per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

En «fri» konkurranse?

Det er mange måter å konkurrere på.

I sporten konkurrerer man om å vinne.  I skolen konkurrerer man om å få gode karakterer for senere  å få de beste jobbene. I de sosiale settingene konkurrerer man  ofte  om oppmerksomhet og popularitet. I arbeidslivet konkurrerer bedriftene og virksomhetene om jobbene og kundene. Vi er på mange måter et konkurranssamfunn.

En av EUs «friheter» er » fri»  konkurranse.

Jeg slår opp i webster og ser at ordet konkurranse betyr : con=sammen og curro= å løpe.

Greit nok, man løper sammen, og den beste vinner. Det er idealet!

Ordet er hentet fra sporten, og derfra får vi forståelsen av hva konkurransen dreier seg om, men ordet «fri» er i denne sammenhengen litt uklar. For å bli i bildet, betyr det f.eks.  «fri for doping» i idretten, eller «fri for dopingkontroll»? Det er stor forskjell på de to «frihetene»!

Dette idealet,  fri konkurranse, har mange kloke hoder skrevet   betraktninger om og analyser av;  det er kjempet for  og kriget om. Vår forståelse av dette idealet er farget av, og definert opp mot, «sin motsetning»,  som f.eks. sosialisme, kommunisme og slike systemer som vil oppdra og regulere denne «friheten».

Jeg vet ikke hva som er «best»  av det ene eller det andre systemet,  men jeg ser at for begge parter, både kapitalismen og kommunismen, gjelder det at når de  gir idealbilder  av seg selv, er det oftest svært ulikt det resultatet man ser av den praktiske politikken de fører.

Jeg misliker f. eks. anbudsreglene vi praktiserer, når det heter at: » Det laveste anbudet vinner!»

Det virker kanskje fint med en kortsiktig,  økonomisk  gevinst for den som betaler, men det er et ødeleggende prinsipp dersom man ønsker å bygge  et samfunn.  Ethvert selskap har seg selv som overordnet mål , ikke et utenforliggende samfunn, eller et land. De vil være  interessert i størst mulig frihet for egne gjøremål.

Når mange konkurrerer i en anbudsrunde, leter konkurrentene etter enhver mulighet for å få kostnadene ned, slik at anbudet skal bli lavest og likevel stemme med beskrivelsen for anbudsrunden.

Man burde heller, ideelt sett, lete etter enhver mulighet for å gjøre jobben best mulig, men da ville man ikke få anbudet lavt nok til å få jobben. I denne » leken»  ofrer man sikkerhet og kvalitet, man underpriser og utelater og har en advokatstab med i gamet for å argumentere all «svindel og umoral» inn i anbudsbeskrivelsen og inn i lovlige former.

Før konkurrerte vi med «oss selv».  Våre små norske firmaer konkurrerte, men de var kjent av alle i lokalmiljøet, og vi visste nesten på forhånd hvem som ville få de ulike jobbene. Bedriftene  hadde sitt rennome, sin yrkesstolthet og sine faglige spesialiteter, og «de useriøse» fikk ikke jobbene selv om de hadde «laveste anbud», for man hadde faktisk formulert visse kvalitetskrav for å sikre de seriøse firmaene jobb!

Nå skal allverden konkurrere, og vi kjenner ikke spillerne. Vi vet ikke hvem som jukser med giftstoffer, putter  lurium i varene, kniper inn på minstemålene, trikser med reglene og er organisert slik at ingen står ansvarlig.

Vi har ønsket de store multinasjonale selskapene velkommen fordi vi trodde vi kunne tjene på å konkurrere med dem! Vi trodde vi kunne løpe sammen med dem! Men vi har høye lønninger og liten erfaring og priser oss  raskt ut. Vi forsøker å begrense oss til spesialfelt hvor vi kan bli nesten alene om å levere anbud, eller vi forsvarer prisene våre ved å holde høy kvalitet. Og jeg undres, vi, en liten landsby  «nordmenn» i Europas yttergrense, vi tror kanskje at «frihetene» er definert slik at de  favoriserer oss? Slik det var før, da  det var vår egen stat, eller kommune,  som satte reglene for «friheten».

Mange dyktige fagfolk har «hoppet av»,  fordi de ikke tåler dette råkjøret etter  «det billigeste».   Det er en stor påkjenning for flinke, moralske mennesker å , i frihetens navn, måtte velge å levere simple, korruperende, kanskje på grensen til kriminelt uforsvarlige løsninger på et arbeid.

Hvorfor ønsker vi å bytte ut faglig dyktighet og kvalitet med «lav pris»?

Min mor kjøpte et par silkestrømper av de første som kom på markedet. Det var et kvalitetsprodukt! De var like hele og fine etter bruk og holdt seg slik i hele hennes levetid. Senere tiders strømper er laget slik at de lett skal rakne, slik at man raskt må kjøpe nye. Det er godt for omsetningen, sies det, og det er denne omsetningen som holder vestens økonomi igang.

Så mors glede over kvalitet,  og hennes beskjedne innkjøp av strømper er etter nyere økonomiske vurderinger en fiendtlig handling mot strømpeprodusentene, og dermed samfunnsfiendtlig, påståes det, mens hun opplevde den nyere produksjonen av dårlig strømpekvalitet, slike som raknet etter få gangers bruk, som en forbrukerfiendtlig handling og dermed samfunnsfiendtlig.

Man kan lage gode kvalitetsprodukter, men man bruker altså istedenfor mye tid og krefter på å lage dårligere kvalitet. Det samme gjaldt f.eks.  gummistøvler, som gikk fra å være en engangsinvestering til å bli et produkt med «tremåneders varighet».

Så kan man fortsette med å nevne de mange ulike  kaffetraktermerkene, traktere  som bare lager brunt vann  og som ikke med noen rett kan kalles kaffetraktere. Men de ligner, til forveksling, på kaffetraktere,  og selges som kaffetraktere uten advarsel om produktforfalskningen.

Bransjen kjenner nok listen over alle hvitevarene som plutselig ble tiårsvarer, for så å bli redusert videre ned til 5 års garantiprodukter.  Og særlig må nevnes  alle villaene som i forsikringsbransjen betraktes som en 15årsvare, uten at det gir særlig utslag hos eiendomsmeklerne.

Slik er det bare å fortsette, listen over produkter med  kvalitetsnedgang vil bli veldig lang.

Alt dette er bra for «økonomien», heter det. Tror vi virkelig på det?

Er det ikke slik at vi ser etter pengestrømmen, og vi lengter etter få en stor del av den! Vi  forføres av den og forsvarer den med alle midler. Vi  søker den som møllen søker ilden! Vi tror den varer evig  mens vi gambler oss til litt av dens «lykke».  Slik fristes vi til å si at pengestrømmen betyr alt  og at realverdiene ikke egner seg til annet enn å være salgsobjekter.

Så blinde er vi at vi ikke ser at den, kapitalen, sikrer seg realverdiene vi lettvindt selger ut.  Den vet hva som er reelle verdier. Og den trenger disse for å holde sin pengestrøm i  stadig raskere og  større flyt.

Så vi forer kapital»dyret» med våre nasjonalskatter for å holde liv i det!

Jeg tror dette er dårlig økonomi.

Man satser ensidig på «å holde hjulene i gang»,  så den»evig flytende pengestrøm ikke stopper opp», mens både Hvermansens og landets realverdier selges, eller forringes ved søppelproduksjon, giftstoffsarroganse, lavkvalitet  og kunnskapsløshet.

Hva  gjør vi med Norge?

Vi kler av henne «arvesølvet «, (det som gjør henne  rik og attraktiv!), og selger det!

Hvorfor? For «å bade  litt» i en pengestrøm?

Tja.. det er  ihvertfall innført, uten tilstrekkelige  protester, privatøkonomiske regnskapsmodeller  i både statlige og kommunale forvaltningsnivåer. Dermed kan de tilfeldige forlkevalgte selge både kraftverk og vannverk, som om de var private eiere av fellesverdiene! For dette får de kanskje  noen kontanter de kunne bygge rådhus eller kulturhus for?

For hva er Norge? Et land? Ja, men hva er et land? Det er vårt fellesskap. Vi er organisert som et samfunn  innenfor rammene av dette fellesskapet. Vårt lille «bol»,som vi har bygget sammen.  Dersom vi svekker eller fjerner disse rammene angriper vi oss selv. Vi blir som en hjemløs veps når bolet hans er fjernet. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss.

Nå driver vi altså med å ødelegge vårt eget samfunn.

Hvorfor?

Har vi noe annet å sette i stedenfor?

Å være innbygger i EU?

Arbeidsplassen i multikonsernet?

Vil de sørge for at » hansen på toten»  har det bra?

Hva betyr det for en «tilfeldig  folkevalgt» om innbyggerne mister sitt eierskap og sin råderett over kraften og vannet ?

Tenker de bare : «Hva så ?»

Bryr det dem om det er tyske  eller multinasjonale selskaper som eier vår strøm og vårt drikkevann?

Tenker de bare: «Folk  får pent betale for varene de bruker! Samme pris som «alle andre Europeere»  må betale! Vi samordner oss med Europa, ikke sant?»

Jeg liker ikke denne utgaven av den  «frie» konkurransen. Den tapper landet for realverdier, verdier som har gjort oss til et  rikt og trygt fellesskap.  Nå skaper den «frie»  konkurransen «ufrie» , engstelige innbyggere.

Og dette  gjøres av «noen»  for å se penger strømme inn i «kassa».

Pengestrømmer, de strømmer like fort ut som inn i vår hullete nasjonallommebok. Vi er blitt sårbare og små, selv om vi tror  oss store og sterke på grunn av oljen.  Og vi er selv med på å lage store huller i statskassa vår  for å øke den «frie «flyten!

Vi tenker ikke på at vi raskt blir som Argentina, uten eierforhold til egne ressurser. Et folk uten et land. Mennesker uten et fellesskap.

Tidligere fellesgoder så vi på som en selvfølge, men nå er det noen som selger dem, både strandrett, fiskekvoter, skog  og vannretter ligger «fritt», og noen kjøper dem. De selvfølgelige fellesverdiene våre er ikke lenger hverken felles, eller våre.

For hvem er det «fri» konkurranse?    Jo, for dem som satte reglene for hva denne friheten er. De store selskapene som ikke kjenner landegrenser, bare sin egen målsetning om overlevelse og vekst.

Vi burde ta tilbake makten over landets ressurser. Vi har sikkert råd til å kjøpe tilbake noe av det vi har solgt.

Vi burde ta tilbake vår makt til å lage lover. Også lage sterke lover mot folkevalgte som ødelegger, eller selger,  landets ressurser. Vi må lage lover mot enhver som utbytter eller skader fellesskapet med lav kvalitet og søppelprodukter.

Vi må sørge for at det ikke lønner seg å bryte lovene. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Slike vinningskriminelle er som idrettsdopere. De får kick av dyktig svindel og lureri, og stimuleres  av belønningen; de har  fortjeneste som pengedop.

For virkelig «fri» konkurranse får vi bare om vi tar tilbake friheten vår, og lovregulerer friheten slik at den passer for landets  innbyggere! Først da kan vi konkurrere, for da løper vi sammen!

august 5, 2010 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing

17 kommentarer »

  1. Predikeren;

    Fantastiske godt og innsiktsfullt skrevet!

    Er helt enig, hva angår dine tanker på dette området. Ved siden av alle de andre problemer, som vi nu har her i Norge, er det sjelden, at noen berører den «kapitalistiske» modellens økonomiske drivhjul; den totale frie konkurranse, som nettopp er dette liberale samfunnets mantra av i dag. Både høyre og venstresiden (av partiene som er representert på stortinget), har lagt disse føringer de siste 30 år, uten noen dypere offentlig diskusjon! Eller ved valg; spurt vårt folk om vi vil ha denne grenseløse «globalisering» – hvor all demokratisk (folkestyrt) handling og vedtak, rett og slett er uten for det enkelte folk og land sin suverenitet og kontroll!

    De fire «frihetene» for «fri flyt av» – hvilket EU har som ide-plattform; kapital, varer, tjenester og mennesker – er nettopp det ”konsumsamfunnet” man tilstreber som en slags evig (totalitær) varaktighet. Og naturligvis, hvor vi alle er tiltenkt som brikker, i et stadig konkurranse-jag, hvor alt skal tjenes, profitteres og kostnadslegges på – og i forhold til hverandre som enkeltmennesker. Det finnes naturligvis intet solidarisk ved dette. Heller en alles kamp mot alle…

    Er regelmessig innom din blogg, hvor jeg ser en tenkende kvinne og mor, med forstandens sunne betraktninger. Gledelig!

    Takk skal du ha, for et godt resonnement i denne egentlig så viktige sak!

    Hilsen Tor

    Kommentar av Tor | august 5, 2010 | Svar

  2. Takk, hyggelig!
    Jeg skulle ønske at mange tenker som oss om dette, så vi kunne bli mange nok til å utøve politisk press. Jeg tenker særlig og først og fremst på om vi kunne kjøpe tilbake f. eks. el-verkene. Jeg husker Victor Norman hadde en teori om hvordan det kunne gjøres.

    Kommentar av predikeren | august 5, 2010 | Svar

  3. […] Sjekk det ut. This entry was posted in Politikk, Samfunn. Bookmark the permalink. ← Inkonsistent? […]

    Tilbakeping av Vi ere en nasjon vi med | Tankekorset | august 8, 2010 | Svar

  4. Hyggelig!
    Håper vi er mange som tenker slik!

    Kommentar av predikeren | august 8, 2010 | Svar

  5. Har nå spredt ordet om dette velskrevne flotte innlegget ditt!😉

    Kommentar av Martin | august 9, 2010 | Svar

  6. Meget bra innlegg! Et godt eksempel er lekene vi importerer. 6 av 10 leker som inneholder giftige stoffer er importert fra Kina leste jeg nettopp i en avis (ganske sikkert i Aftenposten). Er det ikke da bedre å la være å importere? Trenger barna så fordømt mange leker? Er det ikke bedre med noen få kvalitetsleker?

    Et annet eksempel er en bedrift hvor en kamerat jobber. Der tar de hånd om vedlikehold og sikkerhet av bygninger. Nylig var det en anbudskonkurranse angående et bygg i sentrum – dette førte til at hans bedrift «vant», men samtidig førte det til at bedriften måtte søke om dispensasjon fra arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, slik at de nå får 12 timers dager uten overtidsbetaling. Alt for å kunne være billigst på markedet. Tidligere var bygget døgnbemannet, men nå skal altså de samme oppgavene gjøres av en person på 12 timer, som tidligere ble utført av 3 personer på 24 timer!

    Hva gjør dette med renholdet og sikkerheten? Akkurat det er det visst ingen som bryr seg om, så lenge det blir gjort på billigst mulig måte!

    Så tilslutt, en liten personlig beskjed til Predikeren: Takk for den siste kommentaren i min blogg – du ga meg det lille sparket i ræva jeg trengte for å sette i gang igjen etter en laaaang bloggferie! Nytt innlegg kommer senere i dag🙂

    Kommentar av Skaperen | august 11, 2010 | Svar

  7. Takk for kommentar og gode eksempler!
    Ja, tilogmed Donald fikk kritikk engang for å ha solgt en giftig leke med bladet. De kjøpte ukritisk billige kinaleker en stund.
    Hvis mange mener som oss, kunne vi kanskje blitt en sterk stemme for å kjøpe tilbake noe av det våre folkevalgte har solgt?
    Er forresten glad for at du er på blogg igjen!

    Kommentar av predikeren | august 11, 2010 | Svar

  8. Interessann artikkel!

    Anbudskonkurranser kan foregå på to måter:

    – omtrent som du har beskrevet med gitte kriterier for kvalitet, sikkerhet, leveringstid.
    Den anbyder som tilfredstilller de gitte kriteriene med lavest pris, vinner.

    – at aktuelle tilbydere får oppgitt poeng for ulike egenskaper ved leveransen kvalitet, sikkerhet, leveringstid, pris.

    Da vil tilbyder som får flest poeng få anbudet. Da har altså pris litt mindre betydning.

    Men jeg kan love deg at det finnes juks og fanteri og tvilsomme metoder med begge anbudsformene. Felles for begge anbudsformene er at tilbyder normalt arbeider etter prosjektformen. Undersøkelser har vist at denne typen arbeidsformen gir langt hardere arbeidspress enn ordinært rutinearbeid. En påfallende høy andel av arbeidsstokken oppgir at de er utbrente eller er på vei til å bli utbrent. De som blir utbrente, risikerer å havne utenfor arbeidslivet i månedvis om ikke årevis.

    Konkurranse kan være bra for samfunnet, blant annet fordi lønnsvekst og dermed inflasjon holdes på moderat nivå.

    Tradisjonell kapitalisme mangler som kjent etiske normer, mens økonomisk liberalisme har noen. Økonomisk liberalisme med noen etiske normer kan nok passe bedre til dine beskrivelser enn tradisjonell kapitalisme. Derfor burde eventull ideologisk kritikk plasseres på økonomisk liberalisme fremfor tradisjonell kapitalisme. Det blir det feil å kritisere tradisjonell kapitalisme uten etiske normer for å resultere i moralsk. Det hadde vært det samme som å kritisere biler som kan råkjøres med i stedet for bilførerne. Kapitalisme er nødvendig for økonomisk vekst og stabilitet, men er ikke tilstrekkelig alene.

    Det du beskriver av menneskelige belastninger kunne dempes betydelig om felles etiske normer hadde vært akseptert.
    sosialistenes multikulturelle idealer river grunnlaget unna for en felles etiske normer. Dette kombinert med en del kapitaleieres grådighet gjør nok situasjonen enda verre.

    Ellers har jeg utvidet betydelig artikkelen om kapitalisme som du kommenterte på min blogg. Der blir mye av dine kommenaterer tatt hensyn til. Se http://wp.me/pdPqM-oS

    Kommentar av skyggen | august 15, 2010 | Svar

  9. Bloggskribent: «Tidligere fellesgoder så vi på som en selvfølge, men nå er det noen som selger dem, både strandrett, fiskekvoter, skog og vannretter ligger “fritt”, og noen kjøper dem. De selvfølgelige fellesverdiene våre er ikke lenger hverken felles, eller våre.»

    Enig, et nokså sterkt argument. Dette er å gå for langt fordi det utarmer vårt eget livsgrunnlag.

    Er også enig i at forholdet til EU er problematisk. Det kan ikke utbygges videre fordi resultat blir at vårt land blir en delstat av EU der vi har mistet selvråderett og fått demokratisk underskudd.

    Noe kapitalflyt må man kunne godta, ellers ville vi ikke fått importert nødvendige varer fra EU-land. I stedet for EØS-avtalen burde vi hatt en slik handelsavtale som Sveits tidligere hadde med EU. Det hadde begrenset EUs makt og gitt mulighet for mye handel. Vi trenger altså en balanse i handelsforholdet som ikke utarmer Norge for ressurser og gir mulighet til en bærekraftig utvikling.

    Kommentar av skyggen | august 15, 2010 | Svar

  10. Supert!
    Takk for den kommentaren!
    Det er nettopp disse resultatene man ikke vil ha! For meg er det likegyldig hva et system heter, eller hvilken farge det har, bare resultatet, av systemet i virksomhet, viser seg i sunne og gode forhold for dem som bor der.

    Hva er meningen med kapitalflyt dersom det er denne flyten som er hovedmålet, for all aktivitet?
    Hva er meningen med «globalisering» dersom globens innbyggere får det som i Argentina? Eller hva er meningen med «fri» flyt dersom det ikke tjener menneskene som bor i disse områdene?

    Når man evaluerer må vel alle parter, både kjøper, selger og berørte tredjeparter taes med, og hvilke premisser legges da til grunn for evalueringene?

    Vi burde i større grad ha fokus på disse resultatene, for det er dem som kan fortelle oss hvordan politikken virker.

    Multinasjonale selskaper har fått lov til,i alt for stor grad, å legge premissene for EUs «friheter».

    Det vil si at frihetene tjener dem, og deres overlevelsesevne, selv om det går på bekostning av enkeltlands interesser og overlevelsesevne.

    Og så har vi likevel gitt dem makten. Vi skulle tenkt mer på den måten jeg fikk anbefalt engang jeg vurderte å kjøpe kjølerom: «Husk å kjøpe et resultat! Ikke en vare!»

    Et utmerket råd, og en tankegang som med fordel kunne overføres til flere områder enn VVS.

    Kommentar av predikeren | august 15, 2010 | Svar

    • «Multinasjonale selskaper har fått lov til,i alt for stor grad, å legge premissene for EUs “friheter”.»

      Ja, de har drevet intens lobbyvirksomhet med stort hell. Det er også grunn til å mistenke dem for bestikkelser mot EUs byråkrati. I tillegg har de fått vokse seg så store at de er blitt dominerende markedsaktører og kunne påvirke prissetting. Det gir samfunnsmessig tap.

      Hadde man fulgt prinsippene for fri konkurranse, hadde reguleringer begrenset deres innflytelse. F.eks. måtte Amerikanske myndigheter i sin tid splitte opp det amerikanske telefonselskapet Bell for å få til tilstrekkelig konkurranse.

      Kommentar av skyggen | august 15, 2010 | Svar

  11. Hei igjen, takk for god kommentar.
    Har EU i sin maktstruktur mulighet for å endre denne uønskede utviklingen? Som du sier:

    «Hadde man fulgt prinsippene for fri konkurranse, hadde reguleringer begrenset deres innflytelse. F.eks. måtte Amerikanske myndigheter i sin tid splitte opp det amerikanske telefonselskapet Bell for å få til tilstrekkelig konkurranse.»

    Jeg mener å erindre at EU i sine grunnleggende forutsetninger(en grunnlovsbestemmelse) for alle medlemsland, forlanger at landene må forplikte seg på å tilrettelegge for virksomhetene til de multinasjonale selskapene. Husker jeg feil, kjenner noen til dette?
    Slik at dette er ønsket av EU, men kanhende ikke like ønsket av EUs medlemsland?

    Kommentar av predikeren | august 16, 2010 | Svar

  12. «Jeg mener å erindre at EU i sine grunnleggende forutsetninger(en grunnlovsbestemmelse) for alle medlemsland, forlanger at landene må forplikte seg på å tilrettelegge for virksomhetene til de multinasjonale selskapene. Husker jeg feil, kjenner noen til dette?»

    Jeg er usikker på hva du sikter til. Så vidt jeg vet har EU ingen bestemmelser som går spesielt på de ekstra store selskapene. Et selskap kan godt ha forretningsaktivitet i flere land, men likevel være lite. Jeg har arbeidet i et slikt selskap.

    EU har en del bestemmelser som går på den internasjonal handel. Slike bestemmelser blir jo medlemslandene forpliktet til å gi lovgivende virkning.

    Noe går f.eks. på anbudsbestemmelser. Alle offentlige innkjøp over en viss grense, enten de gjøres av staten, fylke, kommune eller private selskaper må utlyses offentlig. Slike utlysninger annonseres i databaser på nettet, men man må betale for å få tilganger til dem. Husker ikke hvor lenge det var siden, så hevet EU denne beløpsgrensen for pliktig anbudsinnhenting og offentlige anbudsforespørsler.

    For små selskaper var dette en klar ulempe fordi det da var færre små anbudsforspørsler å konkurrere om. Og større selskaper dro fordeler i så måte. Innkjøpende organisasjoner/selskaper kunne arbeide hurtigere fordi de ikke trengte å vente på svar på anbud. De kunne bare sende en ordre til et selskap de stolte på. Men den store ulempen var altså svekket konkurranse fordi færre kjente til innkjøpene.

    Var det slike ting du tenkte på?

    Kommentar av skyggen | august 18, 2010 | Svar

  13. Nei, jeg legger det spørsmålet på hylla så lenge. For det var ikke enkeltlover slik jeg husker det, men mer dette bakenforliggende, de ulike EUlovenes intenssjoner, mer som Romatraktaten, altså en grunnlovsfestet intensjon , at de i sine ulike hensyn skulle prioritere hensynet til de multinasjonale selskapene. For EUs vedkommende var dette en selvfølge, men at medlemslandene måtte forplikte seg på dette ved EUmedlemsskap.

    Kommentar av predikeren | august 18, 2010 | Svar

  14. Jeg er veldig enig i det du skriver. Tror det er mange som er det. I folkeavstemningen ble det NEI til EU, men Norge er likevel flinkeste land til å følge EU-direktivene.Det er på grunn av EØS avtalen.
    Det er EU-krav som skal følges over alt i samfunnet som vi blir pålagt å følge. NS-EN… heter snart alle standardene våre. staten har ikke lov til å eie noe i følge EU-reglene. Det er sant som du skriver at arvesølvet vårt selges. Helt tragisk utvikling. Jeg jober som konsulent i byggebransjen og konsulenttjenester anbudsutsettes også. Veldig ofte så legges prosjekteringen også over på totalentreprenører som bruker billigere arbeidskraft. Så får vi mer kontrollfunksjoner i prosjektene.

    Kommentar av hverdagshelter | november 25, 2010 | Svar

  15. Hei, hverdagshelter.
    Ja, jeg tror også at mange tenker slik, men det er rart da at denne måten å gjøre det på bare fortsetter?
    Hvorfor har vi ikke bedt oss fritatt, eller meldt oss ut av denne formen for frihet!?
    Når selv Senterpartiet og SV er «EUlydige» når de er i posisjon, de som var sterkest mot Unionstanken, så lurer jeg på hvorfor! Og hvorfor føler de seg forpliktet overfor EØS ? EØS, som var en konstruksjon for å fange opp Neiland. Det burde være OK å gå kritisk gjennom den avtalen og endre den eller gå ut av den..
    Men vi skal tydeligvis «synke sammen med resten av skuta».

    Kommentar av predikeren | november 25, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: