per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Fiske , med «mål og med».

Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.

Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.

Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det.   Det er bare en brygge i Norge  hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller  reker,  og den er i  hovedstaden.   Det er heller ikke  hvem som helst som har lov til å  stå der og selge sin fangst.

Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på  brygga i Oslo, og bare der, og selge det  du har fisket.

Denne  lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med».    » Mål og med»= peiling ,  og det  er et uttrykk som  snart bare er kjent av  de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling.  Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket  fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.

En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte   sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen  av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.

Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og  hengir meg til  minner fra mine første yrkesaktive år:

Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i  matt  lys.

Jeg løsner fortøyningen og ror utover.  De lette  åretakene vekker ingen.

Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.

Senere, når vindene våkner,  kan motoren gjøre dagens jobb lettere.

De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .

Jeg runder pynten ved Auenes og aner  morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.

Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.

Min arbeidsplass!

Selvsagt er det også  dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten.  Dager hvor jeg velsigner motoren  og gledes over å være ferdig for dagen.  Men selv da er sansene lykkelig tilfreds,  beriket av   berøringen.

Det lyner av lys i det blanke hav.   Solens halvkule hviler seg speilende   i havgapet,   et  åttetall i dirrende luft,   som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp.   Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust,  men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet.  Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.

Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.

Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere  meg «nedover på rangstigen» !

Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer.  Så det var ihvertfall ikke nedover på den  økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.

«Hva mener du med det?» spurte jeg  » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»

» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere  seg til et yrke som  krever tilsvarende  eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»

«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg,  «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid   for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»

Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel  ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går  nedover på rangstigen .»

«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man  yrkenes  rang i det hele tatt?»

Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.

«Jeg  trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert  lavt  av våre politikere!  Så får  jeg klare meg selv.»

«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert  at det yrket der passer for en dame…»

«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»

Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..

Så var jeg igang,  i  selvlaget plastbåt og med  100 selvlagde dobbeltruser.  Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt  som lærer.

Jeg hadde sett nøye på  prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort.  Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.

«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake  som det kunne være. «Andre sorter»  hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene.   Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter»  fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.

Men enda de tjente mest på den, kjøpte  de den ikke.

Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål.  Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene.   De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.

Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet.   De foredlet den og de spiste den.

Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål?    Hvorfor foredlet vi den ikke selv?   Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt.   Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål?   Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 .  Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?

All vanlig fisk måtte leveres på mottaket,  mens ålen, og bare den,  måtte leveres  kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!

Det blåste friskt nå.  Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps.  Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner.  En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene  gjerne grillet og nøt som en  eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.

Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo.   Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.

Vi har det på samme måten som  i tegneserien  Asterix.   Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»

Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles,  liten erfaring i fiskeforedling.   Vår egen tradisjon heter tørrfisk,  mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager.  Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.

Etter krigen overtok vi selv,  og vi valgte å skulle proletarisere oss.  Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei,  båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote  i en fei og  støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke,   som  det  moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å  benytte den retten han og nesten  ingen andre i Norge har.

Han driver både fiske og  fiskeripolitikk og har  sine private «mål og med».

oktober 27, 2010 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv, Synsing

5 kommentarer »

  1. Veldig morsomt!🙂

    Her i landet har vi vel stelt oss som tufser når det gjelder fiskeripolitikk. I bakgrunnen lurer Janteloven overfor fiskere. Proteksjonisme i norges lover beskytter store foretak, også innenfor fiskerinæringen. Fiskerne taper fordi de ikke får omsette fisken der de får mest fortjeneste. Og forbrukerne taper fordi de ikke får fersk fisk.

    I min oppvekst var det langt lettere å få store fangster. Da var det et program på lokalradioen med opplisting av fangster for hver eneste fartøy. En lokal vits i den sammenhengen var om en som skrøt av sin store fangt. «Pøh, det er vel ingenting», sa en annen fisker, «Han Olaf fikk så mye at han sank!»

    Du har kanskje hørt om fiskeren som nettopp hadde levert mesteparten av fangsten og hadde slengt en fiskekasse opp på bryggekanten. Han gikk rundt og ryddet på dekk, kastet en gjenværende fisk opp i kassen.

    En forbipasserende amerikaner på bryggen spurte med litt nedlatende tonefall hva slags fisk det var. «Torsk,» sa fiskeren. «Ooohh, much lagrer over there,» sa amerikaneren.

    Fiskeren ble litt snurt. Han fant enda en gjenværende fisk og slengte den også opp i fiskekassen. Amerikaneren spurte på nytt hvilken fisk det var og med samme nedlatende tonefall. «Hyse», sa fiskeren.

    Fiskeren ble mer irritert. Han fant en krabbe som han kastet opp i fiskekassen. Amerikaneren spurte på nytt hva det var og med samme nedlatende tonefall. «Flatlus!» sa fiskeren.🙂

    Ha en fortreffelig dag!

    Kommentar av Skyggen | oktober 28, 2010 | Svar

    • Hei! Hvorfor har du slettet bloggen din?
      Så det idag og ble skikkelig lei meg!
      Trykk «angreknappen» og start på igjen!

      Kommentar av predikeren | november 6, 2010 | Svar

  2. «Auenes glitrer…..» Får hjemlengsel og blir sentimental. En gang veldig tidlig om morgenen lå Auenesfjorden stille som et speil og helt uten en krusning da jeg rodde der sammen med min søster og skulle trekke hummerteiner. Utrolig deilige minne å ha i hodet.

    Kommentar av hverdagshelter | november 21, 2010 | Svar

  3. Hei, hverdagshelter!
    Så supert å ha minner fra samme Auenes!
    Fikk dere hummer?

    Kommentar av predikeren | november 22, 2010 | Svar

  4. […] Les hele den gode teksten her […]

    Tilbakeping av Anbefalt: Fiske med mål og med – Predikeren « AUTONOM | januar 15, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: