Legenden om Gullveig i Voluspå.

Slik beretter Voluspå om krigens opphav:

Det første folkedrapet var da gudene gjennomboret Gullveig med spyd og brente henne i Den Høyes Sal.

Tre ganger brente de henne, den tre ganger fødte, og likevel lever hun.

Hvor hun enn kom ble hun kalt Hed.

Hun var dyktig til å spå, hun kunne temme ulver , øve trolldom og seid.

Alltid var hun i onde menneskers attrå og lyst.

Hun var gullets veg i verden, gullstrømmen, den klare, glinsende, lokkende rikdommen.

Overalt hvor hun kom vekket hun strid blandt folk, hun fortrollet alle.

Hennes makt var stor.

Gudene og vanene rådslo, og Odin som visste hva som skulle skje, kastet spydet først.

Uskyldighetens tid var forbi, freden opphørte forde vinningslyst og grådighet hadde fått makt.

Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.

Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.

Slik sang Ovidius:

I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden  bloddryppende til den himmelske Astre’en.

***************

Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.

Frode hadde to jettekvinner, Fenja og Menja, som malte gull og fred på sin kvern.

Frode begjærte dette så sterkt at han aldri lot dem få hvile seg.

Uavlatelig passet han på å plage sine undersotter med gjøremål.

Velsignelsen fødte begjæret og begjæret fødte krigen.

Sjøkongen Mysing kom og overfalt Frode og drepte ham.

Mysing tok Fenja og Menja  med i båten og bød dem å male salt.

Kvinnene malte salt til skipet sank og så malte de krig til kvernen sprakk.

*****

Det er flere utgaver av denne kvernhistorien, men poenget i historien er den samme:

Rikdom og velsignelse lokker onde mennesker til vinning, grådighet og krig.

Historiene er hentet fra «Nordisk mytologi» av N.M.Petersen.

Disse legendene var ikke med i «barnelærdommen» min, så her gjorde nok noen et utvalg engang, og valgte vekk denne.

Kvernen som maler salt har jeg hørt om, men bare som et fenomen fra «eventyrene»,  og ikke som en egen  legende fra norrøn mytologi.

Nå sier Petersen i sin bok at Brødrene Grimms versjon er hentet fra den tyske legendeversjonen, så dermed har variantene sine opphav i det samme mytegrunnlaget.