«De fire store». En bokbloggturne.

I 2008 leste jeg boken » De fire ztore. Når de døde våkner».  Det var overaskende morsomt og ga mersmak!

Boken,  som kom ut  i år,  «Bukk fra luften,  bukk fra bunnen,  Obstfelder er forsvunnen»,  er en fortsettelse  av historien om »  De fire ztore»,   og jeg hev meg grådig,  med topp forventninger, over boken da den kom.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg nyter å se Ibsen hoppe høye kamphopp!  Og når han  langer ut treffsikre og elegante spark mot fienden, er hans fysiske kampprestasjoner like presise og effektfulle som  hans verbale uttrykk.

Jeg liker også at det er det kjente Ibsenbildet, det vi møter i alle oppslagsverk og skolebøker, som her videreføres i agent Ibsens hemmelige liv. Det rydder all tvil til side: Det er virkelig ham!

Bjørnson  er også tegnet slik vi kjenner ham. Han slåss som han skriver: heftig og helhjertet med krutt i nevene!

Tegningene av Kiellands korpulente skikkelse yter også ham rettferdighet, og gir ham en forståelig fordel når han, etter et imponerende hopp, lander på fienden med hele sin vekt.

Lie er den underlige av de fire ztore. Tegningen av ham er  anonym og sær, akkurat slik at vi tenker at vi faktisk ikke kjenner ham.  Lett kamuflert blir  hans hemmelige våpen, en enorm slossarm, skjult under kappen.  Armen er hans  mest markerte atributt.

Lie kan ikke sloss, men trollarmen hans kan! Den er  uovertruffen om den bare virker!

De fire ztore er agenter for Norges hemmelige statsminister, Hulda Garborg.

Huldas effektive lederstil og formidable kampsportferdigheter preger tegningene av henne, slik at hun ikke er helt enkel å gjennkjenne fra skolebøkene, men det er mulig ved nøyere ettersyn!

Boken er i sort /hvitt,  som nesten all seriøs  åndskamp.

Med sikker strek og lun humor gir Runde og Moen oss en innledende presentasjon av de fire ztores virkelige liv, og av de hemmelige agentenes egentlige agenda.

Det er år 1889.

De tre gjenlevende store innkalles til  Huldas hemmelige tilholdssted under stortinget.

Landets hemmelige utviklingsminister er forsvunnet sammen med et av de to flyene han har laget. Man er usikker på om han har blitt kidnappet, eller om han har tatt sitt fly selv og flyktet.

Ibsen er regnet som død etter at han i første bok forfulgte fienden ned i et borehull i Nordsjøen.  Og nå er også Obstfelder  forsvunnet.

Bjørnson tror at Ibsen lever, han ber Strindberg om hjelp, og Strindberg mener at Obstfelder, som er på en feil klode, har funnet en inngang til en annen, underjordisk klode.

Mens de tre ztore gjør sine  undersøkelser og planlegger nødvendige tiltak, går Ibsen i dypet under Nordsjøen. Her  finner han Kong Øvre Richter Frichs verden.

Det var her, ved dette punktet i lesningen, jeg forstod at dramaet var ekte !

Dette er en skildring av en åndskamp som  fant sted, men som ikke på noe tidspunkt nevnes i litteraturhistorien.

Øvre Richter Frich var i det virkelig liv de fire ztores samtidige forfatter.

Han var en oppadstormende  stjernejournalist  som sviktet journalistikken og ga seg til å skrive krim og spenningsbøker.  Hans første bok,» De knyttede never»,  skapte helten Jonas Fjeld, og den ble en voldsom suksess.

De neste 20 årene reiste Frich verden rundt og skrev over 20 «Jonas Fjeld» krimbøker. Han solgte alt i alt 2 mill. bøker og bøkene ble oversatt til 9 språk. Frichs leserskare var enorm! Han skrev så enkelt og populært at alle kunne lese det!

Han ble en av de store bestselgerne, men  uten å bli nevnt i en eneste litteraturhistorie!

Hvordan var det mulig?

Hva var årsaken til at datidens « største» forfatter ikke nevnes med ett eneste ord i ettertiden?

Det er dette vi forstår når vi leser Runde og Moens fremstilling av hva som virkelig foregikk den gangen!

Frichs voldsomme suksess, med platt, nedbrytende  litteratur, var  en trussel mot åndslivet i Norge, i Norden, i verden. Plutselig leste Alle og Hvermannsen om Jonas Fjeld, og de ble som besatt av hans enkle helteskikkelse. Dette var  et hån mot  de fire ztores forfatterskap og  en trussel mot deres store litteraturs utbredelse utover elitekretsen av lesere.  Det absolutt umoralske og  nedbrytende ved Frichs enkle budskap om å være seg selv (nok) rev massene med seg!

Vi får i boken  en visualisering av  den voldsomme  åndskampen som «de fire ztore» førte mot Frichs åndsløse herredømme . Frich og hans benzindrevne robotsystemer, som ga et zombiaktig liv til de døde, møter til kamp i oververdenen for å ta makten i verden, eller ihvertfall i Norden.

Jeg blir  forført av  kampen mellom de fire ztore og  Kong Frich og hans dauinger. Det er høyteknologisk action, alkymi , kampsport og praktisk verdikamp i dette avgjørende oppgjøret.

At dette virkelig er en åndskamp understrekes av Lies kamptriks.

Hans trollarm aktiveres bare ved lukten av kristenmanns blod.

Dessverre var kristenmanns blod mangelvare, så da Hulda  etter lang leting hadde funnet en kristenmann, bandt hun ham fast på ryggen til Lie, så han alltid kunne være «for hånden».

Det var Johan Christian Heuch, høyres viktigste mann, kongens venn, dronningens skriftefar, biskop i Kristiansand, MFs far, motstander av liberal teologi, motstander av legfolk, motstander av demokratiet, motstander av kvinnesak, motstander av avholdsbevegelsen; han  som var kjent for sin skarpe og ironiske penn i kampen mot det onde,  og som  ble elsket av legfolket, og som samlet store lytterskarer til sine velformulerte og berømte taler.

Denne mannen var det som hang bak på ryggen til Lie for å sikre trollarmen lukten av kristenmanns blod!

Slik yter også kirken sitt passive bidrag i åndskampen.

Tegneren utstyrer ham til overmål med «Hallesbyske» sigarer:  Den store åndshøvdingen, Hallesby,  betraktet sigarer som en uunnværelig nytelse, og dette ble  for mange kirkelige åndshøvdinger, et eksempel til etterfølgelse.

Sigaren viser seg å være avgjørende i sluttkampen.

Boken har mange hint til den virkelige verden, og bare det å legge merke til hintene er morsomt. I tillegg har bøkene  fyldige og underholdende  noter, hvor forfatterene gir oss flere av godsakene ferdig servert.

Boken har mange flere hint til virkeligheten enn den selv nevner i notene. Den er et oppkomme av kunnskap og «understatement»!  Men man behøver ikke oppdage dem for å ha det morsomt mens man leser den!

Boken sprudler av humor og absurde innfall!

Det er ikke ofte actionfigurer er av  slik alder og åndsformat!

I går blogget

http://labbens.blogspot.com/

om boken.

I morgen blogger

myldretid.wordpress.com

om samme bok.

Reklame

Legenden om Gullveig i Voluspå.

Slik beretter Voluspå om krigens opphav:

Det første folkedrapet var da gudene gjennomboret Gullveig med spyd og brente henne i Den Høyes Sal.

Tre ganger brente de henne, den tre ganger fødte, og likevel lever hun.

Hvor hun enn kom ble hun kalt Hed.

Hun var dyktig til å spå, hun kunne temme ulver , øve trolldom og seid.

Alltid var hun i onde menneskers attrå og lyst.

Hun var gullets veg i verden, gullstrømmen, den klare, glinsende, lokkende rikdommen.

Overalt hvor hun kom vekket hun strid blandt folk, hun fortrollet alle.

Hennes makt var stor.

Gudene og vanene rådslo, og Odin som visste hva som skulle skje, kastet spydet først.

Uskyldighetens tid var forbi, freden opphørte forde vinningslyst og grådighet hadde fått makt.

Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.

Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.

Slik sang Ovidius:

I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden  bloddryppende til den himmelske Astre’en.

***************

Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.

Frode hadde to jettekvinner, Fenja og Menja, som malte gull og fred på sin kvern.

Frode begjærte dette så sterkt at han aldri lot dem få hvile seg.

Uavlatelig passet han på å plage sine undersotter med gjøremål.

Velsignelsen fødte begjæret og begjæret fødte krigen.

Sjøkongen Mysing kom og overfalt Frode og drepte ham.

Mysing tok Fenja og Menja  med i båten og bød dem å male salt.

Kvinnene malte salt til skipet sank og så malte de krig til kvernen sprakk.

*****

Det er flere utgaver av denne kvernhistorien, men poenget i historien er den samme:

Rikdom og velsignelse lokker onde mennesker til vinning, grådighet og krig.

Historiene er hentet fra «Nordisk mytologi» av N.M.Petersen.

Disse legendene var ikke med i «barnelærdommen» min, så her gjorde nok noen et utvalg engang, og valgte vekk denne.

Kvernen som maler salt har jeg hørt om, men bare som et fenomen fra «eventyrene»,  og ikke som en egen  legende fra norrøn mytologi.

Nå sier Petersen i sin bok at Brødrene Grimms versjon er hentet fra den tyske legendeversjonen, så dermed har variantene sine opphav i det samme mytegrunnlaget.

En «fri» konkurranse?

Det er mange måter å konkurrere på.

I sporten konkurrerer man om å vinne.  I skolen konkurrerer man om å få gode karakterer for senere  å få de beste jobbene. I de sosiale settingene konkurrerer man  ofte  om oppmerksomhet og popularitet. I arbeidslivet konkurrerer bedriftene og virksomhetene om jobbene og kundene. Vi er på mange måter et konkurranssamfunn.

En av EUs «friheter» er » fri»  konkurranse.

Jeg slår opp i webster og ser at ordet konkurranse betyr : con=sammen og curro= å løpe.

Greit nok, man løper sammen, og den beste vinner. Det er idealet!

Ordet er hentet fra sporten, og derfra får vi forståelsen av hva konkurransen dreier seg om, men ordet «fri» er i denne sammenhengen litt uklar. For å bli i bildet, betyr det f.eks.  «fri for doping» i idretten, eller «fri for dopingkontroll»? Det er stor forskjell på de to «frihetene»!

Dette idealet,  fri konkurranse, har mange kloke hoder skrevet   betraktninger om og analyser av;  det er kjempet for  og kriget om. Vår forståelse av dette idealet er farget av, og definert opp mot, «sin motsetning»,  som f.eks. sosialisme, kommunisme og slike systemer som vil oppdra og regulere denne «friheten».

Jeg vet ikke hva som er «best»  av det ene eller det andre systemet,  men jeg ser at for begge parter, både kapitalismen og kommunismen, gjelder det at når de  gir idealbilder  av seg selv, er det oftest svært ulikt det resultatet man ser av den praktiske politikken de fører.

Jeg misliker f. eks. anbudsreglene vi praktiserer, når det heter at: » Det laveste anbudet vinner!»

Det virker kanskje fint med en kortsiktig,  økonomisk  gevinst for den som betaler, men det er et ødeleggende prinsipp dersom man ønsker å bygge  et samfunn.  Ethvert selskap har seg selv som overordnet mål , ikke et utenforliggende samfunn, eller et land. De vil være  interessert i størst mulig frihet for egne gjøremål.

Når mange konkurrerer i en anbudsrunde, leter konkurrentene etter enhver mulighet for å få kostnadene ned, slik at anbudet skal bli lavest og likevel stemme med beskrivelsen for anbudsrunden.

Man burde heller, ideelt sett, lete etter enhver mulighet for å gjøre jobben best mulig, men da ville man ikke få anbudet lavt nok til å få jobben. I denne » leken»  ofrer man sikkerhet og kvalitet, man underpriser og utelater og har en advokatstab med i gamet for å argumentere all «svindel og umoral» inn i anbudsbeskrivelsen og inn i lovlige former.

Før konkurrerte vi med «oss selv».  Våre små norske firmaer konkurrerte, men de var kjent av alle i lokalmiljøet, og vi visste nesten på forhånd hvem som ville få de ulike jobbene. Bedriftene  hadde sitt rennome, sin yrkesstolthet og sine faglige spesialiteter, og «de useriøse» fikk ikke jobbene selv om de hadde «laveste anbud», for man hadde faktisk formulert visse kvalitetskrav for å sikre de seriøse firmaene jobb!

Nå skal allverden konkurrere, og vi kjenner ikke spillerne. Vi vet ikke hvem som jukser med giftstoffer, putter  lurium i varene, kniper inn på minstemålene, trikser med reglene og er organisert slik at ingen står ansvarlig.

Vi har ønsket de store multinasjonale selskapene velkommen fordi vi trodde vi kunne tjene på å konkurrere med dem! Vi trodde vi kunne løpe sammen med dem! Men vi har høye lønninger og liten erfaring og priser oss  raskt ut. Vi forsøker å begrense oss til spesialfelt hvor vi kan bli nesten alene om å levere anbud, eller vi forsvarer prisene våre ved å holde høy kvalitet. Og jeg undres, vi, en liten landsby  «nordmenn» i Europas yttergrense, vi tror kanskje at «frihetene» er definert slik at de  favoriserer oss? Slik det var før, da  det var vår egen stat, eller kommune,  som satte reglene for «friheten».

Mange dyktige fagfolk har «hoppet av»,  fordi de ikke tåler dette råkjøret etter  «det billigeste».   Det er en stor påkjenning for flinke, moralske mennesker å , i frihetens navn, måtte velge å levere simple, korruperende, kanskje på grensen til kriminelt uforsvarlige løsninger på et arbeid.

Hvorfor ønsker vi å bytte ut faglig dyktighet og kvalitet med «lav pris»?

Min mor kjøpte et par silkestrømper av de første som kom på markedet. Det var et kvalitetsprodukt! De var like hele og fine etter bruk og holdt seg slik i hele hennes levetid. Senere tiders strømper er laget slik at de lett skal rakne, slik at man raskt må kjøpe nye. Det er godt for omsetningen, sies det, og det er denne omsetningen som holder vestens økonomi igang.

Så mors glede over kvalitet,  og hennes beskjedne innkjøp av strømper er etter nyere økonomiske vurderinger en fiendtlig handling mot strømpeprodusentene, og dermed samfunnsfiendtlig, påståes det, mens hun opplevde den nyere produksjonen av dårlig strømpekvalitet, slike som raknet etter få gangers bruk, som en forbrukerfiendtlig handling og dermed samfunnsfiendtlig.

Man kan lage gode kvalitetsprodukter, men man bruker altså istedenfor mye tid og krefter på å lage dårligere kvalitet. Det samme gjaldt f.eks.  gummistøvler, som gikk fra å være en engangsinvestering til å bli et produkt med «tremåneders varighet».

Så kan man fortsette med å nevne de mange ulike  kaffetraktermerkene, traktere  som bare lager brunt vann  og som ikke med noen rett kan kalles kaffetraktere. Men de ligner, til forveksling, på kaffetraktere,  og selges som kaffetraktere uten advarsel om produktforfalskningen.

Bransjen kjenner nok listen over alle hvitevarene som plutselig ble tiårsvarer, for så å bli redusert videre ned til 5 års garantiprodukter.  Og særlig må nevnes  alle villaene som i forsikringsbransjen betraktes som en 15årsvare, uten at det gir særlig utslag hos eiendomsmeklerne.

Slik er det bare å fortsette, listen over produkter med  kvalitetsnedgang vil bli veldig lang.

Alt dette er bra for «økonomien», heter det. Tror vi virkelig på det?

Er det ikke slik at vi ser etter pengestrømmen, og vi lengter etter få en stor del av den! Vi  forføres av den og forsvarer den med alle midler. Vi  søker den som møllen søker ilden! Vi tror den varer evig  mens vi gambler oss til litt av dens «lykke».  Slik fristes vi til å si at pengestrømmen betyr alt  og at realverdiene ikke egner seg til annet enn å være salgsobjekter.

Så blinde er vi at vi ikke ser at den, kapitalen, sikrer seg realverdiene vi lettvindt selger ut.  Den vet hva som er reelle verdier. Og den trenger disse for å holde sin pengestrøm i  stadig raskere og  større flyt.

Så vi forer kapital»dyret» med våre nasjonalskatter for å holde liv i det!

Jeg tror dette er dårlig økonomi.

Man satser ensidig på «å holde hjulene i gang»,  så den»evig flytende pengestrøm ikke stopper opp», mens både Hvermansens og landets realverdier selges, eller forringes ved søppelproduksjon, giftstoffsarroganse, lavkvalitet  og kunnskapsløshet.

Hva  gjør vi med Norge?

Vi kler av henne «arvesølvet «, (det som gjør henne  rik og attraktiv!), og selger det!

Hvorfor? For «å bade  litt» i en pengestrøm?

Tja.. det er  ihvertfall innført, uten tilstrekkelige  protester, privatøkonomiske regnskapsmodeller  i både statlige og kommunale forvaltningsnivåer. Dermed kan de tilfeldige forlkevalgte selge både kraftverk og vannverk, som om de var private eiere av fellesverdiene! For dette får de kanskje  noen kontanter de kunne bygge rådhus eller kulturhus for?

For hva er Norge? Et land? Ja, men hva er et land? Det er vårt fellesskap. Vi er organisert som et samfunn  innenfor rammene av dette fellesskapet. Vårt lille «bol»,som vi har bygget sammen.  Dersom vi svekker eller fjerner disse rammene angriper vi oss selv. Vi blir som en hjemløs veps når bolet hans er fjernet. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss.

Nå driver vi altså med å ødelegge vårt eget samfunn.

Hvorfor?

Har vi noe annet å sette i stedenfor?

Å være innbygger i EU?

Arbeidsplassen i multikonsernet?

Vil de sørge for at » hansen på toten»  har det bra?

Hva betyr det for en «tilfeldig  folkevalgt» om innbyggerne mister sitt eierskap og sin råderett over kraften og vannet ?

Tenker de bare : «Hva så ?»

Bryr det dem om det er tyske  eller multinasjonale selskaper som eier vår strøm og vårt drikkevann?

Tenker de bare: «Folk  får pent betale for varene de bruker! Samme pris som «alle andre Europeere»  må betale! Vi samordner oss med Europa, ikke sant?»

Jeg liker ikke denne utgaven av den  «frie» konkurransen. Den tapper landet for realverdier, verdier som har gjort oss til et  rikt og trygt fellesskap.  Nå skaper den «frie»  konkurransen «ufrie» , engstelige innbyggere.

Og dette  gjøres av «noen»  for å se penger strømme inn i «kassa».

Pengestrømmer, de strømmer like fort ut som inn i vår hullete nasjonallommebok. Vi er blitt sårbare og små, selv om vi tror  oss store og sterke på grunn av oljen.  Og vi er selv med på å lage store huller i statskassa vår  for å øke den «frie «flyten!

Vi tenker ikke på at vi raskt blir som Argentina, uten eierforhold til egne ressurser. Et folk uten et land. Mennesker uten et fellesskap.

Tidligere fellesgoder så vi på som en selvfølge, men nå er det noen som selger dem, både strandrett, fiskekvoter, skog  og vannretter ligger «fritt», og noen kjøper dem. De selvfølgelige fellesverdiene våre er ikke lenger hverken felles, eller våre.

For hvem er det «fri» konkurranse?    Jo, for dem som satte reglene for hva denne friheten er. De store selskapene som ikke kjenner landegrenser, bare sin egen målsetning om overlevelse og vekst.

Vi burde ta tilbake makten over landets ressurser. Vi har sikkert råd til å kjøpe tilbake noe av det vi har solgt.

Vi burde ta tilbake vår makt til å lage lover. Også lage sterke lover mot folkevalgte som ødelegger, eller selger,  landets ressurser. Vi må lage lover mot enhver som utbytter eller skader fellesskapet med lav kvalitet og søppelprodukter.

Vi må sørge for at det ikke lønner seg å bryte lovene. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Slike vinningskriminelle er som idrettsdopere. De får kick av dyktig svindel og lureri, og stimuleres  av belønningen; de har  fortjeneste som pengedop.

For virkelig «fri» konkurranse får vi bare om vi tar tilbake friheten vår, og lovregulerer friheten slik at den passer for landets  innbyggere! Først da kan vi konkurrere, for da løper vi sammen!