Fiske , med «mål og med».

Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.

Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.

Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det.   Det er bare en brygge i Norge  hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller  reker,  og den er i  hovedstaden.   Det er heller ikke  hvem som helst som har lov til å  stå der og selge sin fangst.

Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på  brygga i Oslo, og bare der, og selge det  du har fisket.

Denne  lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med».    » Mål og med»= peiling ,  og det  er et uttrykk som  snart bare er kjent av  de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling.  Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket  fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.

En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte   sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen  av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.

Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og  hengir meg til  minner fra mine første yrkesaktive år:

Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i  matt  lys.

Jeg løsner fortøyningen og ror utover.  De lette  åretakene vekker ingen.

Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.

Senere, når vindene våkner,  kan motoren gjøre dagens jobb lettere.

De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .

Jeg runder pynten ved Auenes og aner  morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.

Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.

Min arbeidsplass!

Selvsagt er det også  dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten.  Dager hvor jeg velsigner motoren  og gledes over å være ferdig for dagen.  Men selv da er sansene lykkelig tilfreds,  beriket av   berøringen.

Det lyner av lys i det blanke hav.   Solens halvkule hviler seg speilende   i havgapet,   et  åttetall i dirrende luft,   som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp.   Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust,  men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet.  Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.

Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.

Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere  meg «nedover på rangstigen» !

Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer.  Så det var ihvertfall ikke nedover på den  økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.

«Hva mener du med det?» spurte jeg  » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»

» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere  seg til et yrke som  krever tilsvarende  eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»

«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg,  «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid   for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»

Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel  ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går  nedover på rangstigen .»

«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man  yrkenes  rang i det hele tatt?»

Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.

«Jeg  trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert  lavt  av våre politikere!  Så får  jeg klare meg selv.»

«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert  at det yrket der passer for en dame…»

«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»

Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..

Så var jeg igang,  i  selvlaget plastbåt og med  100 selvlagde dobbeltruser.  Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt  som lærer.

Jeg hadde sett nøye på  prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort.  Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.

«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake  som det kunne være. «Andre sorter»  hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene.   Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter»  fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.

Men enda de tjente mest på den, kjøpte  de den ikke.

Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål.  Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene.   De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.

Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet.   De foredlet den og de spiste den.

Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål?    Hvorfor foredlet vi den ikke selv?   Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt.   Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål?   Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 .  Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?

All vanlig fisk måtte leveres på mottaket,  mens ålen, og bare den,  måtte leveres  kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!

Det blåste friskt nå.  Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps.  Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner.  En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene  gjerne grillet og nøt som en  eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.

Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo.   Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.

Vi har det på samme måten som  i tegneserien  Asterix.   Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»

Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles,  liten erfaring i fiskeforedling.   Vår egen tradisjon heter tørrfisk,  mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager.  Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.

Etter krigen overtok vi selv,  og vi valgte å skulle proletarisere oss.  Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei,  båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote  i en fei og  støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke,   som  det  moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å  benytte den retten han og nesten  ingen andre i Norge har.

Han driver både fiske og  fiskeripolitikk og har  sine private «mål og med».

Reklame

Julens vakreste!

 

http://www.youtube.com/watch?v=SHE-bkVfcxs

Samfunnsutvikling?

Dagens generasjon har  fokus på individet, privatpersonen.

Det moderne mennesket konkurrerer om gode jobber og høye lønninger, og mediene  vinkler all informasjon,   så langt det lar seg gjøre, ut fra enkeltindividets kamp og følelser.

Jeg står midt i denne «egotrippstrømmen»  og er litt usikker på «hvor strømmen går».

Er det slik at man ved å fremheve det personlige i alle  saker faktisk » ikke rekker»  å ta samfunnsdebattene ?

Kanskje er samfunnet i så sterk endring at det ikke tåler å være i sentrum for medias oppmerksomhet ?

Jeg spør fordi det forekommer meg helt urimelig at enkeltmenneskenes følelser serveres som viktige nyheter , mens samfunnsspørsmål avvises som uinteressante og uvesentlige, som noe folk flest ikke har interesse av.

Hva enn årsaken måtte være, er resultatet at vi ikke får den mediedekning vi kunne ønske oss på de endringer samfunnet vårt gjennomgår.

Vi får korte   informasjonsbrokker  som er utilstrekkelige i sin informasjon  dersom man ønsker å danne seg et forståelig bilde av det som skjer.

Denne utilstrekkelige informasjonen  blir liggende som en pusleknott i sinnet.  En  pusleknott som  hører til dagens og fremtidens virkelighetsbilde , som vi ikke har et ferdig bilde av.

Jeg har etterhvert samlet  endel uforståelige brikker som jeg forsøker å få til å passe inn , men det eneste bildet jeg kan prøve disse knottene på er  det bildet jeg hadde av gårsdagens virkelighet, og da passer knottene  slett ikke,  fordi de hører til morgendagens foreløpig ukjente bilde av hva som skjer.

Som nyhetsformidlingen selv gjentar og gjentar med tre minutters mellomrom : «Verden forandrer seg hele tiden.»

Et nokså fatalistisk syn på verden akompagnert med «tamtamtrommer».

Det heter ikke at «Vi forandrer verden hele tiden!», nei,  verden forandrer seg .

Vår rolle er tilskuerens, eller lytterens,  til denne  gjevne strømmen av tilfeldige nyhetsbrokker. Vi ser på verden som vi ser på TV.    Vi  ser på, vi deltar ikke, men vi «underholdes» av det som skjer.

Og for å hjelpe  oss så vi slipper å oppdage  vår uvitenhet spiller man på vår empati, slik at vi kan føle deltagelse.

For ytterligere å kamuflere virkeligheten  vinkler man altså nyhetene opp til privatpersonen.

Vi skal identifisere oss med personen i saken, men ikke forstå saken. Hva personen føler er viktigere å få formidlet oss enn sakens saksforhold.

Det er slik man informerer når man vil skjule eller desinformere.

Det er slik man vinkler når menneskene er iferd med å miste innflytelse og betydning.

Det er slik journalistene skaper «journalismen», kommersielle «alltid nyheter» uten informasjonsverdi.

Jeg stiller meg selv det spørsmålet som «alle» journalistene ender opp med som det viktige avsluttende hovedpoeng:

«Er du optimist?»

Dermed kan jeg få sagt hva jeg føler om saken:

«Nei, jeg føler meg ikke optimistisk,  bare  bekymret  og mistroisk!»

I min gamle realskoletid, fra Kristiansand katedralskole, lærte vi å stille kritiske spørsmål, å vurdere  betydningen av ulike vinklinger og å drøfte ulike standpunkter.

Jeg finner det helt  urimelig at journalister utdannet ved  journalisthøyskolen skulle være dårligere.

Nettopp det, at jeg anser  journalister for å være  høyt utdannede mennesker,  bestyrker min mistanke om at denne formen for journalistikk  er villet,  nøye planlagt og bevisst gjennomført.

Hvorfor?

Hva kan motivere en hel generasjon journalister til å «la være å informere»?

Er verdensutviklingen vanskelig å forstå også for dem?

Har de alle samme politiske agenda?

Har overgangen til bedriftstankegang og nye eierskap korrupert en hel profesjon?

Avisenes «partiløse eierskap» har gitt  journalistene et fristillet og uklart samfunnsansvar og engasjementet.

Hver enkelt journalist er ansvarlig for sine politiske vinklinger, og det virker ikke som om  journalistutdanningen har gitt dem den nødvendige veiledning i hvordan de skal kunne takle dette.

Mange journalister vil se til «trendsetterne» blant journalistene, samfunnssynserne, alle dem  som tydelig har sine agendaer, og hekte seg på deres vinklinger. Da står man ikke alene. Man behøver ikke forsvare sine meninger. Det er tryggest å være blant de mange.

Desto mer karrikert og komisk blir det at nettopp slike roper høyt om ytringsfrihet.

Når   synserne og  trendsetterne bruker sine maktposisjoner til  raskt og effektivt å kneble samfunnets «anderledestenkende»,   viser de med all tydelighet egen maktbrynde og  misbruk av maktposisjoner.

Når jeg ser den iver og nidkjærhet de utøver sin maktbrynde på , tenker jeg at dette  må være  et ledd i et stort fellesprosjekt.

Det minner meg om pavens  sannhetsmonopol og inkvisisjon.   Eller den glødende iver som farger misjonærens virke.  Men mest av alt minner det meg om arbeiderbevegelsens kampsang!

Den tro og begeistring som arbeideren i tredjegenerasjon  har som en refleks i sinnet , kan man se hos de mange som fra vuggen av har sunget Internasjonalen i arbeidermenighetens varme fellesskap.

I generasjoner har de sunget  internasjonalen som deres hellige kampsang hvor det er klart at «klassetilhørigheten» er viktigere enn nasjonaliteten, og at seieren er knyttet  til den internasjonale ide:

Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen

Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.

refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

Det er få ting som har undret meg mer enn å se arbeiderpartiet gjøre felles sak med EUs kapitalisme.

I min ungdom var jeg  for den  sosiale tankegangen, slik den dengangen kom til uttrykk, men jeg kunne ikke forstå arbeiderbevegelsens internasjonale visjon.

Slik jeg har registrert «Globaliseringen» ,  er det  først og fremst den  økonomiske strukturen ved den frie flyt av varer og tjenester, som er det typiske trekk ved den. En struktur som måtte virke fremmed på de sosialistiske grunnverdiene den gangen,  men som ved argumenter  takket være   «Internasjonalen» ,  ble akseptert eller tålt.

Det gikk etterhvert opp for meg at det politisk vanskelige,  åpenbart negative verdier som «demokratisk mangel» og  «ren  kapitalisme»,   ikke bekymret arbeiderklassen . De trodde, og tror,  på Internasjonalen som deres  vei til seier.

Desinformasjon og propagandalignende forenklinger av nyhetssakene  er kanhende  en god strategi om man  vil skape endringer ingen skal legge merke til før endringene er på plass :

Kapitalismens frie flyt visker ut landegrenser,

det flerkulturelle visker ut enkeltkulturene,

teknologien skaper hurtig kommunikasjon og samferdsel og øker tempoet i alle prosesser,

sekulariseringen visker ut religionene ,

de ulike samlivsformene og institusjonene visker ut familielivet

og privatiseringen i offentlig sektor visker ut samfunnets eierforhold til seg selv.

Det er for tiden » politisk korrekt» å tenke globalt.

Etter krigen har vår samfunnsutvikling i hovedsak vært formet av  den røde arbeiderbevegelsen . De har sin kjærlighet og sjel i den internasjonale arbeiderbevegelse og former vårt samfunn efter denne tro og overbevisning.

Det er sikkert i beste mening, og ,som alle gode troende,  er de  overbevist om at det de gjør er det rette.

Men vi er ikke alle oppdratt i deres «røddagsskole». Vi har ikke alle   sunget  internasjonalen som vår hellige barnetro, hvor  «klassen» er viktigere enn nasjonaliteten, og  seieren er knyttet  til den internasjonale ide.

Som også deres engelsktalende kammerater synger det:

:/: So comrades, come rally and the last fight let us face

The Internasjonale unites the human race.:/:

Jeg har ikke noen motforstillinger mot arbeiderklassen, tvert om jeg er i den.  Men jeg er ikke i deres røde kampsfære og deler ikke deres religiøse tro på det internasjonale.

Det er vanskelig å stille spørsmål ved de globale kampsakene som  flerkulturell virkelighet , landegrenser, familiepolitikk ol,  fordi man raskt feies av med ordene:  «Er du rasist? Nazist?»

Med dette argumentet har de røde hovet inn mange billige stikk, men de peker samtidig på hvorfor det har vært vanskelig, ja, nesten umulig å snakke normalt om disse tingene:

Internasjonalen og Nazismen.

De satset  begge på arbeideren,  svært like i religiøs glød og visjon, men likevel to yttergrenser i Europeisk politikk som bekjempet hverandre.

Så fikk de nasjonale strømningene sin Hitler, og dermed sitt store politiske nederlag, mens Internasjonalen levet videre og ble Europas barns vuggesang.

Som tyske generasjoner synger den:

«Volker, hørt die Signale! Auf zum letzten Gefecht!

Die Internasjonale erkampft das Menschenrecht.»

Og hva er deres seier?

Visjonen deres er å selv innta maktposisjonene.  Makten, retten  og pengene tilhører arbeiderne!

Jaha, og..hvem skal gjøre «drittjobbene» når den Europeiske arbeiderklasse har seiret på valen og inntatt herskerposisjonene? En  ny arbeiderklasse?