Mannen og løven. Del 2.

Jeg står, som Peer Gynt, under Sfinksens veldige skikkelse.

Jeg leter i våre gamle overleveringer etter sporene av vår nye tid, vannmann/løve.

Og Sfinksen er nettopp dette,  mannen og løven i samme skikkelse.

Jeg fant ut , som Peer Gynt,   at sfinksen  var «seg selv» ,   og at svaret på hans gåte er ham selv!

Er dette svar  nok til at  jeg kan  gå videre, forbi sfinksen?

Han kveler ubarmhjertig den som passerer ham om ikke gåten hans er løst.   Peer Gynt ble kåret til «selvets»  keiser i  «dårekisten»  etter sitt sfinkbesøk.

«Sfinks» er hans greske navn, og det  betyr kvelning.

Han er barn av Tyfon og Ekidnea(havuhyret).  Tyfonen  er den varme og farlige vinden,  og havuhyret  er alle uhyrers mor.   Egypternes navn på Sfinksen  er   Hu!

Det morer meg at Ibsen lar oss  møte HuHu  i dårekisten!

Ellers er Hu et utmerket fonomatipoetikon som vi slipper fra oss i møte med kraftige vinder!  «Hu, for et vær!»

Sfinksen,  Hu,  er de tørre, farlige ørkenvindene.

Forsøker man  å  passere Sfinksen, finner man bare varm  sand og Sfinksens gåte.

Han er vokteren ingen kommer utenom!  Han stiller alle på sin umulige  prøve og dømmer alle som mislykkes.

Sfinksen  vokter  ikke bare inngangen til pyramidene,   men er, i sitt bilde,  inngangen til selve ørkenen.

Han er virkelig den kvelende  hete  ørkenvinden,  den drepende tørrheten som får enhver til å lengte etter  noen dråper vann  fra vannmannens krukke. Han stiller det avgjørende spørsmål og er den  nådeløse dommer enhver møter på sin vei til gravkammeret.

Jeg vandrer til domsprofeten Ezekiels  skrifter.

Domsordene er mange, men jeg blir stående ved et, i kap.22,  som har sfinksens kjennetegn:

» Menneskesønn! Si til Juda:

«Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.

Dine profeter er en flokk sammensvorne; de er lik en brølende løve, som raner og røver; de fortærer menneskeliv….. Dine prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellom vanhellig og hellig gjør de ingen forskjell… Dine fyrster er lik ulver, som raner og røver; de utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning… Dine profeter skuer tomhet og spår løgn….                Folket i landet gjør voldsverk, raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett..

Så jeg utøser da min vrede over dem;   ved min harmes ild gjør jeg ende på dem;  deres gjerninger lar jeg komme over deres eget hode..»

Slik ser dommen ut.

Alle ens gjerninger ropes ut til beskuelse, bedømmes, straffes og kommer over ens eget hode.

Det er knugende, kvelende,  tilintetgjørende.

Nådeløst, alene ,  møter vi  en motstander  som går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Han,   som er apokalypsens kvelende angst, er vår anklager, og Herren selv vår dommer. Slik er Herren når han brøler som en løve.   Slik er Zevs, Jupiter og Tor når de sender sine lyn.

Efter Guds vredesdommer ligger bare ørkenen tilbake.

Slik er det å passere Sfinksen.

Da er man som Juda:  »  et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.»

Jeg forstår behovet for væren, offeret og tempeltjenesten.  Ja, man lengter etter nådens vann, etter det levende vann!  Etter  det livgivende skyllregnet som vasker vekk  tordenens lummerhet, og gir naturen liv.

Dette skyllregnet, dette vannet som tømmes ut, det er vannmannen!

Det går en dommedagsangst over verden.

Vi er korrupte, voldlige, ukjærlige og kjenner et økende trykk av vår egosentrerte  umoral. Vi kriger for vinning,   mobber , forfølger , plager og utnytter den svake, og sier det er vår rett! Vi søker underholdning og fjerner all selvforståelse og skyldserkjennelse ved å stappe øyne og ører igjen.

Det brygger seg opp et «verdenstordenvær» og vi kjenner trykket av det.

Det er Sfinksens tørre ørkenvind som blåser.

Løvene i Orienten brøler, Løven av Juda søker rov,  og FN s og NATOs mange løver brøler sine varselbrøl.

Jeg vandrer videre til 4 mos 24 . Her er også et  spor av vannmannen.

Kongen i Moab hadde leiet profeten Bileam til å forbanne Israel. På veien dit redder hans trofaste esel ham. Slik får Bileam se Herren, og  Herren pålegger Bileam å velsigne Israel.

Når Bileam kommer frem til kongen i Moab, forteller han ham dette,  og sier at han bare kan profetere det Herren ber ham si.  Tre  ganger forsøker Bileam å forbanne Israel, og hver gang blir det en velsignelse. Den tredje gangen sier Bileam:

«Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øyne er lukket:

«… Hvor fagre  er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloetrær Herren har plantet, som seder ved vannet!

Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet hans kongerike! Gud førte ham ut av Egypten, styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot…..

Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg! »

Her får Jakob atributtene til vannmannen når vannmannen heller vannet ut!  Det strømmer vann fra hans spann!

Når forbannelsen blir til velsignelse, det er vannmannen.  Når regnet spruter etter tordenet, det er vannmannen.  Når dommene fullbyrdes og vendes til liv og overflod! Det er vannmannen.

Jeg går tilbake til Daniel  og ser på det tredje  dyret han så i sitt syn :

» Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.»…

Dette dyret likner en leopard, men er det ikke.  Det har fire vinger og fire hoder,  nesten slik som livsvesnene har det, men det er ikke dem.  Om livsvesnene sier Ezekiel:

«hvert av dem hadde fire ansikter og hver hadde fire vinger. …..deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle til høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire..»

Beretningen om livsvesnene (i kap 1) er lang og innoldsrik, men vi stanser og ser først og fremst  på vingene og ansiktene. Det kan virke svært likt, men livsvesnenes ansikter er nettopp okse/ørn og menneske/løve.

Slik angir de sin tid.

Daniels dyr har fire hoder, og det beskrives ikke hvordan de ser ut.  Så den  likheten med livsvesenet var bare tilsynelatende. Dette dyrets tid og karakter angis ved det løveliknende og kerubliknende.  Den  er ikke det den gir seg ut for.

Derimot er det en lang tradisjon for å la de fire evangelistene representere livsvesenets  fire ansiktene.

Evangeliet etter Matteus er mennesket, etter Markus er løven, etter Lukas er oksen og etter Johannes er ørnen. Slik angir de tidsrammene for dets innhold, og da ser vi at Evangeliet om Jesus også hører hjemme i tiden for vannmann/løve.

Daniel sier om de tre første dyrene han har sett i sitt syn :   …. «deres levetid var fastsatt til tid og stund.»

Slik var det ikke med det fjerde dyr han så:

… «Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.

Mens jeg så på dette, ble  det satt stoler frem, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var som brennende ild.   En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen sto foran ham;  retten ble satt, og bøker ble åpnet. »

Slik så Daniel  dommen i sitt syn.  Det er  også slik Johannes ser dommen i sine syner fra øya Patmos.

Domssynet kom ved  dette fjerde dyret.

Dette fjerde dyr antyder ikke noen tid i zoodiaken. Det er heller ikke et vesen innenfor zoologien, den er beskrevet som tenner av jern, en mekanisk funksjon,  et teknisk system som ødelegger jorden og livet der.  Forlengelsen av Kains arbeid i verden, han som var stamfar til dem som laget alle sorter redskaper i kobber og jern.

Så blir retten satt.

Dommen begynner,  og dommeren er fryktinngytende, selv hjulene på hans trone er brennende ild.

Daniel  fortsetter:

» Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.»

Der kom vannmannen, med himmelens skyer!

Dommen som virket så ildsprutende, vil ved hans regn bli  fruktbar og livgivende!

Jeg ser på sfinksen, halvt nedblåst i brennende ørkensand!

Den står der som et vitnesbyrd om en kommende tid, vår tid , men den mangler det livgivende element i sin fabelform, vannet.

Reklame

Mannen og løven. Del 1.

Jeg vender tilbake til «the age of Aquarius»

Vår tid i «fisk/jomfru» eonen har vart i ca 2000 år, og nå er den tiden over.    Solen er gått inn i vannmannens tegn. Der skal vårpunktet bli i ca 2000 år, og  våre kommende generasjoner skal leve under innflytelse fra «vannmann /løve».

Jeg  vandrer i gamle sagn og myter og leter etter denne tiden.

Datidens «profet»profesjon benyttet zoodiakens bilder til å utrykke tid.

I innlegget «astrologi og våre «dommedags»forventninger» har jeg skrevet om pleiadesirkelen og gitt et lite glimt inn i  oksen, væren og fiskenes tid, eller de 12  «eonene» som denne lange (ca 25000 årige) tiden kalles på gresk.

Dersom dette er ukjente tanker, bør man lese det innlegget først.

I de urgamle bildene  fra en fjern fortid,  kan vi skimte brokker av gammel visdom,  de  flyter i våre tanker som bildene i en drøm.  Fisk/jomfru ,  vær/vekt og okse/ørn(skorpion)  er bilder som angir tidene tilbake til «Adam».

Gamle myter, eventyr og hellige skrifter har alltid dannet grunnlaget for vår kulturelle  «utdannelse», og våre forskere  står på «kjempers skuldre» når de foreleser i sine fag.

Når vi går inn i dette «drømmelandet», er det   den tiden vi nå er kommet inn i, vannmann/løve , jeg leter etter..

Den første jeg da stopper ved er Sfinksen.

Dette majestetiske fabeldyret er selve uttrykket for vår nye tid.  Som havfruen uttrykte tiden for «fisk/ jomfru»,  gir  sfinksen et bilde for tiden i «vannmann/ løve».

Den store sfinksen ved pyramidene i Egypt er forbilledet for de mange sfinksvariantene i  Orienten, og dersom noen vil studere  det , er Babylon rikest på slike sammensatte fabeldyr.  Babylonerne var også våre læremestere i astronomi/astrologi.

Sfinksen stiller en gåte til den som vil forbi den:  «Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?»

Selv om svaret på gåten sies å være  mennesket, er jeg aldri helt sikker på om det er et uttømmende svar  i disse fabeldyrenes verden.  Jeg står, som Peer Gynt, ved sfinksen,  og kjenner hvordan all «moderne historieforskning»  blir «ubrukelig».

Når Oksen Apis, en av egypternes hellige dyr, hadde ørnen avtegnet på ryggen, ser vi hvordan okse/ørn   fremtrer som «par» .   Når kvinnen, Europa, kom ridende på tyren over Det Gyldne Horn fra Lilleasia, kan vi  se at jomfruen «settes»  i tid og sted av tyren.

Når Herakles, helten som utøvde 12 storverk , drepte løven og tok  løveskinnet på som sin kappe og rustning,   har vi en fremstilling av motivet mann og løve, mens fortellingen om Androklos  og løven gir en annen fremstilling.  Androklos  fjernet en torn i en løves pote og ble dens venn, og da han senere ble kastet for løvene, møtte han sin venn igjen.  Løven  rørte ham ikke.

I Bibelen har begge disse beretningene sine varianter  i bl.a  Samson som dreper løven,  og Daniel som kastes i løvehulen uten at løvene rører ham.

Flere av orientens store byer har sin «løve port», og Ishtarporten er dekorert med løver, okser og drager . Ja, det viser seg at «all verdens»  byer og riker, har et forhold til løven, oksen , ørnen, fiskene  eller vannmannen. Deres byer  og riksvåpen har ofte innlemmet et eller flere av disse bildene som symboler i  sitt banner.

Norge har som kjent den oppreiste,  røde løven med øks, i sitt riksvåpen. I norden og i den engelsktalende verden  dominerer løven . I det tyske Europa dominerer ørnen, i de spanske landområder er det  tyren og i det franske liljen som  rommer både begeret og  fiskenes tegn. Vannmannen vises ofte i form av bølgestrekene for vann, som hval eller elefant,  eller som krukken han bærer  eller heller vannet ut av.

Sporene er mange. Løven som symbol for konge/hersker -verdighet  er et verdensomspennende bilde .

Både ørn og okse og bjørn og mange flere bilder kan inneholde visse løveelementer. Hvordan gjenkjenne løven i restene fra den gamle drømmeverden? Det heter at » du skal kjenne løven på kloen!»

Jeg leter i de eldgamle overleveringene etter Moses. Første gangen ordet løve er brukt i disse skriftene, er i Gen. 49, hvor vi  møter  Jakob,  Israels stamfar, mens han velsigner sine 12 sønner. Der sier han om Juda:

» En ung løve er Juda;  fra rov er du steget opp, min sønn!  Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham?  Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntill «fredsfyrsten» kommer, og folkene blir ham lydige.  Han binder til vintreet sitt unge asen  og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle er hans øyne av vin, og hvite hans tenner av melk.»

Denne velsignelsen har elementene mann /løve, men nå er mannen løven. Atributtene hans er kongespir og herskerstav, fredsfyrste, og han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole.  Det er dette Jesus har i tankene når han , palmesøndag, sier til disiplene:

» Gå bort til den by som ligger rett for oss!   Når I kommer inn i den, skal dere finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på;  løs den og før den hit!  Og dersom noen spør dere :  «Hvorfor løser dere den ?»   Da skal dere si så:  «Herren har bruk for den.    » Så gikk de avsted og fant det så som han hadde sagt dem. …»

Slik angir Jesus at han er den av Juda ætt som Jacob snakket om. Derfor hyllet folket  ham og ville krone ham til konge den dagen.  Senere, i samme  påskeuken, sier han til Peter og Johannes:

«Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det.

De sa til ham:» Hvor vil du vi skal gjøre det istand?»

Han sa til dem:  «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann;  følg ham til det hus hvor han går inn….»

Her møter vi vannmannen, mannen som bærer en krukke vann. Det er i hans hus det blir påskefeiring.

Jesus knytter her til seg Løven og Vannmannen og gir oss dermed et  bilde av seg selv som peker frem til vår tid i vannmannen.  Samtidig som han selv dengangen for totusen år siden,  ga  oss fisken som sitt kjennetegn.

Fisken og jomfruen er vår nærmeste historiske tid.  Vi mener vi kjenner denne tiden, og det gjør vi på vårt vis, men vi har kanskje ikke lagt særlig vekt på billedspråket.

«Dag»  er det hebraiske ordet for fisk, og det kjennes underlig når nettopp «fiskens hus» var filistrenes hovedgud i GT.

Språklig skulle kornet, «dagan», og da særlig hvetekornet være  forbundet med fisken.  Kornet er også jomfruens atributt. Hennes hovedstjerne er Spika, akset, som hun også ofte avbildes med.

Jesus serverte  en stor folkemengde   fem brød og to fisk, og samlet deretter inn 12 kurver fulle av mat som ble tilovers etter måltidet. Ved dette matunderet stadfester Jesus at hans virke er i fisken og jomfruens tid.

Fiskene er to i en enhet, som Ying og Yang, og står for sjelen , livet , alt levende. Deres tid har nå kommet til en ende,  og fiskene som selvsagt overlevde vannflommen, skal nå trekkes inn i garnet. Disiplene var fiskere, og på Herrens ord setter de sine garn.

Solen er gått inn i Vannmannens hus, det hus hvor mannen med krukken gikk inn.

Etterat Daniel har vært natten over i løvehulen, drømmer han om fire forskjellige dyr som stiger opp av havet:

» Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte….

Det var det første dyret i Daniels drømmesyn.

Denne løven  er ikke i sin egen tid, han har bildet av de andre tidene som sine  atributter:    Vingene er fra Ørnens bilde, men denne ørnens tid rives  av ham.  Så blir løven  oppreist på to ben, som et menneske. Løven blir som en mann, han får  menneskehjerte.

Her er løven og mannen i dypeste enhet.

Og jeg må tenke litt på Rickard Løvehjerte som var kirkens forsøk  på å lansere «oppfyllelsen» av dette bildet. Da Løvehjerte deltok  i kirkens tredje korstog , ventet man seier.

Denne løven hørte  ikke  til i  fiskens tid , den bare forsøkte det og   «falt  i fisk», så å si!  Likesom Jesus ikke ble jødenes konge etter inntoget til Jerusalem,  men forventes å bli det etter fiskenes tid,  når han kommer tilbake  som Messias.

Det andre dyret beskriver Daniel slik:

«…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben);  det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : «Stå opp og et meget kjøtt!»…..

Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet.  Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp.  Slik  sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite «vinkelgap»,  er polen og ekvatorplanet  et slikt bjørnegap for zoodiakens tre bilder.

Himlens zoodiak har 12  ribben,  og «bjørnen » favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.

Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens  navn.  Og vi har nok alle lekt   «Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.» Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til » Løven av Juda», når Jakob spør :  «Hvem våger å vekke ham?»

De to siste dyrene i Daniels syn vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.

Nå vil jeg vende tilbake til sfinksen hvor jeg begynte vandringen.

Hans gåte : «Hvem går først på fire, så på to og deretter på tre?»  har fått svaret mennesket, som først krabber på fire, så reiser seg og går på to, for så i alderdommen å ha behov for staven og dermed ha tre ben.

Jeg har forsøkt å hente frem fra min vandring  noen  flere asossiasjoner. Løven Daniel så,  gikk først på fire, så reiste den seg opp og gikk på to som et menneske, og den fikk et menneskehjerte…. den ble ganske lik sfinksen selv… et løvemenneske.

Det kan tilfredsstille de to første leddene i gåten, men ikke det tredje.

Slik Daniel vektlegger det i sitt syn av det andre dyret, bjørnen, går den  på tre ben.  Måten den går på tre ben på,  minner om den måten løvene i  det danske riksvåpen går på. De presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven  i sitt riksvåpen.

Deres  løver  går på tre ben.

De hever høyt sin høyre forpote akkurat slik Daniel beskriver  og vektlegger gangen til det annet dyr.   Dette  er nettopp kjennetegnet for den gamle egyptiske hieroglyfen for sfinksen! Den danske løven er en nøyaktig kopi av dette urgamle skrifttegn.

Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.

Slik er alle tre leddene i Sfinksens spørsmål besvart.  Alle spørsmålene gjaldt ham selv.

Det er som jeg hører Peer Gynts stemme  ute i ørkenen :

«Nei, hvor i allverden har jeg truffet før noget halvglemt, som minner om dette skabilken?…. Var det en person? Og i såfall, hvilken?…Eller har jeg ham fra et virkelig minne?  Fra et Eventyr? Ho, nå husker jeg kallen! Det er sgu Bøygen som jeg slo i skallen,-  det vil si jeg drømte,-….     Hei, Bøjg, hvem er du?……»

Begriffenfeldt:  ….»de kjenner ham, mann? Tal! Svar! Kan de nevne , hva han er?»

Peer Gynt:  » Hva han er ? Ja, det kan jeg glatt. Han er seg selv.»

Her stanser jeg.

Jeg kan forstå om vandringen i fortidens drømmeland er forvirrende.

Håper det også kan være til glede,   økt forståelse,  mangfold i asossiasjonene  og stigende nysgjerrighet.

Kristin, hvorfor ikke si det som det er?

I 1972 gikk jeg ut av lærerskolen.  Jeg husker hvor raust vi kunne hjelpe elever med lese/skriveproblemer. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, og det var aldri snakk om at det  ikke  var midler til å gi dem ekstra kompetente lærere.

Lærerskolen ga ikke dengangen, og heller ikke nå,  kompetanse i å undervise  barn med spesielle behov.  Nei, kompetanse til å kartlegge og å undervise barn med f. eks  lese/skriveproblemer var et mangeårig  studium.  Det  var «spesial»kompetanse. Jeg vet ikke hvor gode resultater de hadde i sitt arbeide, men det ble ihvertfall ikke spart på datidens ekspertise.

Jeg husker godt diskusjonene i 1975 da «integreringsloven» ble innført.   Lærerne var redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler,  ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise.  Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.

Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.

Den gangen hadde   PPT kontorene  ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring.   Fremdeles fikk de lese/skrivesvake  tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT  til skolen  og underviste eleven..

Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr  klasse,  måtte  inkludere både hørselssvake og synssvake,  rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger.   Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte.  Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.  Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.

I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet   spesialpedagogiske kompetansesentre.

Vi opplevet  den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:

Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.

Vi, lærerne,  prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud.   Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.

1999  kom den nye opplæringsloven.  Året etter var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.

Skolene skulle fortsatt benytte PPT som nå   stort sett ansatte sosionomer.

Spesialkompetansen på læringsprosessene var fraværende. Ja,  den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv.  PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.

Elevens funksjonsnivå   i klassen ble hovedfokuset.

Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud.   Opplæringsloven  vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er  i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.

Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi  den enkelte funksjonshemmede  optimal kunnskapstilegnelse.

Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.

Den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen på tross av sitt handicap, og til dette fikk man en assistent som kunne hjelpe  den funksjonshemmede i ulike situasjoner. Læringsstrategiene og målene  var det kontaktlæreren som utformet og assistenten som gjennomførte sammen med eleven.

Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet  spesialkompetansen,  den var  overført til kompetanssentrene.

Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk,  som f.eks svært utagerende adferd ol.  De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.

Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.

Kunnskapsløftet er en samling  læringsmål.

Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med  godkjente vedtak,  som frigjør eleven fra læringsmålene.

Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål  til lese/skrivesvake .

Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål.  De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, de får ofte egen PC av det offentlige. Men de får ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.

Dersom eleven både er dyslektisk og  utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer,  og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens  den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.

Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring,  og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.

I tillegg øker omfanget av «nye»  diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring.  Jeg tror personalsjefer  i  større konserner vil forstå vanskelighetene ved det  administrative  arbeidet  som kontaktlæreren utøver.

Fremdeles er det læreren som får høre at «han ikke gjør jobben sin»!

«Det har aldri vært satset så mye i skolen!» sier de.  » Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!» sier de.  Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.

De sier heller  ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en «voksenressurs »  som oftest er knyttet helt opp til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp

Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren  fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil «fullt klasserom» på 30 elever.

Jeg vil påstå at det er dette  planleggerene har planlagt og ønsket.

Staten vil ikke bruke «så mye midler» på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.

Politikerne  sier stadig at «aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå».     Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe»potten»!

Alt dette kaller de fremskritt, og  satsing på skolen!

Skoleforskerne,  som Peder Haug og andre,  kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb,  og  journalistene applauderer dem og lar   læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!

Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere,  og det forventes at hun klarer seg med lærerutdanningen.

Kristins svar til hva man gjør med de «altfor dårlige resultatene i skolen», er at man nå har et systematisk  arbeid med læringsmålene.  Mener man virkelig at det å sette opp læringsmål er tiltak nok?

Mener man at psykososial  spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?

Mener man at kontaktlæreren skal, på  privat initiativ og fritid, skaffe seg  en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen?  Er den for kostbar?

Opplæringsloven og kompetanseløftet  forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.

Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og  ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!

Hvis du vil ta  » noen grep»   for norsk skole,  Kristin,  begynn med å snakke sant om tingene!  Si det som det er!

«Marias herlighet» av Liguoris

Boken «Marias herlighet» er skrevet av Alphonsus de Liguori. Liguori er, ifølge Wikipedia, en av den Katolske kirkes øverste lærere, og hans skrifter ble obligatoriske ved alle kirkens presteskoler. Denne posisjonen for hans skrifter ble bekreftet og ytterligere styrket i 1950. Liguori er således prestenes lærer og bør lyttes nøye til.

Vi protestanter har alltid stått litt på avstand til Mariadyrkelsen, vi kjenner svært lite til den

I vår gamle kultur har vi Frøya som fruktbarhetsgudinne og hun har noen trekk av himmelgudinnen,  men Nanna, Balders hustru, som hos oss var mer fremmed og tilbaketrukket i kulten, har alle tydelige tegn på å være en fullverdig himmelgudinne;  hun har også sine røtter tilbake til den sumeriske kultur, til deres himmelgudinne dengangen, ved samme navn.

De gamle romere hadde  «alma mater». Og henne finner vi foran de fleste store, gamle læresteder og universiteter, hvor hun faktisk overlever som  symbol.  Det er litt morsomt med ordet alma, det er, om det sies på hebraisk, det ordet for jomfru som brukes i Esaias 7.14 om en jomfru som blir fruktsommelig. Henne har jeg skrevet om i innlegget : » NRK2 sier: Jomfruen står for fall.»

Jeg har vært  opptatt av » jomfruen  i berget det blå» , altså stjernetegnet og dets betydning i fiskenes tid. Jeg har ment at jomfrudyrkelsen er knyttet opp til dette tegnet i pleiadesirkelen , og fordi  dette tegnet  står motsatt  fiskenes stjernetegn,  har det  hatt en  betydelig  innflytelse  i fiskenes tid.  Vi har, når vi regner med denne storsirkelen,  hatt to tusen år i fiskenes tid, og har derfor vært under både fiskenes og jomfruens innflytelse i denne tiden.

Fisken var kjent som symbol for Jesus helt fra første stund, mens jomfruen har av kirken vært knyttet opp til Maria. I GT er det Israel og Jerusalem som oftest betegnes som jomfruen.  I NT er ikke jomfruen et tydelig symbol for noe, annet enn i Jesu lignelser, og her referer han  til det jødene kjenner til i sin tradisjon.  Hos Paulus er  ikke jomfruen noe tema.

Jeg har derfor  forventninger til den katolske kirkes forhold til jomfru Maria, særlig til de tanker deres store moralteolog viser når han  utlegger «hennes herlighet».  Så vil jeg prøve å være «lutter øre» og ikke bare » Luthers ører» når jeg lytter.   Selv det sparsomme materialet som fremkommer i Marta Steinsviks bok,  er for oss protestanter vanskelig å gå inn i, som  om det er en » fremmed » tro.  Jeg vil forsøke  å  lete etter spor av » himmeldronningen»  fra de gamle religionenes tider, fra tider der stjernetegnene  var personifiserte «guder»  som hersket over verden i de lange, 2000 årige «eonene».

Jeg siterer fra Marta Stensviks bok der hun har oversatte sitater fra Liguoris bok  «Marias herlighet» :

«Du Maria er mitt eneste håp, du alene kan hjelpe meg(s 20)……..       Du er den eneste som taler synderes sak(s 248)….. og gjennom deg er vi blitt forsonet med Gud….

Mange ting,  sier Nicephorus,  ber vi Gud om,  og får dem ikke;  men ber vi jomfru Maria om det,  da får vi det fluksens. Hva kan da dette komme av?  Jo,  det er fordi Herren således vil hedre sin mor (s 113)…….  ..Jomfru Marias befaling adlyder alle,  endog Gud selv (s 155)….

I Franciskanernes minnebøker fortelles det at broder Leo en gang så en rød stige, og øverst oppe på den satt Jesus Kristus, og deretter en hvit stige, hvor hans allerhelligste moder satt. Og broder Leo så noen som prøvet å klyve opp etter den røde stige,  de kom noen få trinn opp,  men faldt ned igjen;  de forsøkte om igjen og om igjen,  men falt stadig ned.  Da rådet man dem til å gå og prøve den hvite stigen,  og den kom de lett oppover,  for den velsignede jomfru utstrakte sin hånd og hjalp dem trygt opp til himmelen (s 213)………

Så høyt elsket jomfru Maria verden, at hun ga sin enbårne sønn (s 478)………..  Under bønnen kneler man ned foran jomfru Marias trone og tilber henne (s 401)

*** Sitat slutt.*****

Jeg ser at Maria her har kristusrollen både som frelser og  hjelper,  og  som synderes venn,  og at selv Gud adlyder henne. Hun blir her likestillet med Gud og Jesus  og samtidig fristillet i sitt forhold til dem.  Hun er selvstendig, overordnet og kan erstatte dem. Ja, hun er  en bedre frelser for oss mennesker,  og hun er  den eneste.  Jeg forstår  at et Luthersk trossamfunn ikke kan ha denne Mariafunksjonen i sin forkynnelse. Den vil redusere og fortrenge den  Kristusskikkelsen  som var vesentlig for Luther. Men ved å gjøre Maria til en  selvstendig, enerådende  og overordnet «mor»,  har katolske teologer  ivaretatt og videreført en eldgammel dyrkning av » himmeldronningen».

*** Jeg siterer videre   fra boken til Liguoris:

En munk,  som ofte sang åndelige viser til Madonnas ære og alltid hilste hennes billeder med et «ave», fikk en så slem svulst i munden, at han var døden nær. En dag han gikk forbi en Madonnastatue sprøytet denne litt av sin brystmelk inn i hans munn og munken ble straks helbredet. (s 466, 467)

En gift kone besøkte uten sin manns vitende en avsidesliggende kirke, innviet til Marias ære. Plutselig oppsto et fryktelig uvær som hindret henne i å komme hjem til natten. Stor var hennes angst for hva hennes mann ville si til at hun var borte hele natten, og hun ba ivrig til Madonna om hjelp i denne sin nød. Da hun om morgenen kom hjem var hennes mann i strålende humør. Og ved forsiktig å spørre seg for erfarte hun, at Madonna hadde tatt hennes skikkelse, utført alt husets arbeide og helt inntatt hennes plass, således at mannen overhodet ikke hadde merket hennes fravær (s 462) …………

I et kloster var der en nonne ved navn Beatrice, som fant cølibatet vanskelig å overholde. Da hun var portvokterske, la hun en dag klosternøklene og sine nonneklær ned ved foten av en Madonnastatue, gikk hemmelig sin veg og levet i 15 år som offentlig skjøge. Etter alle disse års forløp spurte hun endag en bekjent som hun møtte, men som ikke kjente  henne igjen, om hva der vel var blitt av søster Beatrice.  «Det er en hellig nonne» svarte  den annen. «Hun er enda blitt forstanderinne for novisene i klosteret.»       Nysgjerrig begav den tidligere nonne søster Beatrice,  seg avsted til klosteret og ba om å få tale med søster Beatrice. Denne viste seg å være ingen annen enn Madonna selv, som i alle disse 15 år hadde vært i hennes sted i klosteret. Madonna holdt en lengre preken for den villfarne nonne, formante henne til å innta sin plass påny, og ikke sette det gode ryktet hun nå hadde, på spill ved dårlig oppførsel (s 148)………

I en by i Frankrike oppdaget en gift kone, at hennes mann bedro henne med en annen kvinne. Den bedragne hustru forbannet det forbryterske par, oppsøkte et Madonnabilde og bad: «Rettferdighet, Madonna!»  Men mannens elskerinne besøkte likeledes daglig det samme Mariabildet. En natt ropte Madonna til den bedratte hustru :  «Du ønsker straff over de skyldige. Da må du gå til en annen. For du må vite at denne synderinne hver dag sender meg sin hilsen, og hvem der enn  hilser meg, kan jeg ikke la lide eller tillate å straffes for sine synder.»   Da ropte hustruen til mannens elskerinne : «Din heks! Ikke alene min mann, men også Madonna selv har du fordreiet hodet på!»  Ekteskapsbrytersken ble så grepet av den andres fortvilelse, at hun gikk i seg selv, omvendte seg og levet siden et ærbart liv (s 201,202)…

Kongen av Ungarns bror hadde under en alvorlig sykdom lovet å vie seg til Madonna og bli munk. Men da hans bror døde måtte han for å sikre tronfølgen  inngå egteskap. På selve bryllupsdagen,  nettopp som han i bønnen til Madonna bad disse ord : «Quam  pulchra es et decora»  –  «hvor skjønn du er og smykket»  – viste Madonna seg for ham og sa:  «Hvis jeg virkelig er så skjønn som du sier, hvorfor tar du da en annen ? Du skal vite, at dersom du lar den annen løpe, vil jeg vedbli å være din brud, og himmeriks gleder skal erstatte deg Ungarns rike.»  Prinsen flyktet fra sitt bryllup og ble munk  (nr. 53  s 466)…..

****Sitat slutt.****

Det er svært spennende at dette er handlinger direkte knyttet til billedstøtten.

At Guden tok bolig i biledstøtten er sentralt i mange både utdødde og levende religioner, men vi er ikke vant til dette i vår Lutherske tradisjon.  Vi forstår dårlig når hinduistene ofrer til bildestøtten av guden, vasker og mater den, og vi tenker at billeddyrkelse  er avguderi. Men her har vi en slik tradisjon sterk og levende i vår «broder» kirkes midte. Gudinnens bryster spruter helbredende melk, slik som Heras bryster engang gjorde det.  Gudinnen kan ta menneskets plass for en tid, men det er den gudinnen som bor i det gjeldende gudebildet som gjør det!  Har din fiende blitt venn med samme gudebilde av henne som du bruker, må du finne deg et annet gudebilde av henne.

Vi ser her en forståelse av gudebildet som både et medium for kontakt, og som en helt selvstendig del av den gudommelige helhet.  Som Wikipedia sier om himmeldronningen:

Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle.

******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:

En offiser som førte et dårlig liv fikk en dag besøk av en munk.  Denne Guds mann fikk se en av hans tjenere, som så ham mistenkelig ut, og spurte tjeneren hvem han virkelig var.  «Jeg er en djevel fra helvete», svarte denne, «og jeg  har i fjorten år vært tjener hos dette uhyret. Jeg har bare ventet på, at han en eneste dag skulle glemme å be de syv «Ave Maria» som han daglig ber, for at jeg skulle kunne hente ham til helvete».  Offiseren omvendte seg. (nr 19 s 456)…..

Under en bønn til Madonna faldt en kannik i Seinen og druknet. Da han ikke var i nådestanden kom djevlene for å slepe hans sjel til helvete. Men Madonna sa fortørnet til dem : «Hvordan våger dere å bringe denne mannen til helvete, når han døde under lovprisning av meg!»  «Omvend deg,» sa hun derpå til kanniken, «og bli en tilbeder av min ubesmittede undfangelse.» (nr 51  s 465, 466)……….

****Sitat slutt.*****

Frelsen i Kristus er her fraværende, fordi dette dreier seg om å tilbe himmeljomfruen.

Hun kan gjøre alt det de andre «Gudene» kan, og hun gjør det bedre enn dem. Hun er lik dem, og overordnet dem fordi hun er deres mor, ja, alles mor!  Som mor og jomfru er hun elsket av alle , både røvere og prinser. Hennes nåde og frelse er gjengjeldelsen av vår tilbedelse av henne.

Slik sett blir Kristi offer, slik Luther utla det, gjort til intet av henne. Hun lar seg smigre, hun vil æres   og hun blir sjalu som de gamle «fjell»gudene.  Jeg forstår at Martha Steinsvik, som var både lutheraner og kvinnesakskvinne,  ikke likte denne jomfruens  «åndelige» standard.  Historiene om jomfruen fremstår for henne  som bespottelig vås.  Og, når historien om  ekteskapsbruddet ikke  nevner ektemannen som en synder, bare kvinnen, så fremstår det som irriterende patriarkalt. Selv i de gamle religionene var mennenes «feilgrep» tydelig poengtert.  Det blir bare pinlig når mannen pålegges å tilbe hennes ubesmittede unnfangelse.

*******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:

En røver ble drept av sine fiender. De hugget hodet av ham, og hodet ble kastet ned i en kløft, mens det ustanselig skrek :  » Maria, la meg få skrifte!»  En prest kom til, hørte skriket og lot det avhugne hodet  skrifte sine synder.  Etter at presten hadde meddelt røverens hode absolution, spurte han hvilke bønner røveren, mens han levet, hadde forrettet, siden så stor en nåde var blitt ham til del. – «Jeg har intet annet gjort ,» svarte røverhodet, » enn å faste en gang om uken til Madonnas ære. Derfor har hun nå hjulpet meg til å få avlegge dette skriftemål og har dermed frelst meg fra helvete.»

Så langt sitater fra «Marias herlighet» av Liguoris.  Slike halshuggingshistorier var sikkert etterspurt i et samfunn uten såpeserier og TVunderholdning.  Men budskapet er klart: Himmeldronningen svikter ikke den som ærer henne.

Jeg vil tilslutt ta med hva «Breviariet», de katolske presters bønnebok, forteller om jomfru Maria den 18 august, som er Jomfru Marias «himmelfartsdag»,  den dag  hvor hun for alvor tar plassen som «himmeldronningen».

«Ikke alene ble hennes legeme opptatt til himmelen på samme måte som ved vår Herres himmelfart, men hennes lik ble underfullt bevart mot forråtnelse.   Da hun sovnet hen(døde), ble alle apostler, som hadde vært opptatt  i sin hellige mission utover den hele jord med å frelse menneskene, plutselig løftet opp og gjennom luften på et øyeblikk sammen bragt til Jerusalem.  Mens de var der så de engleskarer og hørte himmelske hærskarers lovsanger, og således under guddommelig herlighet overgav Maria sin sjel i Guds hånd. Men hennes lik ble under englenes og apostlenes lovsanger lagt i en kiste i Getsemane, og her på dette sted varte englesangen i tre hele dager til ende. Deretter åpnet apostlene graven, for at Thomas, som alene hadde vært fraværende,  skulle få oppfyllt sitt ønske om å tilbe det legeme som hadde født og båret Herren.  Da graven ble åpnet var liket intet steds å finne, men bare likklærne det hadde vært svøpt i, og fra dem utgikk  en usigelig herlig duft som fylte luften med vellukt.  En sådan underfull og gåtefull begivenhet forundret høylig apostlene, som ikke kunne forstå dette på noen annen måte,  enn at det hadde behaget det guddommelige «Herrens Ord»,  at hennes ubesmittede legeme, ved hvilken han selv var blitt legemliggjort, skulle bevares fra forråtnelse og straks bli overført til himlen uten å vente på den almindelige «kjødets oppstandelse».

****Sitat slutt*****

Den 18 August priser hele den katolske verden at  Maria, Jesu mor, ble Himmeldronningen.

Og det har hun vært i ca 2000 år nå. Jeg undres hva som skjer med henne, og også med kirken,  når vi nå er gått inn i vannmannens eon? Vi skal være under vannmannen og løven i de neste 2000 årene. Om jomfruen blir uten  innflytelse de neste 10 000 årene, inntil hun selv blir hovedtegnet for eonen, så er det andre tegn som tar over,  og hva de blir vil nok vise seg. Kanskje  kirken klarer å omstille seg? De har jo historier om menneskesønnen og løven av Juda!

Hva tenker de katolske teologene om dette? De som har en 2000 års tradisjon om hvordan ære jomfruen!  Kanskje ser de en vei videre for å ivareta henne, sånn i det skjulte? Kanskje kunne man finne noe om dette ved å lete i deres gamle skrifter.

Jeg er foreløpig takknemlig for et lite glimt inn i disse velutvalgte småstykkene fra de store katolske tenkerne.