per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Myten og drømmen.

Myten er vår kulturs formidling av usigbare  kunnskaper.

Det greske ordet myte betyr å formidle hemmeligheter , hviske og mumle.  Det tilsvarende ordet i vårt språk er «run» , i ordet runer.

Når vi lytter til myten,  lytter vi til våre urgamle aners tale.  Myten har den gjenfortalte og  gjennom tidene fortettede, poetiske  form.

Vi lytter  til vår kulturs måte å bevare hemmeligheter på.

Det er som når vi drømmer,  og vårt sinn bearbeider en sak vi ikke tåler å møte  i sin nakne sannhet, men vårt sovende sinn skaper den beskyttelse vi trenger for å bearbeide saken. Vi lager våre private bilder for det vi behandler, bilder som er riktige for saken, men som skåner vårt sinn.

Slik er myten folkets religiøse «drømmebilder».

Folkenes myter er like sier man, de har lånt av hverandre.  Eller man sier at folkenes myter er forskjellige, og at derfor har man ingen felles sannhet, bare egne selvskapte bilder. Begge deler viser at myten er tull og folkediktning.

Jeg tenker at begge parter har rett, og feil samtidig.

I folkenes urhistorie har det vært helt reelle hendelser som de har bearbeidet,  hver på sitt vis. De har også hatt sine «drømmetydere» og «magere» som har forstått og ført videre i myter og runer og hellige skrifter de hellige beretninger.

Myten er som en del av vårt språk, og finner derfor gjennklang i vår sjel.

Den gir vårt intellekt en inspirasjon, en ide, en søkende nysgjerrighet, en glede.  Og selvom intellektet, kanskje for raskt, legger myten vekk som primitiv, naiv og meningsløs, så ligger nå den «tøvete» historien der i bevisthetsdypet, som en uforståelig  drøm, og skaper, som et mantra, visse bevegelser i sinnet. For myten er ikke bare min, den er hele vår ætts drømmebilde. Når den lagres i min hjernes mange skjulte lag, har den koplinger i mitt språk som blir aktivert og jeg blir en del av min ætt.

Myten er bildet.

Bildet er troslærens form. Det er slik man sier det usigelige.

Bildene settes sammen og danner allegorier og lignelser, fasttømrede fortellinger, som et større mer sammensatt bilde, men fremdeles ett bilde. En helhet.

Myten er helheten.

Myten er et transendent, helhetsformidlende bilde.

Filosofien er analyse, den oppdelende, splittende , intellektuelle virksomhet, som vurderer alle delene, som plukker myten fra hverandre i sin evige nidkjære jagt på sannheten. Myten er filosofiens endemål.

Hvorfor gjemmes  sannheten i  bilder?

Mytens mål er å finne Gud, og å bli funnet av ham.

Gud er i sin usynlige utilnærmelighet,  fryktelig for den menneskelige tanke. Ingen kan se Gud og bli i live.

Myten gir oss kulturens nøkler inn til hvordan dette møtet finner sted.

Myten er primitiv.

Den er ikke en ide man diskuterer, ikke en tanke man imøtegår, ikke et filosofisk konsept, den rangerer ikke ånden over materien, men den er det lille frøet, spiren som vokser sin egen iboende vekst og fullmodnes i folkets historiske handlinger.

Myten formidler oss himmelens tale.

Den gjenskaper himmelens bevegelser i zoodiaken for enhver tid, på ethvert sted.

Slik skaper den enheten: «som i himmelen, så og på  jorden».  En bønn Jesus lærte sine tolv disipler.

Denne himmelens tale er vårt liv.

De gamle  brukte kart, almanakk, runestav og stjernekalender for å tolke den himmelske tale, og de hadde en egen visdomstradisjon med et utbredt samarbeid med andre visdomssentre, men vår tid lytter ikke etter den slags gammel overtro.  Vi avviser bestemt at noen planeters bevegelser i zoodiaken kan virke inn på folkenes utvikling av psyke og karaktertrekk.

Men vi leser gjerne de greske myter.

Vi frydes over de vakre fortellingene, og gremmes over at gudene er så uberegnelige og ufullkomne.

I » Nordisk mytologi»  av N.M.Petersen  henviser han i innledningen til sin bok,  til Hauch(Die Nordische Mythenlehre), Grundtvig(Myth 1808), Wagner(Ideen zu einer allgemeinen Mythologie  1808) og  Hammerich for å bekrefte sin oppfatning av spesielle trekk ved den germanske gudeverden sammenlignet med den greske:

Den greske mytologien er ikke en samlet gruppe myter, men mange små enkeltgrupper som er svært løst forbundet.  Den norrøne mytologi har en sterk krets, en tydelig gruppe.

Denne forskjellen, sier de, speiler at den greske staten har mange små samfunn som har en svært svak samlingstanke. Det greske samfunn svekkes og ødelegges ved å samles.

Den norrøne kulturen er ett folk. Det germanske. Dette folk har alltid vendt tilbake til enhetstanken. De svekkes  og går under ved å oppsplittes i små enheter.

Den greske myteverden er uten begynnelse og endetid. Den er tidløs og har mange enkeltstående episoder.

Den norrøne myteverden har en begynnelse, og rommer allerede i sin begynnelse forvarselet om endetiden. Den er ett sammenhengende episk drama.

De greske myter er vakre, svært estetisk utmalende, med tragiske emner.

De norrøne er mer tilknappet, strengere i formen med en noe barsk humor.

Folkenes kulturelle særtrekk skaper deres myter, eller omvendt,  mytene skaper folkets spesielle særtrekk.  De speiler hverandre, samvirker, forsterker hverandre.

Hvert folk, hver kultur har vevet sin mytologi inn i språk og liv og utfører sin himmelske bestemmelse, mer eller mindre medviten, som i en drøm.

Den grensesprengende myten, det lille sennepsfrøet (gr. sinapi) som Jesus setter i lignelsen, er «drømmemyten» for fiskenes tid. Den myten er verdensomspennende. Den har koblinger til alle språk og alle myter i seg, og dette såkornet skulle disiplene spre til alle folkeslag.

Nå er fiskenes tid over , sennepstreet er ferdigvokset og  det fikk en unaturlig stor vekst!  Sennepsplanten  er en liten  vekst  når det vokser normalt, men den vokste slett ikke normalt, den fikk en vekst som et kjempestort tre, hvor himmelens fugler kunne bygge sine reder. Den 2000 årige drømmen er ferdig.

Vi gjør oss klare til  å våkne.

Vi venter at drømmemesteren skal komme og  tyde drømmen vår.

Mannen som heller vann fra sin krukke skal vekke oss og gi oss flere drømmebilder.

Advertisements

desember 18, 2010 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Visjon og viten | 19 kommentarer

Vidar, den tause guden.

Vidar.

Han er vandreren som hersker over de store viddene, de ensomme skogene.

Han vandrer gjennom vidjekratt og vader elver, han går mellom villris og høyt gress,  i dypeste skogen der ingen mennesker har gått og ingen lyd høres, der ingen fugler synger, der det  bare er svartspettens hakkende hvirvler som bryter stillheten.

Arven fra faren, Odin,  lar ham vandre taus og  seende, og arven fra moren, jettekvinnen,  er den kalde, tause, stenhårde jernskogen , den uigjennomtrengelige.

Vidar er  skogenes og viddenes ukrenkelige kraft, den tause,  uforstyrrelige ro, tyfonens senter.

Vidar er den tause guden.

Han har magerens taushet, murerens taushet, sfinxsens taushet,  men han ser.

Med Odins visdom og jettens viten ser han det som kan vites, og med sin kraft vender han tilbake til sin opprinnelse.

I Vidar  finner  vi  den skjulte Veda og det lukkede Vaticanet.

Han er en ensom vaktpost, alltid speidende etter fienden.

Han er en av de tolv i gudenes Edda, i sammenkommsten,  i kretsen.

Når gudene samles er han der, når de holder måltid sitter han ved bordet .

Han er krepsens   bilde i zoodiaken,  en av båsene i snurrebasen.

Han er hevneren.

Han vet at engang skal Fenrisulven sluke Odin. Da skal han være der, klar, rede til å hevne sin far.

Det er til denne ene, store gjerning han har forberedt seg, og han vet at han er den eneste som kan gjøre dette.

Tor, den sterkeste av alle guder,   fikk engang  styrkebeltet , jernhanskene og staven av Vidars mor.  Tor skulle kjempe med en farlig jette  og  Vidars mor, jettekvinnen Grid,  hjalp ham med naturens jettestyrke og kunnskap, i kampen mot Geirrød.  Vidars mor  er jettekvinne, men hun heter Grid. Hun er Grid,  og hun gir grid, hun er freden og sikkerheten i  jettenes land.

Denne naturkraften har Vidar, han er den nest sterkeste  av gudene.

Han er den seirende i sluttkampen, og den uforgjengelige,  Fenrisulvens banemann.

Etter Ragnarok lever han videre, han og Vale.

Til møtet med Fenrisulven har han forberedt seg hele denne verdens tid.

Det er den  tid som fremkommer   når himmelens snurrebas , svirrestenen  jorden, med polen tegner sirkelen på himmelen.   Sirkelen for de tolv eoner, hvor vi nå akkurat avslutter fiskenes tid og venter på hva vannmannen vil bringe av landskap for våre neste 2000 år.

Vidar samlet i hele denne verdens tid,   to små lærlapper fra hver sko som ble laget.

I gammel tid sa man at føttene var et uttrykk for fiskenes tid, og den skomaker som lager dekke og beskyttelse som passer denne tiden, skjærer det i skinn.  Av et stykke skinn skjærer han bare vekk to små trekanter, en liten trekant ved hæl og en ved tå, som han kaster,  så lager han den skoen  som passer foten.

Og det er nettopp disse små lærbitene som  man skulle  kaste,  Vidar tok vare på. Det som var  ubrukelig , til overs, det som var for lite til å bli noe, det som ikke passet, det laget han sin sko av.

Vi gjenkjenner temaet i eventyret om  Askepot og hennes sko. Skoen  som søstrene ikke kunne passe, selv om de kappet av seg både hæl og tå.   De  eldgamle sendte sko som beilergave, og Frøy sendte sin skosvenn Skirne for å fri til Gerd for seg,   så når det snakkes om sko er det kjærlighet i luften og da går man på «frierføtter», som vi fremdeles sier.

Av  disse små skinnbiter, skåret av hver eneste  sko som var laget i føttenes tid,  lagde Vidar en eneste  sko.

Skoen ble gigantisk, med mange ganger jernets styrke.

Vi hører oftest om Tors veldige styrke,  og det er ham og hans mange bedrifter vi hører om. Vi hører  lite om Vidar, enda han er den nest sterkeste.  De er begge sønner av Odin, men Tors mor er jorden, og Vidars mor er jettekvinnen.

Når Fenrisulven åpner gapet,  så underkjeven er på jorden og overkjeven når opp til himmelen, inntar han samme hodestilling som det «andre dyret»  i Daniels syn. Det beskrev jeg litt tidligere i «Mannen og løven. Del 1» . Jeg sakser litt derfra:

«Det andre dyret beskriver Daniel slik:

“…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben);  det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : “Stå opp og et meget kjøtt!”…..

Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet.  Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp.  Slik  sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite “vinkelgap”,  er polen og ekvatorplanet  et  tilsvarende  bjørnegap for zoodiakens tre bilder.

Himlens zoodiak har 12  ribben,  og “bjørnen ” favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.

Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens  navn.  Og vi har nok alle lekt   “Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.” Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til ” Løven av Juda”, når Jakob spør :  “Hvem våger å vekke ham?”    Sitat slutt.

Fenrisulven, endetidens farligste kaoskraft, gaper over tre eoner, det tilsvarer ca 6000 år, og er altså et oppgjør med alt vi kjenner til, så langt vår historiske tid rekker.  Fiskenes tid er over og vi har gått inn i «the age of aquarius», og fenrisgapet er satt.

Vidars sko er ferdig.

Vidar venter, han er rede.

Når Fenris sluker Odin, da setter han foten med den skoen på, i gapets underkjeve, den andre armen løfter han opp og får tak om ulvens overkjeve og sønderriver ulvegapet, og det blir ulvens bane.

Det å løfte den andre armen, for å favne de tre eoners tid, viste jeg i innlegget «Mannen og løven»   gav oss sfinxsens bilde. Den gamle Egyptiske hieroglyfen for sfinxsen er nettopp karakterisert ved at den løfter «armen», slik Daniel angir ved sitt syn av det andre dyr.

Vidar får denne attributten, den løftede armen.

Måten Daniels dyr går på tre ben på,  beskrives som den måten løvene i  det danske riksvåpen går på. Det danske riksvåpen  presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven vi har i vårt riksvåpen. Deres  løver  løfter den ene «armen» og  er en nøyaktig kopi av det urgamle skrifttegnet  for sfinxsen.

Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.

Vidar overlever.

Når den gamle verden forsvinner, vandrer han videre inn i den nye, sammen med sin bror.

Og vi viderefører sporene etter ham når vi bysser våre barn. Vi legger spor av ord dypt ned i barnesinnet:

«Byssan lull, koka kittelen full. Der kommer tre vandringsmen på vegen, den ena, ack, så halt, den andra, o, så blind, den tredje seger als ingen ting.»

desember 9, 2010 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | 5 kommentarer

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

Før 1975  var elever med lese/skriveproblemer godt ivaretatt i skolen. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger,  lærere som hadde flerårig ekstra kompetanse.

Lærerskolen ga ikke  kompetanse i å undervise barn med spesielle behov.

Også  idag er dette  spesialutdannelse.

Å diagnostisere ulike typer lærevansker og å tilrettelegge  fagstoffet for elever med ulike typer lærevansker, er ikke lagt inn i den ordinære lærerutdanningen.

I 1975  ble “integreringsloven”  innført.

Den gikk ut på at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen.

Lærerne var dengangen  redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise  rundt om på alle landets skoler.  Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.  Og loven ble vedtatt.

Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.

Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven.

Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.

Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.

I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.

Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:

Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.

Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.

1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter, år 2000 var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.

Skolene skulle fortsatt benytte PPT.

Men på PPT hadde man nå «tatt noen nye grep» som åpnet for å  ansette sosionomer.

Spesialkompetansen på læringsprosessene ble ikke lenger prioritert på PPTs kontorer.  Den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv.  PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.

Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.

Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.

Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.

Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.

PPT skulle gi råd så den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene besto i, og skolen fikk  tildelt midler, eller rettere sagt ansvar for å fordele de midlene man allerede hadde fastlagt ved fjorårets budsjett,  som kunne hjelpe den spesialtrengende i ulike situasjoner.

Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet,  mens  assistenter ble satt til å  gjennomføre dette  sammen med eleven.

Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.

Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.

Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.

Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.

Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.

Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .

Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, en periode  fikk  de tilogmed egen PC av det offentlige, men ikke  kvalifisert lese/skrivehjelp.

Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.

Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.

I tillegg øker omfanget av “nye” diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.

Fremdeles er det læreren som får høre at “han ikke gjør jobben sin”!

“Det har aldri vært satset så mye i skolen!” sier de. ” Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!” sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.

De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en “voksenressurs “ som er knyttet  til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp.

Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil “fullt klasserom” på 30 elever.

Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.

Staten vil ikke bruke “så mye midler” på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.

Politikerne sier stadig at “aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå”. Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe”potten”!

Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!

Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!

Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at han klarer seg med lærerutdanningen.

Man  har fått et systematisk arbeid med læringsmålene, og dette er til hjelp for mange, men for de svake er fokus på læringsmål ikke tiltak nok.

Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?

Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?

Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.

Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!

desember 2, 2010 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 10 kommentarer