Bokbål? Norges eneste bokbål var autodafeen i Fram.

Det snakkes og skrives mye om å brenne koranen.

Jeg får lyst til å minne oss om Norges eneste offentlige bokbål  slik det ble utført av gymnasiastsamfunnet  «Fram» 1.sept 1956 i Fredrikstad.   Denne begivenheten er grundig og saklig referert av Rolf Jørgen Gudevold i boken «Frams historie». jeg sakser fra hans bok:

– Den 1. september 1956 fant lærebokdebatten sted i «Fram». Roar Gundersen hadde forberedt saken i lang tid.

Til møtet var det innbudt en rekke personer man regnet med ville være interessert i å overvære debatten, deriblant Rektor og skolens lektorer. Men av dem møtte kun to frem.  Representanter for den lokale presse foruten Morgenposten innfant seg imidlertid til møtet, og på privat initiativ besøkte Ernst Sørensen,  «Horisont»s redaktør,  og den ledende antroposof Leif Wærenskiold dette «Fram»- møte.

Samfunnsværelset var ytterst fullsatt da formannen, Liv Riiser Eriksen, åpnet møtet. Hun ga straks ordet til Roar Gundersen. Og for å uttrykke det med Leif Wærenskiold i hans referat i «Ordet»:

» En ung mann med blekt hår og blekt ansikt brettet ut en bunke papirer og leste høit. Han minnet om at på gymnassamfundets julemøte var det enstemmig vedtatt å demonstrere mot skolemyndighetenes ensretting av lærebøkene ved å foranstalte en symbolsk autodafe.  Da gymnasiastene på grunn av eksamenspresset hadde måttet utsette aksjonen, mente komiteen at saken igjen måtte tas opp til debatt. Det var kommet nye elever til, og de måtte ikke føle seg bundet av en tidligere forsamlings beslutning.

Gundersen hadde nu talt seg varm. Han leste ikke lenger. Han talte fritt og ubesværet. De bøker komiteen hadde foreslått brent, lå som en manende stabel ved siden av ham. Han leste en del sitater for å illustrere kvaliteten av bøkene.

….I første rad under ungdommens talerstol satt to innbudte oppviglere, Ernst Sørensen og undertegnede….»

Deretter ble ordet gitt til Peer Kveseth, som ga en fyldig fremstilling av enkelte lærebøkers usedvanlige slette sproginnhold.  Kveseth trakk frem flere eksempler fra lærebøker i religionshistorie og historie som illustrerte statskolens «manglende respekt for kristendommen», som «Fram»s møtekritiker kalte det.

Det ble så gitt adgang til innlegg fra auditoriet, og under den debatt som fulgte, viste Sørensen og Wærenskiold seg alt annet enn passive.  «Fram»s møtekritiker berettet videre:

«Lærer Skarpås representerte folkeskolen og hevdet seg- i motsetning til den høyere skoles tilstedeværende lektorer- på en utmerket måte.

Efter en tre timers debatt hvor mange gode og sunne meninger var kommet frem, munnet det hele ut i en avstemning om det skulle bli autodafe eller ikke. Framianerne stemte over autodafe og derpå over de enkelte lærebøker….

…De lærebøker som ble vedtatt å brennes under autodafeen var:

Aschehougs arbeidsbøker.

Aasekjær og Heinz: Hvirveldyr og andre dyregrupper.

Eitrem: Norsk leseverk.

Edvard Bull: Nordmenn før oss.

Magnus Jensen: Nordens historie.

Homsen og Wiborg: Geografi.

Magnus Eriksen<<: Historie for folkeskolen.

Geografi I og II for den høgre skolen.

Hamsuns «Markens grøde» i skoleutgave ved Marius Sandvei.

Skard og Midgaard: Verdenshistorie.

Skard og Midgaard: Norges historie for realskolen.

Etterat vedtaket om å lage en symbolsk bokbrann var fattet, toget forsamlingen bort til den nærliggende Wiesehave for å utføre autodafeen  på denne privateiendom, da politiet ikke hadde kunnet gi adgang til at den ble holdt på byens torv.

Møtet hadde vært preget av alvor og sindighet, og Fredrikstad Blad skrev i sitt referat av møtet:

» Autodafeen var ingen fanatisk lynaksjon, men slutten på en lang diskusjon der alle meninger fikk slippe til, og alt foregikk i akademisk ro og orden.»

Enkelte framianere, grepet av den engasjerte stemning som de var, uttrykte sitt syn på lærebøkene mindre nøkternt, som møtekritikeren i sin beskrivelse av bokbålet:

» Det var tydelig at salamanderne(d.e. lærebokforfatterne) likte seg i ild, skjønt det ikke var vår mening at bålbrenningen skulle være noen slags ekstraforpleining for disse, men en protest imot disse ekle krypene.»

Slik beskrives hendelsen i  boken til Gudevold.

Gudevold refererer videre medienes reaksjoner og her er det mye interresant som jeg anbefaler å lese i sin helhet. Jeg sakser bare :

«Morgenposten gjorde bokbålet landskjent.»  Og » i Arbeiderbladet kalte Martin Tranmæl framianernes aksjon for  nazisme og reaksjon.»

Tranmæl var redaktør av regjeringingsorganet, Arbeiderbladet. Når han kaller bokbålet nazisme og reaksjon hadde han nok i tankene bokbrenningen i tyskland på trettitallet. Om dette sakser jeg her fra wikipedia:

«Den 6. april 1933 proklamerte den tyske studentorganisasjonen Deutsche Studentenschafts hovedkontor for presse og propaganda en landsomfattende «aksjon mot anti-tyske holdninger». 8. april offentliggjorde organisasjonen sine tolv teser som innebar et «rent» språk og en «ren« kultur. De angrep «jødisk intellektualisme» og krevde at universitetene skulle være sentre for tysk nasjonalisme.

Den 10. mai ble det gjennomført bokbrenninger av 25 000 bøker av såkalte «anti-tyske» bøker. I de fleste universitetsbyene ble det gjennomført fakkeltog og på møteplassene ble det gjennomført ritualer med musikk, sanger og eder – mens nasjonalsosialistiske studenter kastet bøker på bålet. En del av bokbrenningen ble utsatt på grunn av regn. Andre ble lagt til St. Hansaften. Til tross for dette ble det gjennomført 34 bokbrenningssermonier og aksjonen ble regnet som en suksess med bred pressedekning og enkelte av arrangementene ble overført direkte på radio.»

Parallellen mellom  tyskernes bokbål og framianernes bokbål kan man se  her ved at begge parter fører et forsvar for sprog og kultur, men begrunnelsen for dette var ganske ulik. Det ble fremhevet at Ernst Sørensen og Leif Wærenskiold var antroposofisk inspirert,   og debatten  i mediene kom til å dreie seg om «sprogsak og livsanskuelse».

Debatten ble så heftig at Riksmålsforbundet nær var sprengt i to uforsonlige fløyer.

Sigurd Hoel, daværende  formann i riksmålsforbundet erklærte at de betraktet alle spørsmål vedrørende livsanskuelse som helt uvedkommende.  Og slik klarte han å holde forbundet sammen.

Samnorsken  var et  konstruert  språk  mange ikke kjente seg igjen i, og det ble opplevet som et overgrep å bli påtvunget dette. Debatten etter bokbålet speiler disse politiske, språklige og personlig opplevde meninger, og Andre’ Bjerke uttrykte  sin mening slik i Halden Arbeiderblad:

«…Det er innlysende at alle som har engasjert seg i denne striden har gjort det som en konsekvens av sitt livssyn.

…Vi trenger mennesker som gymnasiastene i Fredrikstad. Mennesker som vedkjenner seg sin begeistring for en ide – og som handler ut fra sin overbevisning.

Personlig vil jeg anse bokbålaksjonen i Fredrikstad som årets gledeligste begivenhet på språkfronten. Disse gymnasiastene har ikke bare satt fyr på ti skolebøker; de har anstiftet brann i hele samnorskpressen.

… Våre motstandere  har respekt for den direkte aksjon. De er redde for to ting: rettsaker og fyrstikker».

Siden man har sterke bokbålentusiasiske røster i våre dager også, vil jeg minne dem om hvordan denslags forløp i Norges eneste offentlig utførte autodafe.

Reklame

Ulven og bestemor.

Det er ulv i nærmiljøet.

Heldigvis er den  ikke  på plenen her ennå, men tanken på at det snart kan skje har uroet meg.

Jeg har fulgt de hissige argumentene for og imot ulven, litt på avstand. Jeg er faktisk enig med begge parter.

Klart vi må ha ulv i Norge! Det som bekymrer meg er at den er kommet nærmere mitt hjem. Bare noen mil unna. Og en mil eller tre betyr lite for disse løpedyrene.

Jeg prøver å fortelle meg selv at ulven er ufarlig, stort sett ihvertfall. Og det tror jeg faktisk på, til en viss grad.

Det er den lille tvilen som blir noe påtrengende etterhvert som dyret kommer nærmere mitt trygge hjem.

Det er dette at den er et rovdyr.

Den spiser minst 1000 kg kjøtt i året,  og helst det dobbelte om anledningen er der.

Også er den et flokkdyr.  En liten flokk på 10 dyr  kan ta en 30 -50 elger  i året, eller 300-500 rådyr.  Så her er det ikke bare kaniner og skogmus som kan kjenne seg truet.

Jeg har stadig hatt rådyr på plenen, elg, rever og grevling, men det uroer meg at det er en stund siden jeg så dem.  Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer her mer. Jeg kan selvsagt bare ha gått glipp av dem, og at de er like mange som de pleier, men jeg er ikke så sikker på det.

Jeg legger merke til at uansett hvilke sort ulv det skrives om, så er fornavnet hans alltid Canis, fordi han hører til hundefamilien. Ellers er det latinske ordet lupus oftest etternavnet , eller mellomnavnet for endel ulike underarter.

Det er  tillitvekkende at hunden er nær familie, men det er ikke nok til å dempe denne anelsen av frykt som vekkes i meg ved ordet ulv.  Hunden er «menneskets beste venn», trofast, omsorgsfull , klok  og  en lydig gjeter og jaktkammerat.  Men hundens fetter, den ville ulven, står som fiende og konkurrent til både  jagten og husdyrholdet.

Ja, det er flere historier om at den også spiser mennesker. Slike fortellinger overlever selv om beretningene ikke står seg i møte med  moderne historiegranskning.

Dypt i språkene våre,  både i gammelnorsk, latin og sanskritt,  er ulven villdyret som river byttet i stykker (sanskr. vrika- to tear).  Den lister seg lett på fot, jager raskt byttedyret  og sønderriver det  med skarpe tenner. Den er feig , smart og utholdende, med en «stadig løpende»  agenda.

Ja, selv mineralogene kalte  metallet fra «tungsten»  «wolfram»,  etter dette mineralets «ulvelignende» oppførsel:

Det ble funnet sammen med tinn og viste seg å reagerer med tinn på en skummende, fresende , ulveaktig rasende måte. Wolfram, som oversatt kan gi ordet » ulvefråde», ble brukt til å lage de tynne glødetrådene i lyspæren, dette metallet ble derfor den moderne tids «lysbærer», Lucifer!

Jeg føler  at en viktig  side ved dyret kommer frem ved dette metallet,  og at de mytologiske bildene som formidles oss ved ulven er svært  godt egnet til å hente frem angsten min.

Jeg tenker at det er best å tørke støvet av de sterke bildene i sinnet, og se hvor jeg havner.Ved å behandle det som en slags fobi ,  å se nøye på det jeg er redd for,  håper jeg å øke forståelse og å nedbygge frykt.  Det er jo slett ikke sikkert at ulven  som kommer til å dukke opp i buskene her, er den  apokalyptiske  Fenrisulven.

Det kan jo være en klok og omsorgsfull ulv, en slik som dier menneskebarna om de forviller seg inn i skogen til henne. En slik som Rudyard Kipling skriver om i boken «Jungelboka».

Vi har to motsatte ulveforestillinger:

Den «farlige ødeleggeren »                          og                        den «kloke og omsorgsfulle» mor.

Den «farlige ødeleggeren» er  Fenris , og  den «kloke og omsorgsfulle» er ulvinnen som diet Romulus og Remus .

Disse to tradisjonene er rikt beskrevet i myter, eventyr, litteratur og levende folklore, og deres karakterer er prentet dypt i vår bevisthet.  Jeg har inntrykk av at det er disse to tradisjonene vi krangler om når vi blir «usaklig engasjert» og slår i bordet for våre synspunkter.

Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt  både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket.

Fenris er denne kulturens ende. Hans gap er fra himmelen til jorden og ild går ut fra hans øyne og hans nese. Hans ondskapsild fortærer  sol, måne og Odin. Bare Vidar, den tause guden, klarer å drepe ulven. Hver eneste skomaker i hele denne tiden, fra Odin til Ragnarok,  skjærer en liten bit av  læret  til hel og tå på alle sko de lager, og dette læret samles i en sko til Vidar. Denne skoen er laget til denne ene anledningen. Vidar setter den foten som har denne skoen på, i gapet til Fenris . Derfra får han tak i ulvens  overkjeve og sliter gapet hans i stykker. Slik dør Fenris.

Øst for Midtgård sitter trollkvinnen Ångerboda(hun som gjør sorg). Hun er Lokes hustru,  mor til Fenris og mor til Månegarm (måneslukeren) og mor til alle i ulveskikkelse.  Hat og Ødelegger heter han som farer foran solen for å ta månen. Det er de umettelige ødeleggelseskreftene som skildres, og vi har disse urbilder solid forankret i språk og overleveringer.

Varulven er et fabeldyr av mann og ulv, slike fabeldyr som det gamle Babylon var så rike på i sine  astrologiske tidsangivelser.  Mann / ulv vesenet er knyttet til de  siste ødeleggelser av verden, tiden hvor de ødeleggende krefter løses av sine bånd,  men det  er ikke et bilde i  zoodiaken. Varulven er knyttet til forestillingene om en demonisk blodtørst.

Eventyret om Rødhette og ulven sitter dypt og virker fryktskapende,  på tross av at det åpenbart er et eventyr. Vi gripes av barnets uskyld og hjelpeløshet i  møtet med det onde. Det er så vellykket som angstskaper at skrekkfilmer ofte benytter samme  elementer:  Demoniske ulver og uskyldige kvinner og barn.

Nå er jeg  i en alder hvor jeg tenker på bestemoren!  Hun var syk og hjelpeløs, sikkert både  stinkende,  gammel og seig!  Det hindret ikke den altetende skrubben.

Uttrykket » skrubbsulten»  og «sulten som en ulv»  settes her i perspektiv.

Bestemor burde nok hatt en rifle ved senga!

Skrubb er et av ulvens navn, og ordet gir oss flere nyanser i ulvens karakter, slik språket og historien formidler ham til oss. Etymologien formidler oss bildet av at skrubben er en mager, barsk og hard, ru og pjuskete storeter som lurer i busker og kratt og grabber til seg alt han kan ete,  og som aldri blir mett.

Disneys storeulv er en slik. Disney har bidratt godt til å ivareta denne sultne ulvekarakteren, men han har også dempet den skrekken som hefter ved dette dyret. I Disneys versjon klarer ulven aldri å ta grisene, og lilleulv( den gode ulvekarakteren) hjelper grisene så godt han kan.  Dette er en enkel og god fremstilling av vår kulturs to ulvetradisjoner.

I boken «Jernbyrden 1 & 2″ av Gabriel Scott er det en ulveskildring som har lett for å sette seg fast, og liksom dukke opp i drøm og mareritt og når angsten leker sin slemme lek i sinnet. Bokens historie strekker seg fra 1768 til 1809 og skildrer mange ting, blant annet krigen, kornblokaden og de store nødsårene hvor ulv og mennesker kom i konkurranse om både vilt og husdyr. Jeg sakser en liten smakebit av beretningen:

» Konradsen ble omsider ensom tilbake…..  nu lå han trett og utslitt og holdt øynene lukket….. han lå stille og stred med Herren, mens døden gikk langsomt i ring rundt ham og rispet liv etter liv med ljåen, liv etter liv utenom hans. Naboene falt fra etterhvert og ble båret ut av husene sine, slektningene også…tilslutt var her bare en søster igjen….men døden fant også frem til henne og skar henne fra med et hastig risp – og nu lå Konradsen ensom igjen, mens stillheten sydet i ørene hans og fyldte ham med en merkelig gru, mens sulten hulte ham invendig ut og tappet livskraften fra dag til dag.

Og inniblandt så hørte han ulvene, hørte hvordan de hylte om husene og støvet omkring dem i store stim, hvordan de glammet av villskap i frosten og slos med hverandre med frådende svelg.

Det var naturlig værst om natten. Der lå Konradsen ensom i mørket og stred med angsten og ba for Norge, mens ulvene trengtes utenfor stuen og sprang og hoppet opp etter veggen og ble mer og mer oppsatt på ham. Dunk, sa det i døren somme tider, det trommet på tunet, det skrapte i stokkene og fra og til raste et hyl imot himlen, så det gikk flammer for øynene hans…»

På engelsk er uttrykket: «To keep wolf from the door» , og det skal bety å holde hungeren unna.  Språket gir oss våre dypeste urbilder, og de er ganske foruroligende.

Ulven var på Scotts tid et av verdens mest utbredte rovdyr, og i overgangen 18-1900 tallet startet en gigantisk utryddelseskampanje  i USA og Europa,  slik at i 1970 var ulven nesten utryddet.

Et tredje navn er varg. Fra gammelt av het det «varg i veum» , det skulle bety at en tyv, en røver, en fiende, en morder eller en bøddel var kommet på ditt private område, inn på ditt hellige, fredede sted.

Det er nettopp det jeg frykter, at vargen skal komme hjem på min fredelige plen.

Ulven har et besynderlig forhold til sauen.

Bibelen har både glupende ulver som eter hjorden (de kristne), og ulver i fåreklær. Men også, og det trekkes ikke like ofte frem, hyrder og dommere og fyrster som er lik ulver og som utøser hjordens (Israels) blod.

Derfor er de Messianske hyrdemotiver den gode hyrde som setter sitt liv til for å vokte fårene mot ulver og røvere, og Fredsrikets kjennetegn er at ulven og lammet beiter sammen.

Slik har også den Bibelske tradisjonen fremstilt  ulven som en falsk, blodtørstig leder.

Vi kjenner eventyret om gjetergutten som ropte ulv uten at ulven var der, slik at å «rope ulv» er blitt et uttrykk for falsk alarm.  Mens ulven på sin side er slu og kler seg i fåreklær for å lure seg innpå byttet mens det aner fred og ingen fare.

Det er ikke mange godord om ulven i vår kultur. Og at folk nesten utryddet ulven hadde vel en årsak? De ville nok ikke gått så systematisk til verks i sin utryddelse av dyret om den  bare var som en fredelig hund?

Det er slike  tanker som nører opp under min angst for å bli spist, nå som ulvene kanskje er kommet til meg!

Og det plager meg, og morer meg,  at jeg syns at de som kjemper ivrigst for ulven har mange likhetstrekk med den.  Rent utseendemessig altså.  De ser snille og kloke ut, som  ekte menn, men så smiler de plutselig og viser ulvegliset sitt.

Jeg  ser ulver overalt,  og har «bange anelser»   når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor!