per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Sølibatet passet ikke nordmennene!

Welle skriver om sølibatet i Norge.  Og jeg siterer så man får med seg språket og ordlyden :
I cølibatets historie i Norge gjorde man gang på gang kraftige forsøk på å få det gjennomført.
I 1237 påla pave Gregor IX de norske biskoper å øve kirketukt mot alle prester som satte seg opp mot kirkeloven om den ugifte stand.
I 1259 befalte Aleksander IV erkebispen bestemt å rense den norske kirke fra kjødets urene vesen, og virkelig blev da flere prester bannsatt for frillelevnet. I året 1307 begynte biskop Arne av Bergen en energisk strid for å få cølibatet innført, og på denne tid kan man si det lyktes å få trykt ulovlighetens stempel på prestenes ekteskap, således at prestebarnas arverett ble tvilsom. Dermed oppnådde pavekirken ett av sine formål, den fikk satt en skranke mellom de verdslige stormenn og geisteligheten.

En storhøvding ville ikke bli kirkefyrste, når hans barn derved skulle miste sin fedrearv, og av samme grunn vilde stormennene ikke feste sine døtre til prester. Men derfor ble ikke det asketiske munkeliv innført i prestestanden.

Omkring år 1400 beskriver biskop Teodorik av Niem den norske geistelighets liv således:

» I Norge drikker klerker og legfolk like meget;  hvis man ikke over mål og måte kan beruse seg i øl, anser man seg ikke for lykkelig;  man drikker til man faller omkull.

I dette land er det tillatt for bisper og prester å holde friller, og når biskopen visiterer, fører han sin kone med seg. Prestens friller har forrang i kirke og ved selskap fremfor andre fruer, endog ridderes.»

Denne skildringen er kanskje noe  overdrevet, men utvilsomt sann i det vesentlige.

Vi må tro at de fleste norske prester levet åpenlyst med en hustru, og at dette var anerkjent av folket, skjønt deres samliv ikke kunne bli kirkelig velsignet.  Såvidt det kan sees, blev cølibat-loven ikke i noe annet europeisk land overtrådt så selvfølgelig og åpenbart som i Norge, og det viser at den asketiske moral aldri seiret i folkemeningen her nord…….

Om nordmenn kanskje var mer fordrukne enn andre folk i Middelalderen   -og da måtte de være fæle -,   så var de til gjengjeld,  såvidt vi kan se,   forskånet for den raffinert, unaturlige usedelighet som trivdes i kirken i sydlandene.

Så langt sitat fra  «Ivar Welles kirkeshistorie», Lutherstiftelsens forlag, 1929, Indremissionstrykkeriet, Oslo.

Det var altså ikke bare Sverre som talte Roma midt imot!

april 25, 2010 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | Legg igjen en kommentar

Intuisjon

Jeg var på et foredrag om intuisjon av Gisle Henden. Jeg anbefaler å lese nettstedet hans .

http://www.alternativ.no/Nyheter/intuisjon.html *******

Han har forsket på begrepet intuisjon og tatt doktorgrad i dette .

Han behandlet begrepet ut fra de greske filosofer, særlig Platon, og teosofien. Det var spennende og lærerikt å lytte til ham,  men  jeg kjente meg ikke tilfreds med hans avgrensning av begrepet .

Intuisjonen  ble, slik han utla den,  så uoppnåelig at knapt  5% av befolkningen ville kunne påberope seg å bruke den. Han tok utgangspunkt i Platons hulelignelse, og  den intuitive forståelsen av ideenes verden, og kombinerte dette  med hvordan  teosofien  befatter seg med  intuisjon som  en utenommenneskelig bevissthet.

Han la vekt på  at et meget høyt kunnskapsnivå var en vesentlig forutsetning  for å kunne bruke intuisjon.

På denne måten gjør han intuisjon til noe eksklusivt,  noe som bare er tilgjengelig for eliten  og  som det er verdt å gå på kurs for å tilegne seg kunnskaper om. Opplæring i og opptatthet av intuisjon  blir dermed en god forretningside. Når han gjør dette eksklusivt,   berøver han oss, vi 95%  som aldri vil nå opp til dette nivået,  en evne jeg mener alle har.

Henden omgår problemet med «når får vi, eller utvikler vi,  intuisjon»  ved å benytte den teosofiske modellen som lar intuisjonen være utenommenneskelig.  For å oppnå kontakt med denne guddommelige bevissthet må vi selv være på et høyt åndelig nivå.

Jeg ser på nettet og i oppslagsverk  at det finnes svært mange  og ulike definisjoner av intuisjon.  Og disse definisjonene dør ikke ut ved Hendens doktorgrad:

Wikipedia har en  kort definisjon på norsk:  «Umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, i motsetning til analytisk, resonerende og testing av hypoteser.»

Denne kortformen gir hovedkriteriet for alle de eksisterende retningene av ulike definisjoner. Den inkluderer alle og involverer ikke problemstillingen vedrørende utenommenneskelige bevisstheter.

Salmonsens konversationsleksikon sier:  «Intuisjon kommer fra Latin= Anskuelse. En gjenstand erkjennes intuitivt når alle dens ledd på en gang oppfattes , overskues og samles til Helhet som ved og i ett blikk, således som vi tenker oss  Guds anskuelse av verden……. en sådan oppfattelse av gjenstanden, som ikke behøver den logiske refleksjons omvei……»

Her vektlegges , som i Wikipedia, den menneskelige evnen, og Salmonsen gir enhver av oss økt verdi ved å gi intuisjonen  et streif av det gudommelige  forbilde.

De religiøse, mystiske , new agere og teosofene har noe ulik måte å uttrykke seg på, men de er felles om å betrakte intuisjonen som «det guddommelige», eller «den universelle intelligens», «den høyere bevissthet» mfl., altså en utenforliggende bevisthet som mennesket kan komme i kontakt med.  Dersom man vil se nærmere på  hvordan det    arbeides med dette anbefaler jeg bl a:

http://www.esoteriskforumstavanger.com/3093717 ****************

Jeg vil forsøke å samle hva jeg selv tenker om intuisjon.

Vi har i vår kultur lagt vekt på årsakstenkningen, det er vår vitenskaplige erkjennelsesvei å tenke analyttisk. Vi er så trygge på at dette er menneskets tenkemåte at vi slett ikke gjør opp regnskap med oss selv for hvor ofte vi virkelig tenker logisk i årsak/virkningsmodellen. Vi ser faktisk ikke at de aller fleste av våre tanker, meninger og handlinger ligger i det intuitive.

Vi tror vi lærer analyttisk tenkning på skolene, men oftest sier lærerne seg fornøyd med setninger som besvarer slikt som:

» Hva mener du?» » Hva tenkte du da?»  «Hva  følte du da?»

Med andre ord  etterspør vi oftest  den umiddelbare følelsen.

Mediene formidler personlige vinklinger på nesten ethvert tema, og er mest opptatt av  reaksjoner, fremfor refleksjoner.

Denne formen for umiddelbarhet vil de fleste vegre seg for å kalle intuisjon,  men de vil være enig i at det er det intuitive som fremelskes og velges.  De fleste av oss liker dette, for det er enkelt, lettfattelig, har stor formidlingskraft og skaper få «problemer».

Jeg mener likevel at dette er slik intuisjonen viser seg  når kunnskapsnivået er lavt og analysen er fraværende.

Kvaliteten på vår intuitive formidling øker med økt kunnskap og refleksjon.  Det ene kan ikke eksistere uten det annet! Jeg kan ikke finne helhet av bare å kjenne delene.  Jeg må kjenne helheten,   og så dele helheten  i deler for så å vende tilbake til helheten jeg kjente intuitvt. Intuisjon og refleksjon er som ying og yang, sammen  utgjør de  helheten.

Som materien er både bølge og partikkel samtidig, er menneskets intellekt både analyttisk og intuitivt samtidig.

Man kan si at det intuitive er helheten , noen vil si det guddommelige . I så fall vil vi kunne si at det analyttiske er det diabolske. Jeg liker forsåvidt en slik sammenligning,  fordi ordet diabolsk betyr «dia=gjennom,  bol=kulen», altså det som deler helheten(kulen).  Det «onde» ved det diabolske,  blir da at man taper helheten ved å dele den opp. Det» gode» ved det intuitive blir  at man bevarer helheten mens oppdelingen pågår, og den pågår uavlatelig. Slik vil de to motsetningene utfylle hverandre, og være hjelpeløse uten hverandre.

Samme forhold ser vi f.eks ved GTs Moselov,  når det heter at summen av loven er kjærligheten. Det er slett ikke enkelt å finne summen av loven ved å studere enkeltlovene.  Kjærligheten  er den verdi som alle lovens enkeltbud er utledet fra, og i dette eksempelet  ser vi at det er lettere å gå fra helhet til deler enn å se kjærligheten utfra lovtekstene.

Helheten  viser vi  i det handlende øyeblikket. Da ligger refleksjonen og analysen i fortidens erkjennelser mens øyeblikkets krav til handling i nåtid styres av det intuitive. Her viser vi, rent intuitivt,  hvor mye vår refleksjon har influert på  vår personlighet.

Jeg mener altså at vi har det intuitive, intuisjonen, fra unnfangelsen av. De første par leveår har hjernen en enorm aktivitet i å lagre  systematisk alle sanseinntrykk.  Ved toårsalder, omtrent, ser vi den første store helhetserkjennelse hos barnet, «jeg opplevelsen», som jeg mener er et resultat av intuisjonens helhetsopplevelse av alle bearbeidede og erkjente sanseinntrykk.

En så sterk og tydelig hendelse er det få forunt å oppleve  senere i livet, men mange hevder at de kjenner noe tilsvarende ved ekteskapet, å bli ett med et annet menneske, eller foreningen  med Gud og det guddommelige. Vi er altså et  helt menneske når vi er  ett med et annet menneske og , eller Gud. Men denne helheten varer desverre ofte bare i korte  glimt, og ofte opplever vi smerten ved adskiltheten. Når man kjenner på  smerte ved å være alene , over å være adskilt,  kjenner man seg ikke hel.

Intuisjonen er helheten,  analysen er adskiltheten.

Desto dyktigere vi bedriver analyse og refleksjon, desto rikere og dypere vil intuisjonen   kunne virke.

Jeg misliker svært dette eksklusive «spranget»  til Henden,  spranget fra å være menneske uten intuisjon,  til å bli et høyt nok fungerende menneske til kunne ha håp om kontakt med den guddommelige intuisjon.

Jeg bruker det kinesiske ying og yang som bilde på delt helhet, men ønsker egentlig også å finne et godt uttrykk for dette i vår egen kultur. Jeg vil gjerne dele noen tanker fra GTs menneskesyn:

Job.32,8  «Det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.»

Her er det to elementer som settes sammen i mennesket , menneskets ånd  og guds ånd.  Så sier ordspråkene 20, 27 :

«Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.»

Slik får vi en sum av det menneskelige og det gudommelige i vårt indre. Her har  mennesket  tilgang og kontakt med det guddommelige fra det unfanges , og det guddommelige får tilgang og kontakt med mennesket. Her er skapningens  berøringspunkt med skaperen.

I en slik gunstig setting forstår jeg godt frykten for det diabolske, men vær ikke redd for de enkelte delene når helheten er så trygg, og frykt ikke for lovens bud når summen av dem er kjærlighet.

april 25, 2010 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer