per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Mannen og løven. Del 1.

Jeg vender tilbake til «the age of Aquarius»

Vår tid i «fisk/jomfru» eonen har vart i ca 2000 år, og nå er den tiden over.    Solen er gått inn i vannmannens tegn. Der skal vårpunktet bli i ca 2000 år, og  våre kommende generasjoner skal leve under innflytelse fra «vannmann /løve».

Jeg  vandrer i gamle sagn og myter og leter etter denne tiden.

Datidens «profet»profesjon benyttet zoodiakens bilder til å utrykke tid.

I innlegget «astrologi og våre «dommedags»forventninger» har jeg skrevet om pleiadesirkelen og gitt et lite glimt inn i  oksen, væren og fiskenes tid, eller de 12  «eonene» som denne lange (ca 25000 årige) tiden kalles på gresk.

Dersom dette er ukjente tanker, bør man lese det innlegget først.

I de urgamle bildene  fra en fjern fortid,  kan vi skimte brokker av gammel visdom,  de  flyter i våre tanker som bildene i en drøm.  Fisk/jomfru ,  vær/vekt og okse/ørn(skorpion)  er bilder som angir tidene tilbake til «Adam».

Gamle myter, eventyr og hellige skrifter har alltid dannet grunnlaget for vår kulturelle  «utdannelse», og våre forskere  står på «kjempers skuldre» når de foreleser i sine fag.

Når vi går inn i dette «drømmelandet», er det   den tiden vi nå er kommet inn i, vannmann/løve , jeg leter etter..

Den første jeg da stopper ved er Sfinksen.

Dette majestetiske fabeldyret er selve uttrykket for vår nye tid.  Som havfruen uttrykte tiden for «fisk/ jomfru»,  gir  sfinksen et bilde for tiden i «vannmann/ løve».

Den store sfinksen ved pyramidene i Egypt er forbilledet for de mange sfinksvariantene i  Orienten, og dersom noen vil studere  det , er Babylon rikest på slike sammensatte fabeldyr.  Babylonerne var også våre læremestere i astronomi/astrologi.

Sfinksen stiller en gåte til den som vil forbi den:  «Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?»

Selv om svaret på gåten sies å være  mennesket, er jeg aldri helt sikker på om det er et uttømmende svar  i disse fabeldyrenes verden.  Jeg står, som Peer Gynt, ved sfinksen,  og kjenner hvordan all «moderne historieforskning»  blir «ubrukelig».

Når Oksen Apis, en av egypternes hellige dyr, hadde ørnen avtegnet på ryggen, ser vi hvordan okse/ørn   fremtrer som «par» .   Når kvinnen, Europa, kom ridende på tyren over Det Gyldne Horn fra Lilleasia, kan vi  se at jomfruen «settes»  i tid og sted av tyren.

Når Herakles, helten som utøvde 12 storverk , drepte løven og tok  løveskinnet på som sin kappe og rustning,   har vi en fremstilling av motivet mann og løve, mens fortellingen om Androklos  og løven gir en annen fremstilling.  Androklos  fjernet en torn i en løves pote og ble dens venn, og da han senere ble kastet for løvene, møtte han sin venn igjen.  Løven  rørte ham ikke.

I Bibelen har begge disse beretningene sine varianter  i bl.a  Samson som dreper løven,  og Daniel som kastes i løvehulen uten at løvene rører ham.

Flere av orientens store byer har sin «løve port», og Ishtarporten er dekorert med løver, okser og drager . Ja, det viser seg at «all verdens»  byer og riker, har et forhold til løven, oksen , ørnen, fiskene  eller vannmannen. Deres byer  og riksvåpen har ofte innlemmet et eller flere av disse bildene som symboler i  sitt banner.

Norge har som kjent den oppreiste,  røde løven med øks, i sitt riksvåpen. I norden og i den engelsktalende verden  dominerer løven . I det tyske Europa dominerer ørnen, i de spanske landområder er det  tyren og i det franske liljen som  rommer både begeret og  fiskenes tegn. Vannmannen vises ofte i form av bølgestrekene for vann, som hval eller elefant,  eller som krukken han bærer  eller heller vannet ut av.

Sporene er mange. Løven som symbol for konge/hersker -verdighet  er et verdensomspennende bilde .

Både ørn og okse og bjørn og mange flere bilder kan inneholde visse løveelementer. Hvordan gjenkjenne løven i restene fra den gamle drømmeverden? Det heter at » du skal kjenne løven på kloen!»

Jeg leter i de eldgamle overleveringene etter Moses. Første gangen ordet løve er brukt i disse skriftene, er i Gen. 49, hvor vi  møter  Jakob,  Israels stamfar, mens han velsigner sine 12 sønner. Der sier han om Juda:

» En ung løve er Juda;  fra rov er du steget opp, min sønn!  Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham?  Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntill «fredsfyrsten» kommer, og folkene blir ham lydige.  Han binder til vintreet sitt unge asen  og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle er hans øyne av vin, og hvite hans tenner av melk.»

Denne velsignelsen har elementene mann /løve, men nå er mannen løven. Atributtene hans er kongespir og herskerstav, fredsfyrste, og han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole.  Det er dette Jesus har i tankene når han , palmesøndag, sier til disiplene:

» Gå bort til den by som ligger rett for oss!   Når I kommer inn i den, skal dere finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på;  løs den og før den hit!  Og dersom noen spør dere :  «Hvorfor løser dere den ?»   Da skal dere si så:  «Herren har bruk for den.    » Så gikk de avsted og fant det så som han hadde sagt dem. …»

Slik angir Jesus at han er den av Juda ætt som Jacob snakket om. Derfor hyllet folket  ham og ville krone ham til konge den dagen.  Senere, i samme  påskeuken, sier han til Peter og Johannes:

«Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det.

De sa til ham:» Hvor vil du vi skal gjøre det istand?»

Han sa til dem:  «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann;  følg ham til det hus hvor han går inn….»

Her møter vi vannmannen, mannen som bærer en krukke vann. Det er i hans hus det blir påskefeiring.

Jesus knytter her til seg Løven og Vannmannen og gir oss dermed et  bilde av seg selv som peker frem til vår tid i vannmannen.  Samtidig som han selv dengangen for totusen år siden,  ga  oss fisken som sitt kjennetegn.

Fisken og jomfruen er vår nærmeste historiske tid.  Vi mener vi kjenner denne tiden, og det gjør vi på vårt vis, men vi har kanskje ikke lagt særlig vekt på billedspråket.

«Dag»  er det hebraiske ordet for fisk, og det kjennes underlig når nettopp «fiskens hus» var filistrenes hovedgud i GT.

Språklig skulle kornet, «dagan», og da særlig hvetekornet være  forbundet med fisken.  Kornet er også jomfruens atributt. Hennes hovedstjerne er Spika, akset, som hun også ofte avbildes med.

Jesus serverte  en stor folkemengde   fem brød og to fisk, og samlet deretter inn 12 kurver fulle av mat som ble tilovers etter måltidet. Ved dette matunderet stadfester Jesus at hans virke er i fisken og jomfruens tid.

Fiskene er to i en enhet, som Ying og Yang, og står for sjelen , livet , alt levende. Deres tid har nå kommet til en ende,  og fiskene som selvsagt overlevde vannflommen, skal nå trekkes inn i garnet. Disiplene var fiskere, og på Herrens ord setter de sine garn.

Solen er gått inn i Vannmannens hus, det hus hvor mannen med krukken gikk inn.

Etterat Daniel har vært natten over i løvehulen, drømmer han om fire forskjellige dyr som stiger opp av havet:

» Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte….

Det var det første dyret i Daniels drømmesyn.

Denne løven  er ikke i sin egen tid, han har bildet av de andre tidene som sine  atributter:    Vingene er fra Ørnens bilde, men denne ørnens tid rives  av ham.  Så blir løven  oppreist på to ben, som et menneske. Løven blir som en mann, han får  menneskehjerte.

Her er løven og mannen i dypeste enhet.

Og jeg må tenke litt på Rickard Løvehjerte som var kirkens forsøk  på å lansere «oppfyllelsen» av dette bildet. Da Løvehjerte deltok  i kirkens tredje korstog , ventet man seier.

Denne løven hørte  ikke  til i  fiskens tid , den bare forsøkte det og   «falt  i fisk», så å si!  Likesom Jesus ikke ble jødenes konge etter inntoget til Jerusalem,  men forventes å bli det etter fiskenes tid,  når han kommer tilbake  som Messias.

Det andre dyret beskriver Daniel slik:

«…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben);  det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : «Stå opp og et meget kjøtt!»…..

Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet.  Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp.  Slik  sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite «vinkelgap»,  er polen og ekvatorplanet  et slikt bjørnegap for zoodiakens tre bilder.

Himlens zoodiak har 12  ribben,  og «bjørnen » favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.

Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens  navn.  Og vi har nok alle lekt   «Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.» Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til » Løven av Juda», når Jakob spør :  «Hvem våger å vekke ham?»

De to siste dyrene i Daniels syn vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.

Nå vil jeg vende tilbake til sfinksen hvor jeg begynte vandringen.

Hans gåte : «Hvem går først på fire, så på to og deretter på tre?»  har fått svaret mennesket, som først krabber på fire, så reiser seg og går på to, for så i alderdommen å ha behov for staven og dermed ha tre ben.

Jeg har forsøkt å hente frem fra min vandring  noen  flere asossiasjoner. Løven Daniel så,  gikk først på fire, så reiste den seg opp og gikk på to som et menneske, og den fikk et menneskehjerte…. den ble ganske lik sfinksen selv… et løvemenneske.

Det kan tilfredsstille de to første leddene i gåten, men ikke det tredje.

Slik Daniel vektlegger det i sitt syn av det andre dyret, bjørnen, går den  på tre ben.  Måten den går på tre ben på,  minner om den måten løvene i  det danske riksvåpen går på. De presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven  i sitt riksvåpen.

Deres  løver  går på tre ben.

De hever høyt sin høyre forpote akkurat slik Daniel beskriver  og vektlegger gangen til det annet dyr.   Dette  er nettopp kjennetegnet for den gamle egyptiske hieroglyfen for sfinksen! Den danske løven er en nøyaktig kopi av dette urgamle skrifttegn.

Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.

Slik er alle tre leddene i Sfinksens spørsmål besvart.  Alle spørsmålene gjaldt ham selv.

Det er som jeg hører Peer Gynts stemme  ute i ørkenen :

«Nei, hvor i allverden har jeg truffet før noget halvglemt, som minner om dette skabilken?…. Var det en person? Og i såfall, hvilken?…Eller har jeg ham fra et virkelig minne?  Fra et Eventyr? Ho, nå husker jeg kallen! Det er sgu Bøygen som jeg slo i skallen,-  det vil si jeg drømte,-….     Hei, Bøjg, hvem er du?……»

Begriffenfeldt:  ….»de kjenner ham, mann? Tal! Svar! Kan de nevne , hva han er?»

Peer Gynt:  » Hva han er ? Ja, det kan jeg glatt. Han er seg selv.»

Her stanser jeg.

Jeg kan forstå om vandringen i fortidens drømmeland er forvirrende.

Håper det også kan være til glede,   økt forståelse,  mangfold i asossiasjonene  og stigende nysgjerrighet.

mai 23, 2010 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon

1 kommentar »

  1. […] “Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?”  og linker til det her for den som er […]

    Tilbakeping av Riksvåpen og nasjonale symboler. « per ardua ad astra | mai 12, 2013 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: