Apoteket og «Skrik» av Munch.

NRKs påvisning av at apotekene bryter apotekloven fordi de ikke oppgir det rimeligste legemiddelet til kunden, minnet meg om noe halvglemt. Jeg gir videre minnet slik jeg husker det fra snart ti år tilbake:

«Versågod?»  smiler  damen bak disken.

«Globentyl takk, jeg finner dem ikke der de pleier å stå,» svarer jeg og peker på de nederste hyllene i seksjonen til venstre for disken.

«Beklager, men det har vi ikke.»

«Da vil jeg gjerne bestille det.»

«Nei, desverre det lar seg ikke gjøre. Vi fører ikke dette produktet i det hele tatt.»

«Har dere ikke salisylsyretabletter?»   spurte jeg forundret.   » Det har dere alltid pleid å ha.»

«Jo, vi har Globoid og Dispril,» sa hun og snudde seg til en skuffeseksjon bak seg og trakk frem et glass. » Husk at disse er svært belastende for magen.»

«Nettopp,» sa jeg, » derfor ba jeg om den drasjerte utgaven av acetylsalisylsyretablettene, den som ikke løses opp før i tarmen, den som heter Globentyl, eller Albyl. Har dere sluttet å føre dem?»

«Ja,  desverre, de har så mange bivirkninger.»

«Jaså?»

Jeg hadde brukt Globentyl eller Albyl ved behov  i mange år nå.  Ved å bruke acetylsalisylsyretabletter ved behov,  reduserte og  fjernet jeg en rekke plager jeg hadde, og som jeg ikke visste  annen hjelp mot.

«Dette er et svært skadelig legemiddel som er på veg ut, og vi  fører ikke mer enn et par produkter av dette middelet.»

«Men hvorfor har dere fjernet de to tablettene som har ferrest bivirkninger, og beholdt de to som gir flest bivirkninger?»

Jeg forlot det apoteket og dro til neste apotek, overbevist om at det selvsagt var mulig å få kjøpt disse velprøvde gamle medisinene fortsatt. Men nei.  Der tok jeg feil. Jeg fikk akkurat samme svar,  overalt.

Siden handlet jeg disse legemidlene i utlandet. Der fikk jeg også en langt bedre utgave av vår «brusetablett», Dispril.

Ved langvarig pleie av svigerfar har vi hatt utallige legevaktbesøk med hjerteinfarkt og «tilløp til»  hjerteinfarkt. Hver gang har han fått et glass «brusetablett» , Dispril, som førstehjelp ved adkomst til legevakten, og svært ofte har det vært hjelp nok.  Fordi svigerfar kom så ofte med slike symptomer, fikk vi med fra legevakten noen brusetabletter for å gi ham det med en gang symptomene viste seg, og dette sparte legevakten for mange henvendelser i løpet av årene som gikk.

Slik lærte jeg å hjelpe meg selv også, ved å kjenne symptomene tidlig og ta en brusetablett.

Dette, å måtte organisere handelen av så enkle medisiner fra utlandet, stresset meg noe, og jeg lurte på om apoteket virkelig hadde lov til å nekte å bestille dette  for meg.

Det hadde vært anderledes om alle acetylsalisylsyretabletter hadde blitt forbudt ved norsk lov, men det var jo ikke det som var saken. De hadde i salg de to skadeligste produktene av dette virkestoffet, og nektet å bestille de to skånsomste produktene. Dette var lovlige, lett tilgjengelige, reseptfrie tabletter ellers i verden.

I apotekloven heter det i  § 5-3. Forhandlingsplikt Apoteket har plikt til å forhandle:

a)	alle legemidler som er tillatt solgt her i landet

b)	vanlig medisinsk utstyr som benyttes av forbrukere.

Jeg prøvde flere ganger på ulike apotek, til og med med resept på produktet,  men måtte altså skaffe meg  produktene selv fra utlandet.

Dengangen ble samfunnet  gjennomgripende forandret på så mange områder, og det var ofte vanskelig å tro at det man så skje virkelig skjedde. Derfor vil jeg bare reflektere litt over og «sakse» litt fra historikken til våre «norske» apotek.

I Apotekforeningens tidsskrift i vinter stod det en svært opplysende artikkel:

Apotek-Europa i endring.    Av Jon Andersen, Apotekforeningen.

EUkommisjonen skal prosedere mot syv EUlands apotekvirksomhet, at den strider mot en eller flere av EUs «friheter».

Blant disse landene er både Tyskland, Frankrike og Italia.

De hadde et møte hvor dette ble drøftet og hvor de listet opp ulike, mulige utfall av prosessen mot dem.

I denne gjennomgangen av hva de kunne forvente og hvilke mulige valg de ville stå overfor, ble Norges apotekpraksis nøye vurdert.

Det  fremgår der at hele Europa ser på den norske apotekmodellen som svært uheldig (Sitat) :

«Noen land kan ende opp som Norge.

John Chave illustrerte dette punktet med et bilde av Munchs «Skrik».

Hvordan er så vår Norske apotekmodell?

På dette møtet, ledet av John Chave, ble den Norske apotekmodellen karakterisert sammen med  et knippe ulike praksiser man kan finne i EU:

• Belgia, fritt eierskap, etableringsrestriksjoner og liten grad av kjedeorganisering.
• Irland, fritt eierskap og fri etablering, mange frittstående apotek og både lokale og internasjonale kjeder.
• Tyskland, eierskapsrestriksjoner uten etableringsrestriksjoner.
• Norge, uten restriksjoner, og høy grad av kjedeorganisering.

E 24 sier i 2007:

Norge avviklet i 2001 farmasøytenes enerett til å eie apotek, etter at grossistmonopolet var avviklet noen år før. Samtidig ble det åpnet for at grossister kunne eie apotek. På kort tid hadde tre store internasjonalt eide grossistkjeder tatt eierskap og kontroll over 90 prosent av de norske apotekene.

Den italienske milliardæren Stefano Pessina , kjent under tilnavnet «sølvreven», eier 130 apotek i Norge. Han  er hovedeier av Alliance-apoteket på hjørnet der du bor.

Adolf Merckle ,  er Tysklands nest største grossist for legemidler, Phoenix Pharmahandel, med legemiddelfirmaet Ratiopharm Group og Heidelberg Cement i porteføljen.
Når du går over dørterskelen til ditt nærmeste Apotek 1 (Apokjeden) med resepten din, trer du inn i en internasjonal milliardbusiness.

Franz Markus Haniel er  styreleder i Franz Haniel & Cie i Duisburg . Formuen til «milliardærdynastiet» Haniel anslåes til 8,7 milliarder dollar.  En juvel i konsernet er legemiddelgrossisten Celesio (tidligere GEHE). Celesio er selskapet som kjøpte statsbedriften Norsk Medisinaldepot i 2001. De eier Vitus-kjeden i Norge.

Felles for alle tre er at de i det norske markedet lever  for en stor del av refusjoner fra folketrygden. Staten betaler nemlig to tredjedeler av medisinene her i landet gjennom ordningen med blå resept.

Den tyske apotekforeningen ABDA har sendt brev til medlemmer av helsekomiteen i det tyske parlamentet, og advart mot at grossister får eie apotek. Begrunnelsen er dårlige erfaringer i Norge med at tre store grossister har fått altfor stor makt over markedet.

Pressetalsmann Thomas Bellartz i ABDA sier:

– Mange tyske apotekere er bekymret for det norske markedet, hvor grossister eier apotek og noen har forbindelser til store legemiddelprodusenter, og gjennom dette kan diktere prisnivåer og salgsvolumer.

Hvorfor har vi, Norge, tillatt dette?

Den norske liberaliseringen har sine røtter tilbake til Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Hun nedsatte «Hermansenutvalget» som skulle utrede «ulike tilknytningsformer i statsforvaltningen», særlig i retning av markedsstyring av offentlig sektor.

Dette utvalget konkluderte med to forhold som  viktige for å lykkes:

1. At det ble etablert en ny statsselskapsform med utvidede muligheter for eierstyring

2. At det ble etablert en ny arbeidsgiverforening, løsrevet fra det offentlige, som kunne sikre en mer desentralisert og markedtilpasset lønnsdanning.

Dette ble fulgt opp i loven om statsforetak i 1991, den utløste omfattende fragmentering og organisatorisk fristilling av offentlig sektor, og  Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning  ble etablert i 1993. (Denne ble omdøpt til NAVO i 1999 og til Spekter i 2007.)

Steinar Stokke arbeidet med Hermansen i Finansdepartementet tidlig i 1990-årene. Han ble senere sjef for den norskeide , private Apokjeden og foresto raskt etter salget av den.

Hmmm. Dette privatiseringsarbeidet startet APs statsminister, legen Gro H Brundtland ,senere generaldirektør i WHO. Hun la tilrette for og styrte utviklingen i en retning som senere står som et skrekkeksempel i Europa.

Vel, nå strever resten av EU med å unngå vårt eksempel og holder opp «Skrik» av Munch for å illustrere hva de mener om vår apotekvirkelighet.

Reklame

Palestinaskjerf på stortingets talerstol.

Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.

Etter den » vellykkede» og «fredelige» aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.

De forklarte  at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige «hjelpearbeidere»  i en fredelige aksjonen.

Vi så våre folkevalgte  «tone skjerf» midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.

Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett  liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet,  eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.

Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.

Det er godt det er «noe som fenger» også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.

Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?

Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har «glemt»  å nevne Palestinaskjerfet?

Så her hadde man kanskje «frie hender»?

Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?

På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som  millitante,  intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter  i SV og ML,  og med  kvinnekamp høyest på dagsorden.  Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem  også folkevalgte.

Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet  mange ulike «parter»  aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum.  Slik fikk vi  ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på.  Det ble et reflektert og ballansert program.

Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person.  Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten.  Det er   sjeldent å se en  vismann,  men det er gledelig!  Det  inspirerer og stimulerer.

Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker  meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon.  Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande,  og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble «ferdige med gymnaset».

Palestinaskjerfet brukes som «et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land».  Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold  som man dermed forenkler ved «å velge side», den ville vi gjerne reflektere over.

Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at  våre folkevalgte  foretrekker å servere oss  palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.

Jeg finner det morsomt at det er  mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker  om halsen.  Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette .  I solidaritet med den palestinske mann?    Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.

Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:

«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.

Som vi ser er det faktisk  likheter mellom den jødiske «kippaen»og den arabiske «kefijeen»,    de avslutter » kalotten» med hoderingen.  Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk,  bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning.  Det er solformørkelsens bilde.

Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.

Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene.  Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke  er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.

Kirken lar  ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.

Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud :  Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.

Hele  Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina  har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige «venstre»kvinner bærer  skjerfet om halsen som  et  symbol for  Palestina.