Fra pc-doktor til telenor.

Pc-doktoren sa at Pc-n  var ok, og at vanskelighetene med nett-tilgang kunne være telenors ansvar.

Så, etter fire uker «vent» hos Pc-doktoren,  må jeg stille meg i køen hos telenor.

Jeg kommer inn på nettet av og til, jeg får opp internettsider av og til, men for det meste fungerer det slik:

Jeg ber om å få opp en side og pc-n svarer med » Server not found», «Problem loading page», «Error…»   eller lignende .

Dette er grunnen til ugjevn deltakelse i bloggverdenen for tiden.

Ha en fortsatt god sommer.

Reklame

PC-trøbbel.

Står igjen på venteliste hos PC-doktoren.
Jeg får ikke sendt kommentarer, jeg får ofte ikke opp sidene jeg søker opp og det kommer stadig errormeldinger.
Det var 14 dagers vent hos PC-doktoren, så da sier jeg bare god sommer til deg som kommer innom her.

Å dø med ære.

Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør  hans moralistiske krav til pasientgruppen: «Vi må se på døden  mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.»

Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med  støtte til helsedirektøren ved å gi  reklame for egen  bok,  «Døden- skal vi danse»,  som han gir ut  nå i sommer.

Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill,  kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk,  må  skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.

Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og  grådig , ja,  at ønsket om  å leve er urimelig  fordi det belaster fellesskapet.

Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er  syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry.  De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes,  nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte  disse til større  belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.

Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv.  Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.

Det regnes som  ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.

Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.

Det vitner om  psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.

Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.

Det er krevende å dø en ærefull død.

Naturen er  krevende.

Å se på døden som en  naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at  det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut,  men  naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige  ubarmhjertighet  og  voldsom i sin mektige villskap.

Nettopp derfor, fordi døden er  naturlig, og fordi  den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter  i det for meg siste avgjørende slag,  kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft,  troen på livet.

Den siste tiden min far levde  skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå  det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået  var hun!  Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.

Jeg  merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på  de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende,  den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.

Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.

Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?

Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv?  Og dermed  også på ditt liv?

Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger.  Når vi i språket  har uttrykket «å bli satt pris på» som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er «en høy pris».

Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.

Men den siste reisen gjøres alene.

I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.

Å ha  refleksjoner, og å utvikle  styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om  livets store spørsmål , og egne  verdier,  sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.

I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.

Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?

Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?

Som pasient kan man oppleve at «dårlig» livsstil brukes mot en:

«Man får som fortjent»:  Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye ,  stressa folk får hjerteinfarkt osv.   » Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!»

Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt.  Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?

Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?

Ofte er det dødlige infeksjoner.

Skal vi ydmykt finne oss i  tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?

Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om  selve kampen mot sykdom og død.

Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:

At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare «kjører sitt løp» i også denne helsesaken.  Det er ikke god nok demokratisk praksis  å la reaksjonene på deres planlagte » lille prøveballong» danne grunnlaget for politiske avgjørelser.