per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Hvem bryr seg om unger og burhøns?

De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.

Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.

Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.

Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.

Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.

Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro.  En slags angst  for at skolen skader mer enn den gavner.    Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.

Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.

Men så er tvilen der.

Er skolen god for barn?  For alle barn?

Er det til barns beste når vi  holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?

Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?

Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:

Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.

«Ikke flere lekser nå!» kakler de.

«Har vondt i beina, jeg!»

» Sitt stille da vel. Dust!»

«Legg egg.»

«Vil ikke!»

«Det  må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»

«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»

Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.

Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.

Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.

Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket  opp gullkornene når det passet dem.

Men det er altså ikke opp til meg.

Jeg er en burlærer.

Jeg forer  dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.

Sånn  drømmer jeg.

Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.

Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.

«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.

» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det,  «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.

«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de  gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»

Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.

«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »

Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .

«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»

Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.

«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser,  tror jeg ikke på.»  Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare  meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt  paradis for hønseflokken.

«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.

Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.

Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!

De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!

Drømmen har forduftet helt.

Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.

november 16, 2010 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, privatliv, Synsing

8 kommentarer »

  1. Det hender jeg føler en viss lettelse over ikke å ha ansvar for egne barn, for da har jeg heller ingen mulighet til å ødelegge dem gjennom velmente midler. Men da har jeg selvfølgelig heller ikke mulighet til å prege dem positivt, slik du gjør.

    Men det er rart at du skulle skrive om skole, for rett før jeg leste ditt blogginnlegg, leste jeg om denne boken: http://www.amazon.co.uk/Earth-Mind-Education-Environment-Prospect/dp/1559634952/ref=pd_sim_b_15

    Kommentar av Heidi | november 16, 2010 | Svar

  2. Takk for flott boktips. Er den oversatt tror du?

    Kommentar av predikeren | november 16, 2010 | Svar

  3. Jeg tror ikke den er oversatt. Gjorde et raskt søk på Capris og fant bare engelskspråklige titler knyttet til forfatteren.

    Kommentar av Heidi | november 16, 2010 | Svar

  4. Her fant jeg et supert burhønsbilde!

    Kommentar av predikeren | november 20, 2010 | Svar

  5. :)Koser meg når jeg leser. Du skriver godt.

    Kommentar av hverdagshelter | november 21, 2010 | Svar

  6. Hei, hverdagshelter!
    Takk!
    Prøvde meg på et gjenbesøk hos deg. Er du helt nystartet?

    Kommentar av predikeren | november 22, 2010 | Svar

  7. Det er viktig å ha lærere som reiser motforestillinger til selve systemet. Uroen er et sunnhetstegn.

    Mine tanker går til dem som vil løse skolens problemer med mer disiplin, mer orden, mer autoritet, mer måling, flere karakterer etc.

    Og hva angår høns: Jeg velger konsekvent økologiske egg fra frittgående høner. En gang hadde jeg en kollega som forsynte meg med noe enda bedre. Han drev småbruk på hobbybasis og produserte egg fra «garantert lykkelige høner». Hver kartong var signert, og eggene var befriende ulike både i størrelse og farge.

    Kommentar av Teo&Tao | november 26, 2010 | Svar

  8. Supert!
    Jeg tror ikke helt på «frittgående høns» reklamen på tilfeldige kjøpeegg. Men å vite om hønsegården! Det skulle jo være mulig i et lite land som vårt.

    Kommentar av predikeren | november 26, 2010 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: