per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Palestinaskjerf på stortingets talerstol.

Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.

Etter den » vellykkede» og «fredelige» aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.

De forklarte  at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige «hjelpearbeidere»  i en fredelige aksjonen.

Vi så våre folkevalgte  «tone skjerf» midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.

Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett  liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet,  eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.

Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.

Det er godt det er «noe som fenger» også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.

Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?

Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har «glemt»  å nevne Palestinaskjerfet?

Så her hadde man kanskje «frie hender»?

Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?

På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som  millitante,  intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter  i SV og ML,  og med  kvinnekamp høyest på dagsorden.  Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem  også folkevalgte.

Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet  mange ulike «parter»  aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum.  Slik fikk vi  ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på.  Det ble et reflektert og ballansert program.

Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person.  Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten.  Det er   sjeldent å se en  vismann,  men det er gledelig!  Det  inspirerer og stimulerer.

Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker  meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon.  Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande,  og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble «ferdige med gymnaset».

Palestinaskjerfet brukes som «et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land».  Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold  som man dermed forenkler ved «å velge side», den ville vi gjerne reflektere over.

Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at  våre folkevalgte  foretrekker å servere oss  palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.

Jeg finner det morsomt at det er  mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker  om halsen.  Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette .  I solidaritet med den palestinske mann?    Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.

Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:

«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.

Som vi ser er det faktisk  likheter mellom den jødiske «kippaen»og den arabiske «kefijeen»,    de avslutter » kalotten» med hoderingen.  Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk,  bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning.  Det er solformørkelsens bilde.

Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.

Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene.  Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke  er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.

Kirken lar  ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.

Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud :  Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.

Hele  Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina  har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige «venstre»kvinner bærer  skjerfet om halsen som  et  symbol for  Palestina.

juni 5, 2010 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing

7 kommentarer »

  1. Jeg skulle ønske man snart kunne bevege seg bort fra dette med å skulle velge side. Konflikten har vart så lenge, med så mange fæle handlinger fra begge kanter, at jeg synes det hele blir så meningsløst. Heller ikke bidrar det til en forsoning.

    Kommentar av Heidi | juni 5, 2010 | Svar

  2. Veldig enig!
    Jeg tror de som velger side, ønsker å hjelpe.
    De gjør ofte gode humanitære innsatser, men det må være en vanskelig ballanse mellom det å hjelpe rent humanitært, og det å delta i politiske prosesser og krigshandlinger.
    Egentlig savner jeg en gjennomgang av det de tre religionene sier om dette, slik at vi får et bilde av de implisertes tro om konfliktene.

    Jeg er veldig enig i Støres «samtale»strategi, men jeg tenker at vi mennesker og våre religioner ofte kan være «vanskelige å snakke med». For hva skjer når fornuften kommer på kollisjonskurs med de religiøse vyene?

    Kommentar av predikeren | juni 5, 2010 | Svar

  3. Jeg er ikke så veldig enig i at samtalestrategien alltid er den riktige. Det er riktig å starte med samtale og andre fredelige virkemidler. Men når samtale ikke kan løse konflikten, så blir av og til konflikten verre og verre i mellomtiden. Skifter man ikke strategi så risikerer man å bare bidra til en forverring.

    Jeg synes også det å ta side er dumt. For side ignorerer rett og galt. Det erstatter løsning og mål med sympati og angrep/forsvar.

    Jeg pleier å si jeg er på både Israel og Palestina sin side. Jeg ønsker begge parter skal leve trygt og i fred. For å oppnå dette målet må man fokusere på hva som skal til for å få fred. Hva opprettholder ufreden?

    Her har jeg to svar:
    1. Terrorisme og ønske om å utslette Israel
    2. Jødiske bosetninger på områder de ikke burde være (*)

    For å finne en løsning må man altså fokusere på disse to sakene (i motsetning til sympatier med ene eller andre parten). Det krever at man tar avstand BÅDE fra terrorisme/raketter og de som står bak, OG fra bosetninger på illegale områder.

    Evig ensidig kritikk av Israel vil bare føre til at Israel slutter å stole på omverdenen. Noe vi ser når Israel ikke stoler på FN til å utføre f.eks granskninger eller passe på grensene for å hindre smugling.

    Og ensidig kritikk og krav til Israel kan heller ikke fungerer i praksis. Israel må beskytte seg. Og da må man løse problemet som gjør at Israel må beskytte seg. og det er ignorant å tro at problemene blir borte av seg selv, bare Israel legger ned enkelte bosetninger.

    (*) Jeg vet strengt tatt ikke hvor disse konkret er, og hvilke bosetninger som er legitime og ikke. Men antar de som hevder Israel har slike bosetninger ikke lyver.

    Kommentar av ukorrigert | juni 8, 2010 | Svar

  4. Hei, takk for god kommentar.
    Jeg følger tankene du presenterer her og støtter dem langt på vei.
    Spørsmål som melder seg er: » hvorfor er ikke dette oppnådd ennå?» Etter så mange år i politiske samtaler og meklinger,fredspriser ol., hva det som kompliserer dette slik at man ikke vinner frem til enighet her?

    Man hører så mange halvkvedede viser om kompliserende faktorer, så man blir sittende med halvformulerte spørsmål som:
    Er ikke Palestina bare Palestina? Eller er det flere krefter/stater «på bakrommet» som gir Palestina skjulte muskler? Hva er i såfall deres agenda?
    Og Israel? De har USA på bakrommet..enn sålenge… og hva er USAs agenda? De har jo sine interesser også i den arabiske verden.
    Og..
    Alle har sine religioner, og hva er deres føringer nettopp inn i denne konflikten. Har de tre religionene egne agendaer her? Og betyr det isåfall noe i konflikten?

    Palestinernes lidelser er forferdelige og situasjonen føles både skammelig og uverdig, og samtidig føles det som om de brukes som åte i et «skue»spill .

    Det er et av Europas mobbeofre vi nå forholder oss til, og det er kanskje vanskelig for Europa å være uhildet i tale og reaksjoner.
    Vel, som du ser, så søker jeg vekk fra de klare rene, enkle løsningsorienterte svarene, til de kompliserende sakene. Jeg vil lufte ut de uklare, skjulte, sammensatte forholdene som er vanskelige å forstå, og som sjelden nevnes.
    Kanskje noen svar kan finnes i de mest komplekse forhold?

    Kommentar av predikeren | juni 8, 2010 | Svar

  5. predikeren,

    farene med å se på årsakene bak er flere:
    * Jo mer du graver deg ned i detaljer, desto lettere er det å miste oversikten
    * Jo flere detaljer du kikker på, desto mer potensiale for uenighet og avsporing blir det
    * Jo flere elementer du trekker inn, desto større er risken for at folk henger seg opp i utvalgte detaljer som støtter akkurat deres sak og synspunkt
    * Og jo flere elementer du trekker inn, desto større er risken for at man bruker masse tid på elementer som egentlig ikke har spesielt stor relevans.

    Derfor liker mye bedre å forsøke å skjære gjennom og forsøke å skrelle bort mest mulig av forstyrrende elementer, så langt det går. Virkelig relevante saker vil folk peke på uansett.

    Kommentar av ukorrigert | juni 9, 2010 | Svar

  6. Ja, normalt ville jeg vært enig med deg,
    men her har vi altså en konflikt som ikke har latt seg løse med de gode ,klare løsningsmodellene.
    Det er derfor jeg tenker at kanskje dypdykk i konfliktstoffet kan gi det den innlevelse, forståelse og oversikt som er nødvendig for fremgang i forhandlingene om de åpenbart gode løsningene.
    Jeg tror at den gangen Osloprosessen var på sitt mest fruktbare, var det nettopp et mål for samtaleprosessene å ha størst mulig kunnskap om alle forhold for alle innvolverte parter.

    Dersom man oppgir den fremgangsmåten, tror jeg konflikten bare tilspisses. Og som vi ser nå hjelper verdenssamfunnet til med å øke temperaturen på konflikten, og til å involvere verden på en mer aktiv måte til krigshandlinger og ikke forhandlinger.

    Vi «tenker riktig» om den forenklede utgaven av konflikten,
    og jeg forstår utålmodighet på Gasas vegne. Ja, selvom tredje verdenskrig starter av forståelige grunner, så vil man hele tide spørre seg:
    «Ville vi denne krigen? Forsto vi hvor omfattende den var? Kunne vi valgt å handle anderledes?»
    Det er for sent å stille disse spørsmålene etterpå.

    Kommentar av predikeren | juni 9, 2010 | Svar

  7. »På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som millitante, intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter i SV og ML, og med kvinnekamp høyest på dagsorden. Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem også folkevalgte.»

    »Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon. Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande, og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble “ferdige med gymnaset”.»

    Kjempebra. Sånn opplever jeg det også. Palistinasjerf minner meg om terroristen Arafat og hans røvere.

    Kommentar av skyggen | august 15, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: