per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Ulven og bestemor.

Det er ulv i nærmiljøet.

Heldigvis er den  ikke  på plenen her ennå, men tanken på at det snart kan skje har uroet meg.

Jeg har fulgt de hissige argumentene for og imot ulven, litt på avstand. Jeg er faktisk enig med begge parter.

Klart vi må ha ulv i Norge! Det som bekymrer meg er at den er kommet nærmere mitt hjem. Bare noen mil unna. Og en mil eller tre betyr lite for disse løpedyrene.

Jeg prøver å fortelle meg selv at ulven er ufarlig, stort sett ihvertfall. Og det tror jeg faktisk på, til en viss grad.

Det er den lille tvilen som blir noe påtrengende etterhvert som dyret kommer nærmere mitt trygge hjem.

Det er dette at den er et rovdyr.

Den spiser minst 1000 kg kjøtt i året,  og helst det dobbelte om anledningen er der.

Også er den et flokkdyr.  En liten flokk på 10 dyr  kan ta en 30 -50 elger  i året, eller 300-500 rådyr.  Så her er det ikke bare kaniner og skogmus som kan kjenne seg truet.

Jeg har stadig hatt rådyr på plenen, elg, rever og grevling, men det uroer meg at det er en stund siden jeg så dem.  Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer her mer. Jeg kan selvsagt bare ha gått glipp av dem, og at de er like mange som de pleier, men jeg er ikke så sikker på det.

Jeg legger merke til at uansett hvilke sort ulv det skrives om, så er fornavnet hans alltid Canis, fordi han hører til hundefamilien. Ellers er det latinske ordet lupus oftest etternavnet , eller mellomnavnet for endel ulike underarter.

Det er  tillitvekkende at hunden er nær familie, men det er ikke nok til å dempe denne anelsen av frykt som vekkes i meg ved ordet ulv.  Hunden er «menneskets beste venn», trofast, omsorgsfull , klok  og  en lydig gjeter og jaktkammerat.  Men hundens fetter, den ville ulven, står som fiende og konkurrent til både  jagten og husdyrholdet.

Ja, det er flere historier om at den også spiser mennesker. Slike fortellinger overlever selv om beretningene ikke står seg i møte med  moderne historiegranskning.

Dypt i språkene våre,  både i gammelnorsk, latin og sanskritt,  er ulven villdyret som river byttet i stykker (sanskr. vrika- to tear).  Den lister seg lett på fot, jager raskt byttedyret  og sønderriver det  med skarpe tenner. Den er feig , smart og utholdende, med en «stadig løpende»  agenda.

Ja, selv mineralogene kalte  metallet fra «tungsten»  «wolfram»,  etter dette mineralets «ulvelignende» oppførsel:

Det ble funnet sammen med tinn og viste seg å reagerer med tinn på en skummende, fresende , ulveaktig rasende måte. Wolfram, som oversatt kan gi ordet » ulvefråde», ble brukt til å lage de tynne glødetrådene i lyspæren, dette metallet ble derfor den moderne tids «lysbærer», Lucifer!

Jeg føler  at en viktig  side ved dyret kommer frem ved dette metallet,  og at de mytologiske bildene som formidles oss ved ulven er svært  godt egnet til å hente frem angsten min.

Jeg tenker at det er best å tørke støvet av de sterke bildene i sinnet, og se hvor jeg havner.Ved å behandle det som en slags fobi ,  å se nøye på det jeg er redd for,  håper jeg å øke forståelse og å nedbygge frykt.  Det er jo slett ikke sikkert at ulven  som kommer til å dukke opp i buskene her, er den  apokalyptiske  Fenrisulven.

Det kan jo være en klok og omsorgsfull ulv, en slik som dier menneskebarna om de forviller seg inn i skogen til henne. En slik som Rudyard Kipling skriver om i boken «Jungelboka».

Vi har to motsatte ulveforestillinger:

Den «farlige ødeleggeren »                          og                        den «kloke og omsorgsfulle» mor.

https://i1.wp.com/www.ridum.com/hastar/res/default/fenrisulven_lokes_barn.jpg

Den «farlige ødeleggeren» er  Fenris , og  den «kloke og omsorgsfulle» er ulvinnen som diet Romulus og Remus .

Disse to tradisjonene er rikt beskrevet i myter, eventyr, litteratur og levende folklore, og deres karakterer er prentet dypt i vår bevisthet.  Jeg har inntrykk av at det er disse to tradisjonene vi krangler om når vi blir «usaklig engasjert» og slår i bordet for våre synspunkter.

Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt  både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket.

Fenris er denne kulturens ende. Hans gap er fra himmelen til jorden og ild går ut fra hans øyne og hans nese. Hans ondskapsild fortærer  sol, måne og Odin. Bare Vidar, den tause guden, klarer å drepe ulven. Hver eneste skomaker i hele denne tiden, fra Odin til Ragnarok,  skjærer en liten bit av  læret  til hel og tå på alle sko de lager, og dette læret samles i en sko til Vidar. Denne skoen er laget til denne ene anledningen. Vidar setter den foten som har denne skoen på, i gapet til Fenris . Derfra får han tak i ulvens  overkjeve og sliter gapet hans i stykker. Slik dør Fenris.

Øst for Midtgård sitter trollkvinnen Ångerboda(hun som gjør sorg). Hun er Lokes hustru,  mor til Fenris og mor til Månegarm (måneslukeren) og mor til alle i ulveskikkelse.  Hat og Ødelegger heter han som farer foran solen for å ta månen. Det er de umettelige ødeleggelseskreftene som skildres, og vi har disse urbilder solid forankret i språk og overleveringer.

Varulven er et fabeldyr av mann og ulv, slike fabeldyr som det gamle Babylon var så rike på i sine  astrologiske tidsangivelser.  Mann / ulv vesenet er knyttet til de  siste ødeleggelser av verden, tiden hvor de ødeleggende krefter løses av sine bånd,  men det  er ikke et bilde i  zoodiaken. Varulven er knyttet til forestillingene om en demonisk blodtørst.

Eventyret om Rødhette og ulven sitter dypt og virker fryktskapende,  på tross av at det åpenbart er et eventyr. Vi gripes av barnets uskyld og hjelpeløshet i  møtet med det onde. Det er så vellykket som angstskaper at skrekkfilmer ofte benytter samme  elementer:  Demoniske ulver og uskyldige kvinner og barn.

Nå er jeg  i en alder hvor jeg tenker på bestemoren!  Hun var syk og hjelpeløs, sikkert både  stinkende,  gammel og seig!  Det hindret ikke den altetende skrubben.

Uttrykket » skrubbsulten»  og «sulten som en ulv»  settes her i perspektiv.

Bestemor burde nok hatt en rifle ved senga!

Skrubb er et av ulvens navn, og ordet gir oss flere nyanser i ulvens karakter, slik språket og historien formidler ham til oss. Etymologien formidler oss bildet av at skrubben er en mager, barsk og hard, ru og pjuskete storeter som lurer i busker og kratt og grabber til seg alt han kan ete,  og som aldri blir mett.

Disneys storeulv er en slik. Disney har bidratt godt til å ivareta denne sultne ulvekarakteren, men han har også dempet den skrekken som hefter ved dette dyret. I Disneys versjon klarer ulven aldri å ta grisene, og lilleulv( den gode ulvekarakteren) hjelper grisene så godt han kan.  Dette er en enkel og god fremstilling av vår kulturs to ulvetradisjoner.

I boken «Jernbyrden 1 & 2″ av Gabriel Scott er det en ulveskildring som har lett for å sette seg fast, og liksom dukke opp i drøm og mareritt og når angsten leker sin slemme lek i sinnet. Bokens historie strekker seg fra 1768 til 1809 og skildrer mange ting, blant annet krigen, kornblokaden og de store nødsårene hvor ulv og mennesker kom i konkurranse om både vilt og husdyr. Jeg sakser en liten smakebit av beretningen:

» Konradsen ble omsider ensom tilbake…..  nu lå han trett og utslitt og holdt øynene lukket….. han lå stille og stred med Herren, mens døden gikk langsomt i ring rundt ham og rispet liv etter liv med ljåen, liv etter liv utenom hans. Naboene falt fra etterhvert og ble båret ut av husene sine, slektningene også…tilslutt var her bare en søster igjen….men døden fant også frem til henne og skar henne fra med et hastig risp – og nu lå Konradsen ensom igjen, mens stillheten sydet i ørene hans og fyldte ham med en merkelig gru, mens sulten hulte ham invendig ut og tappet livskraften fra dag til dag.

Og inniblandt så hørte han ulvene, hørte hvordan de hylte om husene og støvet omkring dem i store stim, hvordan de glammet av villskap i frosten og slos med hverandre med frådende svelg.

Det var naturlig værst om natten. Der lå Konradsen ensom i mørket og stred med angsten og ba for Norge, mens ulvene trengtes utenfor stuen og sprang og hoppet opp etter veggen og ble mer og mer oppsatt på ham. Dunk, sa det i døren somme tider, det trommet på tunet, det skrapte i stokkene og fra og til raste et hyl imot himlen, så det gikk flammer for øynene hans…»

På engelsk er uttrykket: «To keep wolf from the door» , og det skal bety å holde hungeren unna.  Språket gir oss våre dypeste urbilder, og de er ganske foruroligende.

Ulven var på Scotts tid et av verdens mest utbredte rovdyr, og i overgangen 18-1900 tallet startet en gigantisk utryddelseskampanje  i USA og Europa,  slik at i 1970 var ulven nesten utryddet.

Et tredje navn er varg. Fra gammelt av het det «varg i veum» , det skulle bety at en tyv, en røver, en fiende, en morder eller en bøddel var kommet på ditt private område, inn på ditt hellige, fredede sted.

Det er nettopp det jeg frykter, at vargen skal komme hjem på min fredelige plen.

Ulven har et besynderlig forhold til sauen.

Bibelen har både glupende ulver som eter hjorden (de kristne), og ulver i fåreklær. Men også, og det trekkes ikke like ofte frem, hyrder og dommere og fyrster som er lik ulver og som utøser hjordens (Israels) blod.

Derfor er de Messianske hyrdemotiver den gode hyrde som setter sitt liv til for å vokte fårene mot ulver og røvere, og Fredsrikets kjennetegn er at ulven og lammet beiter sammen.

Slik har også den Bibelske tradisjonen fremstilt  ulven som en falsk, blodtørstig leder.

Vi kjenner eventyret om gjetergutten som ropte ulv uten at ulven var der, slik at å «rope ulv» er blitt et uttrykk for falsk alarm.  Mens ulven på sin side er slu og kler seg i fåreklær for å lure seg innpå byttet mens det aner fred og ingen fare.

Det er ikke mange godord om ulven i vår kultur. Og at folk nesten utryddet ulven hadde vel en årsak? De ville nok ikke gått så systematisk til verks i sin utryddelse av dyret om den  bare var som en fredelig hund?

Det er slike  tanker som nører opp under min angst for å bli spist, nå som ulvene kanskje er kommet til meg!

Og det plager meg, og morer meg,  at jeg syns at de som kjemper ivrigst for ulven har mange likhetstrekk med den.  Rent utseendemessig altså.  De ser snille og kloke ut, som  ekte menn, men så smiler de plutselig og viser ulvegliset sitt.

Jeg  ser ulver overalt,  og har «bange anelser»   når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor!

september 7, 2010 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, privatliv

7 kommentarer »

  1. Her var mye interessant knyttet til kultur.🙂 Likevel var der et par ting jeg stusset på.

    «Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket. »

    Ulv som Pavekirkens opphav? Drikke av ulvespener? Eh…

    «Jeg ser ulver overalt, og har “bange anelser” når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor! »

    Åh. Hallo…! Sånn angst for nærkontakt med en du er glad i?

    Om forvaltning av ulvebestand: Alle rovdyr trengs i naturen, også de som eter mye kjøtt. Vi burde klare forvaltning av ulvestamme i eget land like godt som i andre. Bøndenes sauer kan beskyttes av sauehunder. Det er hunder som ligner så mye på sauer at man ikke ser det før man er helt nær. Når rovdyr angriper sauer, vil sauehundene jage vekk rovdyret.

    Kommentar av Skyggen | september 8, 2010 | Svar

  2. Hei,
    for å svare på det siste først, klart jeg ikke er redd mannen min! Det var humoristisk ment!

    Om ulvemor som diet Romulus og Remus; her trekker jeg dette svært langt. Skjønner godt at du reagerer. Men det er en opphavsmyte for Europas mest sentrale makt og kultursenter.
    Den opprinnelige kulturen ble ført ut i hele Europa ved det Romerske storriket. Da Keiserriket smuldret, gikk pavedømmet inn og benyttet keiserdømmets ferdige maktstrukturer.
    Pavefunksjonen var som keiserfunksjonen og begge hadde sine røtter i det gamle romerske tankegodset om pater familias.
    Det er ikke spesifikke kristne tanker.
    Dette har preget vestlig kultur, sterkest i middelalderen og i rent katolske områder.
    Jeg kunne vel nevne flere forhold,spesielt Romerretten, men jeg mener, når jeg sier at vi alle har drukket av hennes spener, at deler av hennes(den gamle romerske kulturens) karakteristika er en integrert del av vår kultur.
    Litt for poetisk og billedsterkt språk, kanskje. Men jeg har glede av å assosiere i bilder.

    Kommentar av predikeren | september 8, 2010 | Svar

  3. Åh, mamma!

    Ulven er jo redd for mennesker. Og den har jo en diger skog full av hjort og elg og hare å gnafse av.

    Jeg synes du skal se denne dokumentaren om mannen som bor hos en ulveflokk for å roe nervene litt. Mindre skummelt enn eventyr (c;

    Her er der han lærer en liten ulvevalp å ule: http://www.youtube.com/watch?v=5T-ZThSE5rQ

    Her er et intervju der ulvemannen snakker om flokken sin:

    Kommentar av Virrvarr | september 9, 2010 | Svar

  4. Hm, den filmen var litt kort, men om du søker på «living with the wolfman» på youtube, finner du masse. Og film av ulv generelt sett.

    Kommentar av Virrvarr | september 9, 2010 | Svar

  5. Hei, takk for film og godt tips.

    Men det er jo lett for ham å bo med ulver, han er jo en selv! Han som leker med ulvunger og «lærer» den å ule, har ikke tråkket den vanskelige løypa i ulveangsten. Ingen er redd for søte ulvehvalper! Det er den sultne flokken av voksne ulvejegere jeg kjenner angsten gufse fra. De som ikke har spist den siste uken.
    Jeg er ikke «redd for den mette ulv»!
    Når Canisene får «metta si» er de alle «hunder».
    Det er de sultne ulvene jeg kjenner litt på, om jeg ville like å ha dem på plenen: Det er klart de kan være i Norge, men jeg tror vi har en naiv vildyrsforvaltning dersom vi ikke lærer folk hvordan man lager menneskerevir!
    Menneskene må lære å markere sine områder så ulven skjønner det!

    Kommentar av predikeren | september 9, 2010 | Svar

  6. Det jeg prøvde på her var å se nøyere på hva vår kultur formidler oss om ulven, og den formidler nettopp angsten.
    Bare ved å si navnet på dyret har man vekket angsten dypt i vår språkfølelse, fra både gresk, latin, sanskritt og norrønt.
    Jeg formidler ikke her min private erfaring med et dyr.
    Jeg ville se nøyere på min kulturarv for å finne årsaken til at jeg kjenner på angst for et dyr jeg aldri har møtt.

    Kommentar av predikeren | september 10, 2010 | Svar

  7. Jeg ville heller ikke like å ha ulver for nære inpå huset jeg bor. Ikke Jerven heller. Interessant blogg. I Jernbyrden av Gabriel Scott så jaget de ulvene ut på Skottevik. Når alle kulturer har «den store stygge ulven» i en eller annen form så er det noe i det tror jeg. Og så har vi jo den store stygge ulven i Donald da- men hn vil helst fange griser og der er det heldigvis en snill liten ulv også.🙂

    Kommentar av hverdagshelter | november 25, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: