per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Vidar, den tause guden.

Vidar.

Han er vandreren som hersker over de store viddene, de ensomme skogene.

Han vandrer gjennom vidjekratt og vader elver, han går mellom villris og høyt gress,  i dypeste skogen der ingen mennesker har gått og ingen lyd høres, der ingen fugler synger, der det  bare er svartspettens hakkende hvirvler som bryter stillheten.

Arven fra faren, Odin,  lar ham vandre taus og  seende, og arven fra moren, jettekvinnen,  er den kalde, tause, stenhårde jernskogen , den uigjennomtrengelige.

Vidar er  skogenes og viddenes ukrenkelige kraft, den tause,  uforstyrrelige ro, tyfonens senter.

Vidar er den tause guden.

Han har magerens taushet, murerens taushet, sfinxsens taushet,  men han ser.

Med Odins visdom og jettens viten ser han det som kan vites, og med sin kraft vender han tilbake til sin opprinnelse.

I Vidar  finner  vi  den skjulte Veda og det lukkede Vaticanet.

Han er en ensom vaktpost, alltid speidende etter fienden.

Han er en av de tolv i gudenes Edda, i sammenkommsten,  i kretsen.

Når gudene samles er han der, når de holder måltid sitter han ved bordet .

Han er krepsens   bilde i zoodiaken,  en av båsene i snurrebasen.

Han er hevneren.

Han vet at engang skal Fenrisulven sluke Odin. Da skal han være der, klar, rede til å hevne sin far.

Det er til denne ene, store gjerning han har forberedt seg, og han vet at han er den eneste som kan gjøre dette.

Tor, den sterkeste av alle guder,   fikk engang  styrkebeltet , jernhanskene og staven av Vidars mor.  Tor skulle kjempe med en farlig jette  og  Vidars mor, jettekvinnen Grid,  hjalp ham med naturens jettestyrke og kunnskap, i kampen mot Geirrød.  Vidars mor  er jettekvinne, men hun heter Grid. Hun er Grid,  og hun gir grid, hun er freden og sikkerheten i  jettenes land.

Denne naturkraften har Vidar, han er den nest sterkeste  av gudene.

Han er den seirende i sluttkampen, og den uforgjengelige,  Fenrisulvens banemann.

Etter Ragnarok lever han videre, han og Vale.

Til møtet med Fenrisulven har han forberedt seg hele denne verdens tid.

Det er den  tid som fremkommer   når himmelens snurrebas , svirrestenen  jorden, med polen tegner sirkelen på himmelen.   Sirkelen for de tolv eoner, hvor vi nå akkurat avslutter fiskenes tid og venter på hva vannmannen vil bringe av landskap for våre neste 2000 år.

Vidar samlet i hele denne verdens tid,   to små lærlapper fra hver sko som ble laget.

I gammel tid sa man at føttene var et uttrykk for fiskenes tid, og den skomaker som lager dekke og beskyttelse som passer denne tiden, skjærer det i skinn.  Av et stykke skinn skjærer han bare vekk to små trekanter, en liten trekant ved hæl og en ved tå, som han kaster,  så lager han den skoen  som passer foten.

Og det er nettopp disse små lærbitene som  man skulle  kaste,  Vidar tok vare på. Det som var  ubrukelig , til overs, det som var for lite til å bli noe, det som ikke passet, det laget han sin sko av.

Vi gjenkjenner temaet i eventyret om  Askepot og hennes sko. Skoen  som søstrene ikke kunne passe, selv om de kappet av seg både hæl og tå.   De  eldgamle sendte sko som beilergave, og Frøy sendte sin skosvenn Skirne for å fri til Gerd for seg,   så når det snakkes om sko er det kjærlighet i luften og da går man på «frierføtter», som vi fremdeles sier.

Av  disse små skinnbiter, skåret av hver eneste  sko som var laget i føttenes tid,  lagde Vidar en eneste  sko.

Skoen ble gigantisk, med mange ganger jernets styrke.

Vi hører oftest om Tors veldige styrke,  og det er ham og hans mange bedrifter vi hører om. Vi hører  lite om Vidar, enda han er den nest sterkeste.  De er begge sønner av Odin, men Tors mor er jorden, og Vidars mor er jettekvinnen.

Når Fenrisulven åpner gapet,  så underkjeven er på jorden og overkjeven når opp til himmelen, inntar han samme hodestilling som det «andre dyret»  i Daniels syn. Det beskrev jeg litt tidligere i «Mannen og løven. Del 1» . Jeg sakser litt derfra:

«Det andre dyret beskriver Daniel slik:

“…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben);  det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : “Stå opp og et meget kjøtt!”…..

Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet.  Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp.  Slik  sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite “vinkelgap”,  er polen og ekvatorplanet  et  tilsvarende  bjørnegap for zoodiakens tre bilder.

Himlens zoodiak har 12  ribben,  og “bjørnen ” favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.

Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens  navn.  Og vi har nok alle lekt   “Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.” Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til ” Løven av Juda”, når Jakob spør :  “Hvem våger å vekke ham?”    Sitat slutt.

Fenrisulven, endetidens farligste kaoskraft, gaper over tre eoner, det tilsvarer ca 6000 år, og er altså et oppgjør med alt vi kjenner til, så langt vår historiske tid rekker.  Fiskenes tid er over og vi har gått inn i «the age of aquarius», og fenrisgapet er satt.

Vidars sko er ferdig.

Vidar venter, han er rede.

Når Fenris sluker Odin, da setter han foten med den skoen på, i gapets underkjeve, den andre armen løfter han opp og får tak om ulvens overkjeve og sønderriver ulvegapet, og det blir ulvens bane.

Det å løfte den andre armen, for å favne de tre eoners tid, viste jeg i innlegget «Mannen og løven»   gav oss sfinxsens bilde. Den gamle Egyptiske hieroglyfen for sfinxsen er nettopp karakterisert ved at den løfter «armen», slik Daniel angir ved sitt syn av det andre dyr.

Vidar får denne attributten, den løftede armen.

Måten Daniels dyr går på tre ben på,  beskrives som den måten løvene i  det danske riksvåpen går på. Det danske riksvåpen  presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven vi har i vårt riksvåpen. Deres  løver  løfter den ene «armen» og  er en nøyaktig kopi av det urgamle skrifttegnet  for sfinxsen.

Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.

Vidar overlever.

Når den gamle verden forsvinner, vandrer han videre inn i den nye, sammen med sin bror.

Og vi viderefører sporene etter ham når vi bysser våre barn. Vi legger spor av ord dypt ned i barnesinnet:

«Byssan lull, koka kittelen full. Der kommer tre vandringsmen på vegen, den ena, ack, så halt, den andra, o, så blind, den tredje seger als ingen ting.»

desember 9, 2010 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten

5 kommentarer »

  1. Takk Predikeren, for meget interessante og tankevekkende ord!

    Å vite, å ville, å våge, og å være taus,—det er sfinxens egenskaper, og de første tre egenskapene ser ut til å hvile på den siste; å være taus er grunnlaget for den konsentrasjonen som beveger og erkjenner verden, den stillheten hvor tanker, følelser og imaginasjon er roet ned slik at all kraft lett kan samles mot et enkelt punkt. I den pythagoreiske skolen startet elevene med fem års taushet. Først når all automatisk tale, og tankene og fantasien forbundet med denne talen var roet ned, var det grobunn for virkelig å vite, som igjen gjorde det mulig å fra dypet av seg selv ville og våge.

    Helten gjør det som er nødvendig, og sier det som er nødvendig, det er alt som kreves, men det krever også alt.

    Tor blir gitt våpen av Grid. Han benytter seg av urkreftenes våpen, teknikkens ånd, en makt utenfor selvet; men Midgardsormens verdensomspennende (kybernetiske?) makt skal bli hans bane.

    Vidar er sønn av Grid. Hans urkraftmakt er integrert, han er selv våpenet, bruker hele sitt selv som våpen når han går inn i Fenrisulvens gap.

    Hvordan som et integrert selv gripe over tre eoners gap og utmåle rommet mellom himmel og jord, for så å samle all kraft i gapets toppunkt og sønderrive det?
    Ingen liten oppgave.

    Løsningsforslag: Først må man finne det stille punktet (tausheten) og konsentrasjonen der, så med intuisjonen gripe symbolikken i det som finnes her i verden, det essensielle i det eksistensielle, lære det å kjenne gjennom handling og kontemplasjon, og syntetisere—fatte og formulere sammenhengene mellom de ulike bruddstykkene av virkelighet vi finner her; en globalisert verden med mange og lange tradisjoner; det kan bli vide vandringer av slikt.

    Den siste oppgaven er så stor at en realisering av den endelige oppgaven kan se ut til å være en oppgave som overstiger det et enkeltmenneske i dag kan makte. I noen etymologier forbindes «ar» i «Vidar» med hær, er det å trekke linjer mellom arm og armé (eller army) en interessant forbindelse, eller et villspor mon tro?

    Krigsguden Tyr mistet armen da æsene ved hjelp av dvergeteknikk (igjen makt utenfor selvet) bandt Fenrisulven. En devirilisering kanskje, et offer av den heroiske ånden. En reintegrasjon av denne ånden som forutsetning for å sønderrive gapet?

    Sko som passer ja,—prinsippet om «ikke mer enn nødvendig», en målestokk som skal aktes og som man ofrer for i stedet for å trygghets- eller rikdomsmaksimerende å spare på hver minste lille fille. Ja, hvis føttene er uttrykk for fiskenes tid så er det vel et uttrykk for dette prinsippet på alle plan, slik også tausheten akter målestokken—eller kanskje rettere sagt måleaktiviteten—som er det stille punktet bak alt sentrifugalt snakk.

    Takk igjen for inspirerende lesning!

    Kommentar av porfyreos | desember 17, 2010 | Svar

  2. Takk for god kommentar!

    Ja, som du treffende sier, «det kan bli vide vandringer av slikt». Og det å gripe det «essensielle i det eksistensielle» er vel den eneste mulige rustning vi kan motta.

    Jeg tenker at det er av det hele man kan lage essensen, og ikke av bruddstykkene. Slik blir denne essensen en transendental erfaring, eller gave.

    Kybernetes er gresk for styreren. I NTs siste bok, åpenbaringsboken, benyttes ordet om kapteinen på skipet.
    Norbert Wiener har en dyp analyse av det fenomen som fikk navnet kybernetikk, vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer, i boken «Gud og GolemA/S»
    Her drøfter han den vanskelige avveining mellom hva som har ånd og sjel, og om det lar seg forstå.
    Vi kjenner på angsten for den åndløse mann og den selvvirkende maskin, hvor vi i begge tilfeller forårsaker vår undergang.

    Det er styringsprosessene vi ikke ser i våre egne liv, som er vanskelige å skille fra våre egne valg, og kanhende er det uløselig sammenføyet, som materie og ånd?

    For her er dvergeteknikken kanhende verdt å akte på. Dverg utlegges (av Alf Torp Nynorsk etymologi) som ånden i stenen, ånden i berget.
    Her løper vår kybernetikk foran og utnytter denne materielle ånd,mens vi åndsvesner humper blinde etter.
    Jeg vil gjerne tenke mer over dette, og det du nevner om «arm og ar».. og komme tilbake til det.

    Det er en lang vei å gå.
    Takk igjen for fruktbart innspill.

    Kommentar av predikeren | desember 18, 2010 | Svar

    • Takk igjen for interessante betraktninger!
      Jeg leste «Gud og Golem A/S» for en del år siden, og husker den som en interessant bok, men har den ikke så friskt i erindringen nå, for landskapet har forandret seg mye siden da, og kybernetikk er ikke det jeg har tenkt mest på de senere årene. Men det opptok meg en del en periode, både det jeg så som dens positive potensial som enhetsvitenskap (og nå ser mer som et Babelsk tårn), og dens faktiske innflytelse på viktige prosesser. Finansøkonomien har dels blitt selvstyrende, da spekulasjonen har blitt mer og mer automatisert takket være kybernetikkens evne til å behandle informasjon. I hvilken grad politiske og militære beslutninger har blitt automatisert ved å ta i bruk avansert kybernetisk intelligens er jeg usikker på (Manuel de Landa tar temaet opp i den interessante boken «War in the Age of Intelligent Machines), men jo mer avansert teknologien er, og jo mer presset en beslutningstager er i en kompleks situasjon, jo større blir vel fristelsen til å la maskinen bestemme (og i militære krigsspill har det vist seg at maskinene ikke er så veldig nølende og bløthjertede når det for eksempel gjelder å starte atomkrig). Kybernetikk og nevrovitenskap er disipliner som har lært mye av hverandre, så hjernens arkitektur er i ferd med å kveile seg rundt kloden i makroskala. Jeg skriver kveile seg, og tenker da på hjernen som Slangens verk, som gir oss en rent horisontal måte å anskue verden på, altså et rent jordisk perspektiv, som ikke er i stand til å heve seg opp mot det himmelske. Det hele støttet av informatikkens evige kamp mellom binære prinsipper; der Slangen vokser i makt og kompleksitet. Verden forstått som kamp og konflikt—dette er kunnskapen om godt og ondt, som fra Paradisets perspektiv leder mot døden.

      Tor kjemper mot Slangen, men ut fra Slangens binære premisser, blir dermed selv en del av slangens logikk, og går under med den da han endelig beseirer den.

      Ty velger en annen strategi; kompromisset fremfor direkte kamp med Fenrisulven, og i offeret av armen mister han da sin helhet. I Ragnarok skal han og Hels ulv Garm drepe hverandre. Konfrontasjonen med Ulven er noe som kommer før eller siden uansett.

      For Vidar er det hverken den direkte kampen eller kompromisset som gjelder, men syntesen, da han halvt er æse og halvt jotne. Og det som interesserer ham er kanskje nettopp de store syntesene som utmåler kosmos i sin helhet. Metoden er da å gå inn i ulvens gap; stille seg i mørket mellom to motsetninger, og vrenge gapet slik at det dermed ekstraheres lys.

      Slik kan det kanskje forholde seg med Loke og Angerbodas avkom:
      Hel er utfordringen i den vertikale dimensjonen; kompromissets «helhet» som visker ut alle kvalitative forskjeller. Symptomer: Kulturell homogenisering og demokratisk minste felles multiplum. Men kanskje også den typen metafysikk som legger stor vekt på abstrakte doktriner i så stor grad at det partikulære ofres.

      Midgardsormen er utfordringen i den horisontale dimensjonen, hvor alt er survival of the fittest i en binær kamp der det gjelder å få mest mulig makt, ha størst mulig kontroll. Enten-eller og et nullsumspill i et lukket system.

      Fenrisulven er den kosmologiske utfordringen, som gaper over både det vertikale og det horisontale—korset.
      Ingen enøyd visdom holder i siste instans her, det er syntesen som er løsningen, og i den er det ingenting som vil bli til overs (slik skolæret heller ikke blir det) når kosmos til sist vrenges og en ny verden foldes ut.

      Ja, det er en lang vei å gå. Vi får følge stjernen.

      Kommentar av porfyreos | desember 23, 2010 | Svar

  3. Takk for svært innholdsrike tanker!
    De gleder meg, og jeg vil bruke tid på dem.
    Også takk for referansen til Manuel de Landa.
    Ha et riktig Godt NyttÅr!

    Kommentar av predikeren | desember 30, 2010 | Svar

    • Takk for en fin dialog, ha et godt nyttår!

      Kommentar av porfyreos | januar 6, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: