per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Har du kols og astma, eller mycoplasma?

Det er så mange som får kols og  astma i våre dager.

Årsakene til dette er foreløpig ikke klarlagt, men det er lett å tenke på forurensing av både luften vi puster i, og maten vi spiser, som mulige årsaker. Jeg vet ikke mer enn andre om dette, men jeg vil hente frem noen nære opplevelser som jeg har stusset over.  Jeg vil ikke gjengi  sykehistorien min, bare sette sammen noen glimt , til ettertanke.

«Det kan være hjertesvikt,»  sa legevikaren, «men  EKGen var fin. Du må ta det mer med ro, være sykemeldt en tid.»

«Du har kols,» sa fastlegen, «du er en røker , og du har for dårlig pustekapasitet. Du må være mer i aktivitet så du kan øke oksygenopptaket, og du må slutte å røyke.»

«Du har kols med en astmadel,» sa lungespesialisten, «her er et pustehjelpemiddel.   Prøv den en tid,   og se om den hjelper. »

«Du har store mengder mycoplasma i lungene, »   sa legen på Volvat, » det viser denne blodprøven. Dette har vi antibiotika mot, men det pleier ikke være  nok med en tidagers kur, du må minst ha to runder.»

Hmmm.

Har jeg alle diagnosene? Eller er det bare en eller to av dem som stemmer? Og hvordan avgjøres slikt?

«Hva skal jeg tenke om dette?»  spurte jeg fastlegen.

«Du skal høre på meg og lungespesialisten» sa hun, » du er min pasient,  og jeg vet hva du feiler.»

«Men ingen av dere tok blodprøve for å se om jeg hadde mykoplasma? »

«Nei,  vi undersøker ikke mycoplasma.  Det  har ingen betydning for deg og dine plager om du har mycoplasma.  Mycoplasma  florerer gjerne i barnehager og sånt.  Selv om du tar en kur,  smittes du igjen temmelig fort, for dersom  du har det, så har hele familien din det. Dere må ta kuren på likt og selv da blir dere nok smittet igjen.  Behandlingen har ikke noen effekt, egentlig , for du smittes  så raskt igjen.  Vi gir ikke antibiotika for mycoplasma, det skal gå over av seg selv.»

Jeg ville gjerne spørre mer.  For man forventer at en diagnose skal være entydig.

Diagnose  (dia=gjennom ,  gnosis =kunnskap) er  å gå gjennom den kunnskapen man har om lidelsen, og så lenge  det kan være flere svar på spørsmålet «Hva feiler det deg?» så er ikke diagnosen ferdig stillet.

Jeg merker at angsten for å komme på kant med legen er årsaken til at jeg tier.

Men jeg tenker.  Jeg tenker på at astma er en av de mest vanlige luftveisplager hos barn, og at den har økt så enormt, ca 300 000 i landet vårt har astmadiagnosen. Likedan går hver tiende voksen med en form for kols, det er registrert ca 200 000 voksne, over 40 år, med denne plagen.

Jeg ble diagnostisert utfra at jeg ikke blåste tilstrekkelig kraftig i pusteapparatet deres, og det faktum at jeg røkte. Det var tilstrekkelig til å få diagnosen kols med astmadel, og tilbud om pusteapperat. Det var ikke snakk om at det kunne være noe annet.  Det ble heller ikke lett etter andre årsaker til nedsatt pustekapasitet. Det ble ikke tatt blodprøve for å se etter mycoplasma.

Jeg har sikkert både kols og astma, og det er sikkert røykens skyld, men kanskje mykoplasmaen gjorde meg verre?

Hvor mange av alle dem  som har fått diagnosen kols, eller astma, har fått tatt en blodprøve først, for å se om deler av dette  pustebesværet kanskje skyldes mycoplasma?  Over tid blir det  uheldige konsekvenser for pustekapasiteten også av denne spesielle bakterien.

Det heter at en bivirkning av astmamedisinen er astma. Så dersom man ikke hadde astma i utgangspunktet, men får astmamedisinen, for «å se om det hjelper»,   kan man altså få astma ved å prøve denne behandlingen mot pustebesvær.

Dersom man ikke får bivirkningen astma, men  man syns det hjelper litt å bruke innhaleringsapperatet, så registreres man som bruker, og får diagnosen «astma».

Da er «Om det hjelper litt» blitt en diagnostiseringsmetode. Behandlingen er blitt diagnostiseringen.

Så lenge barnehavene har  mye av denne mycoplasmaen, og man ikke «kaster bort resurser» ved å diagnostisere dette, men heller gir astmamedisin «for å se om det hjelper», så undrer det ikke meg at vi har så mange «astmabarn», og at dette øker svært.

Det kommer kanskje an på om du er heldig og havner hos en «doctor» (lærer)  som har kunnskaper, tid og etisk  integritet til å stille en «dia-gnosis».

Eller om du bare kommer til «legen».

«Lege»  er et eldgammelt ord, fra tiden før legeprofesjonen var basert på moderne vitenskap.

Ordet lege er fra oldnorsk å leke , synge, danse, spille på et instrument, gi offer, gaver, behandle, angripe, kjempe, bevege seg fort, fekte, hoppe, bedra, behandle ille, bevege seg heftig, svinge og riste.

Jeg ser for meg den gamle medisinmannen med sine riter når ordets etymologi leses.

Selv om legen i vår tid er en utdannet person, har han mange likhetstrekk med den gamle medisinmannen. Han må takle alle situasjoner, kunne sortere alle plager til rett behandling eller rett spesialist, kunne føre tilfredsstillende journaler og vise omsorg og interesse , alt innen en tidsramme på max 15 min. For å beherske dette tempoet er han blitt en ritenes mester i minimaliserte prosedyrer og tastaturøvelser.

Semmelweis var en moderne «doctor» med kunnskaper og  etisk integritet.  Han påviste at legene selv smittet de fødende kvinner ved å gå rett fra obduksjonsbordet til fødestuen uten å vaske hendene.

Slik ble friske mennesker påført dødelig smitte dengangen, og faktisk sliter mange sykehus fortsatt med leger som ikke vasker hendene.  Ja, flere steder hang man en tid opp plakater for pasientene som fortalte at de hadde ansvar for å påse at legen vasket hendene før konsultasjonen.

Det er et gammelt klassisk eksempel på dødelig behandling.

Det er vel verdt å tenke over om legene i vår travle fastlegetid, er mer opptatt av å behandle enn å diagnostisere.

Behandling er blitt et krav i trygdesystemet.

Etter en viss tid som sykemeldt må man motta behandling.  Diagnose eller ikke! Skjemaene her teller mer enn sannhet og legeetikk.

Pasientmengden pr fastlege er  stor, mellom ett og to tusen pasienter pr. fastlege er vanlig. Det er ikke mulig å tilby så mange det ypperste, og nyeste innen forskningen, i diagnostisering og behandling.

Legen får betalt pr. pasient.  Det kan friste en lege til å gjøre konsultasjonen raskt unna, helst under 10 min. istedenfor 15 min. ,  for da rekker man seks pasienter i timen, isteden for fire! Det gir langt høyere timelønn!

I dagens helsetilbud virker prissettingen slik dopingen gjør i idretten,   man blir faktisk premiert! Her  i form av høyere lønn, desto raskere man får pasienten gjennom konsultasjonen.

Vi har en kultur hvor man taper penger på å gjøre grundig arbeid.

Slik blir diagnostisering, som er en tidkrevende aktivitet, stemoderlig behandlet i helsevesenet, og den faller lett ut til fordel for  symptombehandling. «Et symptom om gangen, takk! Har du flere symptomer får du vente til neste konsultasjon.»

Godtar legeforeningen  symptombehandling som diagnostiseringsmetode?

Godtar staten at flertydige symptomer  er tilstrekkelig  grunnlag  for medesinering?

Godtar vi det? Vi som er brukerne?

Jeg har truffet mange som også har diagnosen kols og astma. De har alle startet sin behandling ved å få påvist  mindre pustekapasitet enn man skulle ha.  Men ingen av dem hadde hørt om mycoplasma, eller var testet for det.

Siden mycoplasma lar seg diagnostisere ved en blodprøve, og det er en  grei behandling for plagen, bør vel denne elimineres før man starter med astmamedisiner?

Man kan lese om mycoplasma her.

Mykoplasma

http://www.nettdoktor.no/sykdommer/fakta/mycoplasma.php

november 28, 2010 Posted by | Blogroll, privatliv, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 1 kommentar

Krim, med det lille ekstra!

https://predikeren.files.wordpress.com/2010/11/award.jpg?w=200

http://vrengtklovdyr.blogspot.com har gitt meg «Cherry on Top » Award.

Slikt gleder en liten skribent!

Jeg skal med glede sende den videre, men først skal jeg altså presentere tre bøker.

Hmm…. hvike bøker?

Tre muffins gir jo en pekepinn om litt skumle krimbøker! Og rosa  gir utvilsomt naivitetens lyse tro vinger! Det er bare kirsebæret som viser naturens rå virkelighet, riktignok på sitt beste, og det er dette kirsebæret  som er » det lille ekstra».

Jeg har dypdykket i min boklige korttidshukommelse og søkt etter passende litteratur, og jeg kom til at en svært glemt og fortiet muffins nå bør serveres:

«Donna Francesca» av Øvre Richter Frich.

Boken starter slik:

«En ung dame kom gående gjennom hallen i Grand hotell, Stockholm.

Det var noe yndefullt ved den lille skikkelsen som fikk folk til å vende seg efter henne. Sjelden har livet gnistret slik i en kvinne som i henne, der hun gikk ung og seiersikker, mens hennes sorte øyne spillet i det ovale, blekbrune ansikt.

En av Stockholms velmeriterte levemenn stod nettop ved portierlosjen og så efter henne.

– Det var som pokker, mumlet han. Si meg portier , fortsatte han høit, hvem er den damen?

Portieren så hemmelighetsfull ut.

– En charmant dame, grev von Silverstråhle, sa han. Hun er gift med den argentinske minister de Francia. » sitat slutt.

Slik starter beretningen om «Donna Francesca», og vi følger hennes sterke kamp mot opprørslederen Gomez.  Hun orienterte Frichs helt, Jonas Fjeld, om tilstanden i hennes land og trakk  ham med i revolusjonskampen.   Don Esteban, hennes mann, sa:

«Det er ikke en av de almindelige revolusjoner – ikke et eller annet politisk kup, som forløper med tap av et snes menneskeliv og noen geværsalver. Denne gang er det  utslaget av selve klassekampen, en vel organisert sammensvergelse av de syndikalistiske elementer mot makthaverne. Det er selve landets bandittsjel som er våknet……

Selvfølgelig har vi en godt organisert hær, som har gode tradisjoner fra kampene mot Paraguay. Men den er i dette tilfelle et tveegget sverd. Gomez har arbeidet med soldatene, og det brukne gevær har mange talsmenn også innen hæren…….  Har han hell med seg, er det hundretusen i Argentina som slutter seg til ham…..»

Så følger vi heltene inn i revolusjonskampenes forrykende inferno, hvor donna Francesca stadig gir leseren en opplevelse av «Evita». Og man tenker at her er det noen som plagierer noen, eller så er Argentinas historie full av revolusjoner og Evitaer!

Frichs bok utkom i 1937. Det er nesten 20 år før Evitas virke, og 60 år før hun ble til i den litteratur og film som trollbandt verden.

Men jeg anbefaler  førsteutgaven  av henne i  «Donna Francesca»,  skildret politisk og menneskelig treffsikkert av den rutinerte suksessforfatteren, den kjente journalisten, redaktøren og levemannen , Øvre Richter Frich, Sven Elvestads venn og svirebror.

Han var den første i sin sjanger som skisserte sine helteintriger i dagsaktuelle hendelser og samtidens politiske virkelighet, og han gjorde det med en dyktighet og treffsikkerhet som kjennetegner en velorientert suksess journalist.

Dette er en underholdningskrim som både formidler sin samtid og,  som i sin uforbeholdne helteskildring,  formidler en humor som trolig inspirerte  Rolf og Alexandra Becker og deres  presentasjoner av f.eks. Dickie Dick Dickens.

Den neste muffinsen er også samtidskrim, men ekte vare:  Kriminalpolitiets arbeid i dagens Norge .

Nei, jeg tenker ikke på Arne Treholts triste historie, men på

«Overgrepet» av Tore Sandberg.

Boken gir oss sannheten om hvordan vårt rettsvesen forholder seg til  en av samfunnets svakeste. Hovedpersonens utgangspunkt danner åpningen av boken:

«Fritz Yngvar Moen ble født den 17. desember 1941 på Østfold Mødre- og Barselhjem i Sarpsborg.

Han var uønsket fra fødselen av. Faren var den tyske soldaten Fritz  Robert Hellmann, og Fritz skulle aldri oppleve å se sin far. Moren, Betzy, ønsket ikke å beholde barnet. I toårs alderen ble gutten derfor plassert på barnehjem i Skjeberg. Fra da av skulle han leve i ulike institusjoner i hele sitt liv…….. Fritz var nærmest døv, men fikk ingen opplæring i tegnspråk.   Som døv innebar det at han ikke fikk tilgang på språk i det hele tatt.  I de første årene av sitt liv hadde han derfor nesten ingen mulighet til å kommunisere med andre. ….»

Dette er boken hvor vi følger Tore Sandbergs arbeid for å finne sannheten om Fritz Moens skyldspørsmål i to drap.

Jeg har aldri lest noe mer spennende enn hans uredde etterforskning hvor han avslører det norske politi og rettsvesen.    Boken er et mesterlig og tålmodig etterforskningsarbeid på forbilledlig nivå.  Det er forferdelig å bli med på bevisbyrden av hvordan vårt politi og rettsvesen styrte og fordreiet  fakta i saken slik at en uskyldig mann ble dømt.

Det er en gripende bok, men mest av alt en lærerik bok.

Det som fremdeles engasjerer meg, slik at jeg trekker frem denne boken som mer aktuell enn noe annet, er at de feil Tore Sandberg påpeker i vårt rettsapperat,  fremdeles er der.

Tore Sandberg avdekker i sitt arbeid hvor feilene i systemet ligger, og hvordan man ved små regelendringer kan forhindre  slike feil, og da er det skrekkelig at våre myndigheter ikke foretar disse endringene. Den politiske viljen til endringer var og er ikke tilstede, folkets engasjement og sterke påtrykk var og er fraværende.  Det skremmer og ryster meg mer enn jeg har ord for.

Derfor,  les boken og se hvor enkelt og dyktig  Tore Sandberg sammenfatter de nødvendige tiltakene for å forbedre vårt rettsvesen, og tenk nøye over hvorfor vi ikke har rettet opp dette!

Det er » en samfunnsmuffins  med det lille ekstra»!

Den tredje boken må bli

«Edderkoppen» av Emberland & Rougthvedt.

Disse to forfatterne er spesialister på mellomkrigstiden, og i særdeleshet på de ulike politiske strømninger i denne turbulente tiden. Begge er historikere og har,  både i bøker og medier, klargjort mange sider ved de nasjonalsosialistiske strømninger i mellomkrigstiden.

Nå har de brukt kunnskapene sine til å skrive en kriminalroman hvor denne historiske  epoken både er rammer , bakteppe  og handling. Boken er full av referanser til virkelige hendelser , og de gjenskaper trettitallet,  levende og autentisk .  Den er  samtidsformidlende på en stimulerende måte, hvor alt er innvevd i » Edderkoppen»s nett.  I boken løser hovedpersonen det uløste Rustadmordet, og forfatterne benytter både sanne og oppdiktede fakta i sin spennende kriminalgåte.

Til å være historikere takler de krimsjangeren godt! De holder på mange måter en høyere standard, både  språklig og samtidsautentisk,  enn mange krimforfattere.  Deres høye kvalitetskrav,  som de utøver med en  kresen og lett sjarmerende stil,  er en hyggelig opplevelse.

Jeg nøyer meg med å sitere fra bokens første kap. :

«Første gang jeg så ham var en grå og trist vinterdag for snart femten måneder siden.  Jeg glemmer ikke følelsen av uhygge synet ga meg. Han var en lang, mager mann med haukenese og usedvanlig høy panne. Selvsagt hadde jeg ennå ingen anelse om graden av mannens kalkulerte ondskap, men jeg fornemmet straks det unaturlige, det umenneskelige i hans karakter.   Det kan skyldes de mange anomalier i hans kroppsbygning;  det smale hodet, de kvinnelige hoftene, hendene som var nesten for lange og med fingrer som fikk meg til å tenke på bena til en edderkopp. Jeg døpte ham omgående for» Edderkoppmannen», uten å ane hvor treffende økenavnet var…….»

GOD BOK!

Jeg gir avarden videre til Erkjennelser, Knirk og Skaperen

http://www.erkjennelser.com/

http://knirk.wordpress.com/

http://skaperen.wordpress.com/

De er alle tre slike som byr på noe ekstra! Og , for å bruke det nye ordet jeg lærte av Øvre Richter Frich, de er alle tre svært «velmeriterte» bloggere.

november 20, 2010 Posted by | Bøker, Blogroll | 7 kommentarer

Hvem bryr seg om unger og burhøns?

De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.

Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.

Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.

Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.

Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.

Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro.  En slags angst  for at skolen skader mer enn den gavner.    Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.

Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.

Men så er tvilen der.

Er skolen god for barn?  For alle barn?

Er det til barns beste når vi  holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?

Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?

Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:

Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.

«Ikke flere lekser nå!» kakler de.

«Har vondt i beina, jeg!»

» Sitt stille da vel. Dust!»

«Legg egg.»

«Vil ikke!»

«Det  må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»

«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»

Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.

Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.

Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.

Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket  opp gullkornene når det passet dem.

Men det er altså ikke opp til meg.

Jeg er en burlærer.

Jeg forer  dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.

Sånn  drømmer jeg.

Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.

Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.

«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.

» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det,  «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.

«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de  gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»

Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.

«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »

Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .

«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»

Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.

«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser,  tror jeg ikke på.»  Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare  meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt  paradis for hønseflokken.

«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.

Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.

Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!

De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!

Drømmen har forduftet helt.

Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.

november 16, 2010 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, privatliv, Synsing | 8 kommentarer

Nidvise om Internasjonalen.

Den evig kjempende arbeider.

En nidvise for enhver!

1.

Opp alle jordens trelleunger!

Stå opp og lær deg matmatikk.

Skoler deg ut av nød og  hunger,

ikke hvil et øyeblikk!

Bli professor! sier guru Hernes ,

ikke  nøl ,  din bondeknøl!

Skal du seire må vår skole vernes,

inntil du er «sjefen sjøl»!

Ref.:

Også samles vi til talen om at nå er  Blindern vår!

Og Internasjonalen er alles «Fadervår».

2.

Opp alle jordens trellekvinner!

Stå opp og gå din egen vei!

Den selvhjulpne er den som vinner!

Og la ingen stoppe deg!

For familier  finnes  ikke lenger,

nå skal staten ta seg av

både barn og mann og det de trenger,

så stå opp og takk vårt NAV!

Ref.:

Og så samles vi på valen,  i den store  kvinnekamp!

Og Intenasjonalen er alle  «kvinners pamp»!

3.

Opp alle jordens trellemenner,

la streik og lønnskamp være alt!

La maktbegjæret som du kjenner,

virke som politisk salt!

Ikke tenk hva far din ville gjøre,

ikke gjør som han har gjort!

La din vilje og ditt hat deg føre!

For du sloss for noe stort!

Ref.:

Og så samles vi på valen! Alt det gamle feies  ut!

Og Internasjonalen er mannens » kraft og Gud»!

4.

Opp alle jordens sinte treller,

kom ta deg jobb i rike land!

Kom alle fattige rebeller!

Kom og ta den rike mann!

Vi har bundet ham med lover,

med menn’skerettens bånd!

Vi har bysset ham, han sover,

og tatt fra ham tro og ånd!

Ref.:

Også samles vi på valen!  I en «flerkultur»  vi står!

Og Internasjonalen er «vuggesangen vår»!

5.

Opp alle jordens sultne treller!

Vi er globale i vår kamp!

Vi er hverandres forbundsfeller,

ja, selv med den rike pamp!

Vi har rikmannen bestukket,

med profittens agn.

Og når bankene blir lukket,

seirer vårt globale sagn!

Ref.:

Ja, da samles vi på valen! Seiren vet vi at vi får!

Og Internasjonalen? Gir vi til arbeider’n vår!

Les videre

november 6, 2010 Posted by | Blogroll, Dikt, Kommunikasjon, Min kamp, Synsing | Legg igjen en kommentar