per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Osterøy turistinfo:Hvor var jeg?

Det er endel minner som ikke en blir «ferdig» med. Dette minnet fra Osterøy er blandt dem. Jeg har bare vært der den ene gangen og glemselen har visket ut det meste av turen, blant annet slikt som stedsnavn.  Det minnet som etter 40 år fremdeles vekker  mange ubesvarte spørsmål i meg,  blir jeg faktisk ikke  ferdig med.  Jeg hadde ikke nytt noen form for rusmidler,  og jeg er ikke overtroisk, men inntrykkene ble sterke ved å være noe uforståelige.

Jeg var på besøk hos en venninne på Osterøy, og jeg vandret litt rundt i de ukjente omgivelsene på egen hånd mens  hun var på jobben. Jeg ruslet innover i skogen og fulgte en kjerrevei i et godt åpent lende.
Bakken var våt. Blader og gress funklet i dråpevæte.

Stillheten var hørbar. Det var som om » lyden» av en kryssende snile ble hengende i luften som de hvite spiralene etter flytrafikken på himmelen.
Jeg drakk inn sanseinntrykkene som den natursultne byjenta jeg var.  Jeg husket vagt, langt bak i hjernens langsomme memoarer, at ozon hadde en berusende virkning, og jeg fornemmet en slik umulighet som en naturens lunefulle spesialutgave der og da i den  lysegrønne frodigheten.

Det var da jeg la merke til det:  Alle snilene. Det var så skrekkelig mange av dem.

«Klart det er mange  ute etter regnværet», tenkte jeg, «pass deg  nå. »

Jeg så meg nøye for mens jeg smilte av barndommens tabu:   «Ikke tråkk  på en snile, det betyr  regn neste dag.»

Hva kom det av at det plutselig var så mange her? Og alle gikk i samme retning, samme retning som jeg gikk. Jeg ble gående å sjekke nøye, nei, ingen skulle den andre veien.  Kanskje vi snart kom til det store snilehuset der snilemorfar bodde med sine 240 snilebarn ? Kanskje det rett her borte var et spesielt saftig grøntområde hvor alle snilebarna kunne fråtse og ete seg store?  Kanskje snilefamiliestevne,  eller snilebarnehagen på tur?

Ja, jeg trodde de var snileunger, for de fleste av disse sorte skogssnilene var kanskje ca 5 cm, etter mitt øyemål. Jeg visste hvertfall at jeg hadde sett mange mye større skogssniler tidligere.   Sikkert over  dobbelt   så store som disse her.

Kanskje de var i puberteten og bare fulgte «godduftene»  etter førstemann, og så smittet det til de andre etterhvert, og dermed kunne man kanskje få en stor ungdomsgjeng brunstige hermafrodittsniler?

Jeg falt helt i staver over dem og ville følge dem for å se hvor de skulle. Kanskje jeg fikk se tidenes snileorgie? De gikk sakte, og jeg var snart forbi dem.   Hvordan parret de seg egentlig? Rettere sagt hvordan fant de fram til hverandre i en stor skog , de som går så sakte?  Selve ordet snile betyr  språklig sett  et slimete, saktekrypende dyr.  Hvor lang tid hadde de brukt på å samle seg i en så stor flokk?.

Så stoppet veien.

Rett foran meg lå et krater,  et øde landskap i form av en dyp dal. Det var grått fjell  hele dalen gjennom,  med høye, bratte kanter overalt.   Veien stoppet der på kanten av fjellet.   Fordypningen  lignet en kjempes badekar, bare at noen hadde trukket ut proppen, for vannet var ikke der.

Jeg kikket ned. Det gikk en trapp ned i badekaret! Men det var ikke en moderne badetrapp! Det var enorme, massive fjellblokker som var brukt som byggestener. Trappen var pyramidalsk,   bygget i Z form ned den stupbratte fjellsiden. Jeg gikk nølende ned på det første trinnet. Det kjentes trygt.

Nedstigningen kjentes nesten uvirkelig,   med myke mosegrønne flater og strevsomt høye trinn,   majestetisk i utførelse og skjønnhet, trolsk i alder og  størrelse.  Utsikten var nærmest skremmende , den tomme gråheten lyste i gyllent solskinn og midt i dalen lå og sto det noen store døde trær.

Jeg  skled  sakte  ned ett og ett trinn, i sniletempo, mens jeg søkte med blikket etter andre utganger av «badekaret». Ingen.  Her kom man bare ned og ikke videre, bare tilbake.    Nedstigningen tok uendelig lang tid.

Dalbunnen var uten jord,  ikke engang mosen vokste her, det var bare hardt, tørt og renvasket fjell, avrundet og polert som den sørlandske skjærgård. Trappen kom ned midt på fjellsiden og endte ved et  flatt fjellparti  som fortsatte innover dalbunnen som en naturlig gate i fjellet. På begge sider  av gaten var fjellet noe bølgete , det vil si lange, parallelle, langsgående bølger.   Jeg fulgte gaten til  jeg kom frem til de døde trærne. De var askegrå av elde,  glatte som silke og harde som sten.

Det var ingen lyder her.  Ingen fugler, ikke liv å se noe sted. Ikke engang maur. Ikke fluer eller mygg.  Hva var dette for et sted?  Hvorfor hadde noen bygget denne fantastiske trappen? Hvem hadde gjort det? Når? Og hvem brukte dette gigantiske «badekaret», til hva?

Hvor var alle Osterøys turistguider  og «sniletittere» som kunne kaste lys over denne fabelaktige turistopplevelsen?

Da jeg dro tilbake så jeg ikke noe til snilene. Jeg hadde gått glipp av å få vite  hvor de skulle.  Men ned i dalen hadde de ikke kommet, og om de ikke gjemte seg bak de store stentrappetrinnene så måtte de tatt av fra kjerreveien, ellers ville de begått kollektivt selvmord. Om sniler ikke ramler utfor stup, men glir pent ned fjellsiden, så var fjellet tørt og varmt. En skikkelig utfordring for slimproduserende skogssniler. Ikke et eneste grønt blad eller gresstrå noe sted.

For alle som ønsker eksotiske ferier kan jeg anbefale Osterøy som et godt alternativ.  Jeg skulle gjerne visst hvor på Osterøy dette var, det brød jeg meg ikke om å huske den gangen. Jeg husket bare  litt sære,  lokale  ord som «kipe» og «brake».   Altså Osterøy turistinfo:   Hvor var jeg?

april 17, 2010 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: