulle doseres ved alle læresteder,  og først og fremst ved alle presteseminarer og universiteter i hele den katolske verden.

I Liguoris hovedverk  «Theologia moralis» finner man hvordan man kan argumentere for berettigelsen til å utøve det å sverge falsk ed, å forfalske dokumenter, å forfalske offentlige aktstykker, å begå sexuelle overgrep og mord.  Endel sitater fra disse moralreglene var av en slik karakter at de ble «sladdet» ved trykking. Så førsteutgaven ble utgitt med flere slike sorte sensurerte felt. Dette var bl.a. regler   om hva man måtte forta seg når barn  ble født av nonner eller av prestenes konkubiner.

Marta Steinsvik  siterer også  fremstående katolske teologer som så  på Liguoris, og hans efterfølgere, som en ulykke  for kirken.

I 1923 var det ca 325 000 prester i den romerske kirken. De hadde startet deres utdannelse i svært tidlig alder, og deres sølibatløfte, sammen med opplæringen i moralteologiens uhumskheter ble en åndelig usunn prosess, generasjon etter generasjon. Tidligere hadde sølibatløftet ført til mange former for misbruk av skriftestolen,  som et redskap for å kunne utøve utukt.  Allerede pave Pius IV  ,i 1564, henstilte til alle kvinner som var blitt forført ved skriftestolen om å melde dette. Paven ville gjennomføre undersøkelser om dette og startet i Sevilla, der var antallet forførte så stort at undersøkelsen sluttet der.  Man ville heller hemmeligholde enn å få skandaler.

Med  » Theologia moralis» fikk man et svært egnet redskap både til systematisk «utspørring» fra skriftestolen for å utøve  overgrep,  og til å lykkes i å hemmeligholde .

Kirkeshistoriker dr. H. C. Lea forteller om et forsøk fra dr. Wahu på å gi en samlet oversikt over  overgrepssaker i Frankrike fra fra 1861 til 1879.  Han gikk til en umulig oppgave da rettsprotokollene ikke var tilgjengelig for offentligheten, og slik ble avisomtalene den eneste kilden til denne oversikten. Det sier seg selv at denne listen ville bli mangelfull. På disse 18 år fant han 110 overgrepssaker utført av geistlige, ca halvparten av disse var overgrep mot skolebarn,  og hver enkelt overgriper hadde et stort antall ofre: f. eks. abbed Debre’ i Liege i 1877 hadde 32 forbrytelser, broder Marien i Lyon ble i 1878 dømt for ikke mindre enn 299 overgrep… osv…

Når Marta Steinsvik på 434 sider belegger og belyser mange sørgelige sider ved romerkirkens indre maktstruktur og maktmisbruk, er dette en ukjent verden for oss protestanter, men en politisk maktfaktor i  katolske land. Hennes bok viser et  vrengebildet av en kirke, og hvordan den ved jesuittisk moralstrategi kan argumentere for å unngå skndaler og opprettholde sin maktbruk.

Marta Steinsviks  bok hedres av mange, bl.a. av svenske erkebiskop N  Søderblom, svensk sogneprest Carl Skog , Uppsala tidning 17.9.28, Gøteborg Stiftstidning 7.12.28, svenske domprost dr.theol. Ivar D. Wallerius, Redaktør Domaas i Norges Handel og Sjøfartstidende 5.mai 28, overrettsaksfører J.H. i Drammens blad, Buskerud blad og Vestfold, 27 juni 28, tidligere katolske forfatter Julius Sundet i Adresseavisen 28 juni 28,  Arne Bache-Hansen, J. Rydningen, Joh. Hygen, Dr. phil.H.J.Røgler, Alb. Hjort, Lars Eskeland, Severin Eskeland, Jakob Sletten, Mareus Gjessing, professor Karl Vold,   som alle har kommentarer i forordet til tredje opplag, og mange fler.

Nå vil jeg hedre henne for hennes mot til å «tale Roma midt imot», og for å holde ut i sin ensomme kamp for å få frem et budskap hun mente var viktig. Jeg vil hedre henne for saklighet:   hun bruker et enkelt og tydelig språk og «belegger ikke bare sine påstander», nei, hun lar kildematerialet få tale for seg selv. Det eneste hun gjør er å legge de mange ufine reglene frem med sidehenvisninger til de skrifter de er hentet fra. Dette blir av enkelte forvekslet med hennes egne ord, også beskyldes hun for å snakke stygt, eller for å overdrive, enda hun har alt ryddig og tydelig i sitatform.

Jeg kom tilfeldigvis over denne bokens førsteutgave på biblioteket da jeg i ungdommen skulle skrive en oppgave om den katolske kirke. Jeg fikk ikke låne den, fordi, som bibliotekaren sa: «Det har vært endel tyverier av denne boken, og bibliotekene har fått beskjed om å ikke låne den ut.»  Men jeg kunne få sitte der å lese den.  Det var den gangen. Mange år senere fant jeg tredjeutgaven av den på et antikvariat. Der kjøpte jeg den for ti kroner.

Jeg har aldri likt det jeg leste der. Og når prestene igjen bekyldes for sexovergrep,  klinger  den katolske kirkes valgspråk for ørene mine:  «Semper eadem», «Alltid den samme»!

april 7, 2010 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: