per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Mirakel», en bokbloggturne.

Mirakel Renate Nedregård

Forfatteren, Renate Nedregård, har studert sammenliknende politikk og historie , og hun  er utdannet fjernsynsjournalist. Nå debuterer hun med ungdomsboken «Mirakel».  En bok om en ung pike fra Ten Sing, Bergen, som gjør sangkarriere .  På bokomslaget får vi vite at forfatteren  har erfaring fra Ten Sing miljøet.

Bokens hovedhandling er dermed ført av kyndig penn.

Boken er bygget opp av «sammenlignende» minner, annethvert minne fra Ten Sing og karrieren. Ten Sing minnene innledes med et bibelsitat, mens karriereminnene ofte  innledes med blogginnlegg til fansen.

Boken bygger opp til den store jubileumskonserten for Bergenhus Ten Sing hvor Rakel skal delta igjen etter å ha vært borte i over  fem år. Rakel gruer seg til å treffe sitt gamle miljø igjen. Hun mener selv at hun har forandret seg, og vi ser,  på de 163 sidene, at  Rakel har slitt med å forstå hva hun egentlig vil, at hun ikke kunne forstå hva Gud ville med henne og  at det var ubehagelig at noen kanskje mente at hun hadde  ødelagt mulighetene for bestevenninnen Stine.

Alle disse spørsmålene er noe hun har lagt bak seg , noe hun trodde hun var ferdig med.  Hun har slett ikke noe ønske om å  møte dette miljøet igjen.

Erfaringene hun gjør i de to tilsynelatende ulike miljøene   setter forfatteren ved siden av hverandre og dermed tydeliggjøres erfaringene og blir lette å sammenlikne.

Sangen, å stå på scenen foran publikum, det er Rakels glede i begge miljøene.  Denne erfaringen fra Ten Sing beskrives   slik:

«… Musikken er i gang. Lyskasterne i øynene, nå ser jeg ikke publikum. Men jeg kjenner energien fra hele koret bak meg idet jeg går frem og tar den midterste solistmikrofonen. Bassriffet er i gang. Introen er igang. Nå er det meg. I kveld er jeg Guds stemme……. Jeg er ikke nervøs, det bare går av seg selv…….. koret backer meg, løfter låten, bandet driver det fremover, rytmen setter seg i føttene, jeg hopper, hopper. Og det er som om hele salen blir med meg i referenget, 600 ungdommer tar imot meg og stemmen min, jeg ser dem danse, vugge, vaie og hoppe sammen med meg foran scenen, nå er vi sammen i rytmen og lovsangen……… Jeg vet at det er der, på scenen, i akkurat dette øyeblikket, at jeg er komplett. I forening med Gud. Han viser meg og alle oss her hvorfor vi er til. Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er  glede…..»

Og erfaringen  fra Idol:

«……Direktesendt på TV. Men jeg er ikke nervøs. …Så er det meg. Jeg smiler, vet at kameraet kan filme meg hele tiden. Må være forberedt. Men inni meg ber jeg. Den samme bønnen som Johannes har bedt før hver konsert. Kære Gud, hjelp meg til å gjøre mitt beste i kveld. Hjelp meg å formidle budskapet til dem som hører på. Jeg ber ikke om å vinne….   Applausen rekker ikke å legge seg før jeg hører introen til låten. Et gjenkjennelig riff. Gitarer. Rytme. ..må ta inn låten. Jeg finner den. Beaten. Nå er det meg…Jeg tenker ikke på teksten, ikke på å huske teksten…….det er min låt, min låt som lever under huden min, det kan ikke gå galt. Det går ikke galt. Jeg kjenner gleden komme til meg….jeg har en enorm scene som er min…jeg løper over gulvet, det er min scene nå, suger musikken inn i meg, og prøver å spre budskapet om love til hele salen, et opprørt hav av publikum…Nå synger jeg til deg, Johannes.

Rakel erfarer at  skrittene inn i suksessen fører henne ut av Ten Singmiljøet og etterhvert også ut av hennes «barnetro». Etter fem år som superstjerne er hun ikke lenger ung, usikker og uerfaren, men «frøken selvtillit» personlig.

Så kommer mailen fra Johannes. Han ber henne delta i konserten for Bergenhus Ten Sings 25 årsjubileum, og til hennes forskrekkelse sier PR-folka hennes ja til den konserten:

«…..Den her konserten er som sendt fra himmelen, eller kirken, or whatever, hahahaha. …Du vet du er i trøbbel, darling. Saken kommer opp for retten i slutten av april…. dette blir den perfekte avledningen….vi kjører en spin på hele den kristen-greia. Din uskyldige fortid, dine røtter i kirkekoret….»

Det er flere minner som Rakel  bearbeider i tiden frem til konserten.  Jeg vil bare plukke frem noen som jeg tror er viktige,  og som viser hvorfor jeg ikke er overrasket over hvordan boken slutter.

Sanggleden hennes er den samme enten hun er i Ten Sing eller på superstjerneturne, men hun  trodde det var anderledes:  » Vi trodde gleden kom fra Gud…»

Hun har vært i et  lite kristenmiljø,  hvor forankringen av troen var i opplevelser,  stort sett  trigget i følelseslivet:

«….På scenen, i dette øyeblikket, i lovsangen, i rytmene er jeg komplett i forening med Gud…»

Ten Sing kristendommen vektla også den følelsemessige opplevelsen av  liturgien:

«….Nattverdsmessen…. så stemningsfullt, så nært, så fysisk… Et hellig sakrament. ..Dette er mitt legeme…Oblaten klistrer seg til ganen. Som papir.  Jeg prøver å se for meg legemliggjøringen av Sønnen….Dette er mitt blod…Jeg skyller ned restene med vinen. Nå er jeg jesu disippel… I den natt da han ble forrådt..jeg kjenner meg svak…..i det øyeblikket jeg reiser meg fra alterringen hvor jeg har knelt , vet jeg det:   Jeg er syndfri. I dette øyeblikket. For gjennom nattverden er alle mine synder tilgitt, jeg er ren. Det varer ikke lenge, men det er ekte. En renselse som gir meg mulighet til å starte på nytt…..»

Renheten opplever hun også i treningsstudioet, under knallhard jobbing frem mot turneen:

«….Det er meg selv der i speilet, min kropp. Et lite glimt idet jeg kommer ut av dusjen. Herregud,  jeg ser jo bra ut. Selv om jeg fremdeles er sprengrød i fjeset. Jeg kjenner meg deilig mørbanket i hele kroppen. Musklene skriker, alle muskler i hele kroppen dunker, hormonene ruser gjennom blodet. Jeg hiver innpå resten av proteinshaken i relaxhjørnet i garderoben. Nå kjenner jeg meg ren, renset. All dårlig energi er fordampet, alle avfallsstoffer svettet bort. Jeg er som ny…

Coachen skal snakke med hver og en om våre personlige  mentale sperringer:

«….du trenger ikke  ha dårlig samvittighet… Du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du  lykkes. Det er så typisk unge jenter som deg. At dere ikke lar dere selv få lov til å ta plass. Du har et kjempetalent , du fortjener å ta plass. … Jeg skal lære deg en teknikk… Fake it ’till you feel it…»

og

«…..jeg blir full av skam over at jeg veide 7 kg mer under første turne….»

Dårlig samvittighet og skam er ikke begreper reservert for de religiøse miljøene,  de benyttes vel så mye i de «andre » miljøene hvor «svarene»  er anderledes og «veilederne» har økonomisk gevinst av å være flinke:

«….Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt løftet opp og fram av andre den gangen?…. Jeg hadde søren meg ikke fikset det alene…..»

Dårlig samvittighet og skam var mer en ubehandlet og svevende følelse  i Ten Sing miljøet:

«…….Jeg kjenner den igjen.  Følelsen har vært der siden jeg skjønte at jeg måtte møte dem igjen.   Johannes,  Lena og Stine :  «Hva er det med deg som tror du er bedre enn oss», tenker de sikkert…….»

Boken gir mange  gode eksempler på at de profesjonelle i underholdningsindustrien er langt dyktigere enn mange kristne  ungdomsmiljøer til å følge opp sine unge nybegynnere.  I den ensidig, overflatiske vinklingen  i begge miljøer,  av  egotripp, fysisk  stimuli  og trening  som middel til økt lykke, taper de kristne miljøene «konkurransen».

Ten Sing miljøet fremstilles som  en «tam» variant blant alle  ungdomstilbudene, en «naturlig dop».

Om ikke ungdommen  leser boken, bør kristenmiljøene lese den!

Her kan de tydelig se, synoptisk fremstilt,  hvor fattig  og dumt  det er  å betone  ensidig  de   fysiske sidene ved de religiøse erfaringene.

Unge som leser boken får et sterkt inntrykk av at religion er så platt som det fremstilles her, noe  naivt og ufarlig, noe man vokser ut av, en «barnetro» man forlater, og  at » ShowBusiness» er noe man  helt uproblematisk kan akseptere.

Det er et verdisyn jeg ikke deler.

Ten Sing virker fremmed på meg,  Superstjerner og Idol er også en virkelighet jeg har lite interesse for. Men forfatteren gjør dette skikkelig.  Hun får godt frem de vanskelighetene en ungdom kan oppleve når egne religiøse opplevelser settes på prøve ved å sammenholdes med andre nyervervede livserfaringer.  Det er dette som gir boken aktualitet  utover Ten Singmiljøet.

Rakels opplevelser er godt fremstilt av forfatteren,  tydelige, og de to miljøenes fellesmarkører er lette å få øye på.  Boken problematiserer ikke  noen av miljøene, den  setter bare de to miljøene opp ved siden av hverandre slik Rakel erfarer  dem. Hennes måte å forholde seg til begge miljøene er  ganske lik,  hennes og coachens «eksistensielle» spørsmål er begge  direkte, enkle og her egosentrerte:

Hennes spørsmål  «Hva vil Gud med meg?» og coachens spørsmål «Hva er ditt mål, Rakel?»  og hennes tanke :  «Hva om Gud vil noe jeg ikke vil?» viser  ikke tre mulige grep, men ett og det samme grepet i tilværelsen:  Rakels vei. Og fordi hun egentlig forstår det, er det lett for henne å ta styringen over eget liv.

Rakels vei  i begge miljøene har hatt en overordnet verdi , slik  hun allerede i TenSing uttrykte det:

«…Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er  glede…..»

Det er bokens agenda, Rakels versjon.

Veilederne i Ten Singmiljøet var bare en, lederen Johannes.

Johannes var en dyktig Ten Singleder, men han «solgte» , uten skrupler, sin flinke solosanger, Rakel, til underholdningsindustrien for å styrke Ten Sing. Man ser godt at  hans verdier og hensikter er helt på linje med plateselskapets, men han feilberegnet sin makt over henne og plateselskapenes dyktighet.

Rakel er egentlig lite berørt av dette der  hun følger sin vei , hun  synger og skaper suksess både i kirken og på verdensscenen, og hun har sin store glede i å skinne:

«…Det er meg. Bilder av meg. På forsiden av alle tre avisene…… Helfigur. » Stjerneglans over Ten Sing-jubileum.» …….Terningkast seks. Full pott……Et enormt fargebilde av meg i kirken, med øynene lukket, koret i bakgrunnen, mikrofonen mot munnen og den andre armen strukket i været. Jeg ser ut som en helgen.

«Mirakelet i Johanneskirken», er tittelen. Mirakelet i Johanneskirken.

Oh my God, jeg har fikset det……»

I går blogget   http://fluffybok.blogspot.com/

I morgen blogger http://inmystrangeworld.wordpress.com

Vil du vite mer om bokbloggen?    http://www.facebook.com/#!/bokbloggturneen



Reklamer

februar 26, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 2 kommentarer

Norsk identitet, Eu og Europa.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede EØS avtalen og andre avtaler med EU. Dette utvalget har nettstedet

http://europautredningen.no/

I løpet av våren skal de arrangsjere 10 debattmøter, hvorav to er avholdt.  Det siste var 1. februar med temaet :

Er Norge Europa? Europa og norsk identitet”. Hvordan påvirkes den norske kulturelle utviklingen og identiteten av stadig tettere kontakt med andre europeiske land? Ser nordmenn på seg selv som europeere – eller som annerledes? Hva slags perspektiver på Europa bygger norske selvforståelser på?

Innledere er Thomas Hylland Eriksen (UiO), Iver Neumann (NUPI), Gunnar Skirbekk (UiB). Det vil bli kommentarer fra: Cathrine Holst (UIO) og Nils Rune Langeland (UiS). Møteleder: Fredrik Sejersted (utvalgsleder).

Ved utvalgets nettsted  kan man få lytte til og se debatten, og man kan laste ned de første eksterne utredninger som vil ligge som bakgrunnsmateriale for Europautredningen når den settes ferdig til høsten.

Det er et spennende  arbeid som foregår her, og nettstedet deres gir god informasjon både om det arbeidet man har gjort og planene fremover.

På dette debattmøtet  snakket  man altså  om identitet.

Identitet er et vanskelig tema, og   innlederne , som en skulle tro var godt egnet til å skape debatt, klarte det likevel  ikke.  Publikum var bare måtelig engasjert i sin applaus, og spørsmål og kommentarer fra salen var stort sett korte meningsytringer  som ikke berørte debattens tema i særlig grad.

Iver Neumann ga et kort historisk overblikk fra 1969 til idag hvor antropologien utviklet seg som fag, og hvor vår forståelse av  identitet ble endret fra å si noe om vårt gudsbilde til å bli  et studie av sosiale forestillinger, og hvor forskningstrendene satte  innvandring, individualisme og likhet som viktige identitetsfaktorer.

Skirbekk fremholdt den historiske, filosofiske og religiøse fellesidentiteten i Norge og Europa.  Mens Hylland Eriksen  vektla mer vår oljerikdom, og velferdsstaten, som det moderne menneskets identitet, mens historisk og  nasjonal identitet fremsto som  falmet og provinsiell.  Religiøs identitet ble ikke kommentert . Han fremholdt at identitet kan settes som det som er vanlig, eller det man setter høyt, eller det man kjenner seg hjemme i.

Fra salen ble det nevnt at Eidsvoll, 17 mai og stortinget skåret høyest på hva vi anså som verdifullt. Andre nevnte at det flerkulturelle skaper et robust fellesskap, og det ble påpekt at det er forbausende lite om Europa i skolen, og i den offentlige debatt.

Samtidig  vektla Hylland Eriksen at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskapsfølelse.

Den siste oppsummerende runden i panelet endte med en hyldest til Tyskland  som vår nærmeste samarbeidspartner, og som det land i EU som er mest positiv til Norge. Det ble spesielt nevnt at de er det eneste landet i Europa som har bearbeidet sitt forhold til fortiden.

********

Jeg  sitter tilbake med en svært tom  følelse  og et fragmentert bilde av vår identitetsforståelse, men  jeg har fått et klarere bilde av  hva antropologien strever med.

Jeg ser at man ikke ønsker  å tillegge Skirbekks klassiske identitetsforståelse for mye vekt.  Moderne antropologer  peker   på «en rekke andre viktige ting» , men hvorfor forsøker de å sette de verdiene som vi tradisjonelt  setter høyest av alt, tilside?  Verdier som religionen, grunnloven og nasjonaldagen? Det var verdier som motiverte, for svært få år tilbake, til dugnader og fest og til almenn verneplikt, og som fremdeles tilflyter neste generasjon som verdier vi ønsker å formidle.

Vi støtes fortsatt av at noen brenner flagget vårt, eller snakker stygt om landet vårt?

Det er ganske tydelig i våre medier hvordan  vi ønsker å fremstå  i andres øyne, hvilken identitet vi ønsker Norge skal fremstå med i Europa.  Selv om forskerne kanskje ikke  tar slik Norge-PR på alvor, så er den norske identiteten sterkt vektlagt i mediene. De kjenner ihvertfall skrytebildet vi liker å ha om oss selv.

At vi ikke lenger er preget av  kristen identitet , men av  et flerkulturelt samfunn med mange ulike identitetsmarkører, betyr ikke at kristen identitet er borte, den er bare mindre synlig.

Vår kultur sammenfaller med den Europeiske  og  gir oss en basis for  felles selvforståelse og identitet, men at man ikke lenger vektlegger dette forandrer vel ikke at det er slik.  Eller gjør det det?

Forandrer vår virkelighetsoppfatning seg når forskerne beskriver virkeligheten anderledes enn vi er vant til?

Dersom virkeligheten  fremstår som «hva man definerer den til», hvordan kan man da kalle forskningen på dette feltet vitenskaplig?

Er det slik at den som formulerer virkeligheten, er den som  skaper den?

Når man velger vitenskaplige markører utfra egen begrunnet «synsing»,   eller utfra politisk tilhørighet , eller  utfra et utvalg sosialt » godtatte» sosiale markører, så mener man altså at dette har  reell betydning for samfunnsutviklingen.

Man forstår berettigelsen av Cathrine Holsts spørsmål til panelet om fagets markører.  Har man  noen internasjonale markører i denne forskningen?

Forskningen  fremsto fragmentert, som et fag i støpeskjeen,  og egnet seg godt både  som debattinnlegg og  som  underholdende partsinnlegg.

Man kan også  spørre om de Europeiske landene ser på EU som en institusjon de kan identifisere seg med? Jeg lurer ihvertfall på det når det ene landet etter det andre demonstrerer mot «deres egne»  lovendringer og reformer.

Vil Europas innbyggere føle seg komfortable med å løse opp nasjonalstater og landgrenser?

Vil europeere kunne føle tilhørighet til multinasjonale konserner? Det  er dem,  de mange overnasjonale selskapene, som besitter den økonomiske styringen når statene har visket seg selv ut som maktinstitusjoner i  Unionen?

Er europeerne tilfredse med at deres kultur viskes ut?

Ønsker folkene i Europa å omdefineres fra «et folk» , til «folk flest»?

Jeg tror vi i Norge også er europeere, og at vi, som dem, er delt i vår oppfatning av dette.

Landene har alle sine nasjonale særtrekk,  sin stolthet og tilhørighet, og den smerten man har tatt på seg i Unionen er ikke kommet av et behov for å utslette egen identitet, men er etterkrigstidens politiske valg :

Man hadde behov for økonomisk styrke og satset på kapitalismen, og man hadde behov for å pleie identiteten og  skapte seg identitet ved  nye medier og teknisk utvikling.  Man forsøkte å holde unna de to politiske bevegelsene som kunne vært sterke nok til å påvirke de unge demokratiene, klassekamp og nasjonalisme. Nasjonalismen klarte ikke å reise seg etter krigen, mens klassekampen antok mange og ulike politiske former for å påvirke og å tilpasse seg samfunnene.

Her er de antropologiske markørene tydelige:

Klassekamp, ytringsfrihet, menneskerettigheter og flerkulturelt fellesskap skal erstatte nasjoner  og religioner.

For å finansiere tidenes største omveltninger har man alliert oss med den statsløse storkapitalen.

Slik har vi  lagt vår nasjonale makt i hendene på overnasjonale og multinasjonale selskaper.  Det vil si, vi har underordnet oss  kulturfremmede «organismer». «Organismer», eller «strukturelle enheter», som  bare har ett hensyn,  hensynet til  å opprettholde  sin egen vekst.

Jeg stusser også over den påstanden fra Hylland Eriksen om at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskap.

Var det  hans måte å nedvurdere kunnskap på?

Det virket mer som  et strategisk utspill for å svekke en  konkurrent!

Man  kan slik legitimere å «feie vekk» en  identitetsforståelse  som vårt samfunn nå trenger mer enn noen gang, de intellektuelles.   De  fleste intellektuelle i vår tid og i vårt samfunn, som bygger sin argumentasjon på kunnskap, kommer ikke lenger fra fagmiljøene, fordi:

Forskerne  bryr seg  ikke om å presentere, eller vektlegge,  «fakta», men de bestreber seg på å omdefinere virkeligheten slik at den blir slik de ønsker den skal være.  De vil definere fremtiden, utvikle den  og skape den, mens den intellektuelle står på sidelinjen og betrakter dette som en  manende og besvergende forskervirksomhet.

Forskerne  har stor tro på sine  samfunnsbyggende  evner og muligheter.

Sannhet? Ja, når dette gjøres riktig så blir det jo sannhet!? Tror man! Og dersom  forskerne bare er mange nok, og råder grunnen i «tilstrekkelig» flertall, så har de jo rett, ikke sant?

Jeg tenker også på at panelet hyldet Tyskland.

Det er selvsagt flott,  men de påpekte  altså at Tyskland var det eneste landet i Europa som hadde «gått i seg selv» og bearbeidet sitt forhold til sin fortid.

Det er storartet, men tragisk ,  at Tyskland  er det eneste landet i Europa som har klart å bearbeide egen  og felles fortid.

Vi andre, vi mister en del av vår identitet ved å late som om vår fortid er i den skjønneste orden. Vi får store brister i det kunnskapsbaserte  forholdet vi gjerne burde ha til oss selv. Vår felleskultur har stygge spor av imperialisme, massedrap , utbytting, slavehandel og undertrykking av «laverestående» kulturer som jøder, negre, indianere ol.

Jeg bekymrer meg for at den «hensiktsmessighet» i forskningen som våre vitenskapsinstitusjoner nå uten blygsel viser frem, kanskje ikke er så » klok» at den er i stand til å skape «den gode fremtiden» vi alle ønsker oss. Kanskje det ikke er godt nok å omdefinere virkeligheten for å oppnå  ønskede mål?

Men vi forstår tyngden i deres spørsmål til oss :  » Hvordan vil vi EU skal være i fremtiden?»

Slike spørsmål er for forskeren meningsfulle arbeidsplaner, så de kan sette et mål for hvordan de skal forklare Eu for oss  i tiden som kommer.

Det ble sagt tydelig fra salen at det ikke var Europa man sa nei til, men EU. Man mente det var to forskjellige ting! Jeg tror  det er verdt å merke seg det.

******

Jeg vil anbefale å laste ned utredningene i sin helhet om man vil ha en fyldigere fremstilling enn man kunne gi rom for i debatten.

Neste debattmøte i denne serien skal se på hvordan norske medier har dekket EU og Europa de siste 16 årene.

Det ser jeg frem til.

februar 10, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 3 kommentarer

Jøder og rasisme.

I  «dagsnytt 18»,  den 2/2,  samtalte Terje Emberland med Erling Kjekstad om Nationens rasistiske holdninger i mellomkrigstiden.  Her virket det som om Emberland mente at det hadde en egenverdi å kåre en «versting» blant mediene, uten at han tydelig redegjorde for hvorfor dette var av verdi.

Hans Petter Sjølis blogg har også en artikkel av Terje Emberland og Kjetil Simonsen om «Senterpartiet, jødehat og nazisme». Jeg vil sitere noe fra den:

….»Jødehatet er  dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre»……

Slik kan sikkert fortiden bli hard å hilse på , når søkelyset settes på de enkelte.

Selvsagt vil de forsvare seg,  og de vil si at slike tanker  var vanlige  den gangen, og det er også riktig, men så sier altså forskerne at avisen Nasjonen var verst den gangen, i mellomkrigstiden.

Når man kårer «verstinger»,  er det sikkert lurt å begrense tid og sted for kåringen, som man her har satt tiden til mellomkrigstiden og stedet til norske aviser. Man slipper da å få inn andre tiders og andre steders forhold til det samme.  Og ved å finne en versting har man oppnådd det man søkte, også slipper man rankinglisten over de nestverste, og hvor ille de var.  Spørsmål om noen var enda verre ved en annen anledning, blir utenfor oppgaven, og en analyse av gjennomsnittet for Norske mediers rasefordommer blir uinteressant mot dette faktum at en var verst, mm.

Jeg finner det interessant at man er opptatt av den slags skyldplassering. Det er som om de mener at dersom verstingen innrømmer sin brøde og legger seg flat i beklagelse over sin uskjønne fortid, så er deres anger nok!

Da har vi gjort opp !

Da trenger ikke de nest verste stå frem å beklage noe.

Slik gjør man den klassiske «syndebukkmanøveren» hvor man lar «en dø for folket».

Det er bl.a.nettopp denne type manøver jødene har vært utsatt for gang på gang, fra det babylonske fangenskap og til vår tid.

Emberland, som er religionshistoriker, ser nok dette tydeligst  selv.

Ved ensidig rampelys, eller smal forskning, uten tilhørende bred , helhetlig analyse, kan man selvsagt bruke forskningsresultater til slike manipulerende skyldplasseringer, men det står lite ære av den type bruk av enkeltfunn innen et stort forskningsfelt.

Man kan med stor rett spørre  hvorfor velger forskerne å gjøre det slik.

Jeg tror faktisk at vi har glemt hvor bredt og dypt «Jødehatet» var, ikke bare i Norge, men i hele vår kultur langt utover Europas grenser.  Dette kjenner forskerne, men vi vanlig skolerte har en svak kunnskap om hvordan dette var i tiden før Hitler.  For i vår «skolering» har vi seierherrenes ivrige vektlegging av Hitlers grusomheter som den store årsaken til rasismen.

Hitler ble født i 1889.

50 år før Hitlers fødsel fikk  Wergeland  avslag på sitt forslag om å fjerne «jødeparagrafen» fra grunnloven.

Det var harde debatter i stortinget, og Wergelands argumentasjon favner bredden i Jødespørsmålet. Hans argumentasjon ble lest høyt på stortinget den gangen ( og dette skrivet bør fremdeles være folkelesning), men stortingsflertallet stemte mot å fjerne «jødeparagrafen» med 51 stemmer.

Det var altså , i 1839, flertall  på stortinget for å nekte jøder adgang til Norge.

Jeg tror ikke  Nasjonens skribenter 100 år etter favnet en så bred folkemening.

Jødeparagrafen var ikke en sovende paragraf.

Grunnloven, som ble laget 25 år før, hadde videreført «Jødeparagrafen» fra Christian den 5’s lov av 1687, der det het at ingen jøde måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Nå videreførte Eidsvollforsamlingen denne loven og skjerpet den ved at de fjernet forordningen med leidebrev.

Det var flere saker hvor jøder som kom hit ble arrestert, bøtelagt og tvangsutsendt fra landet. Selv Hambros banks utsending fra deres bank i Hamburg, ble arrestert da han kom for å ordne bankanliggender med den unge selvstendige nasjonen. Det var var denne banken  som skaffet unge Norge sin egen valuta, ved Grev Edel Jarlsbergs hjelp. Han hugget egenhendig sitt private arvesølv opp i småbiter og leverte det i Hambros bank.

I et Tysk konversasjonsleksikon fra denne tiden står Norge oppført som det eneste landet som har total avvisning av jøder.

Dette landløse folk, som nesten aldri i sin 4000årige historie har bodd i det landet Gud ga dem, har stadig flyktet hit og dit og bodd som fremmede i andres land, prisgitt sine verters velvilje.

Siden de ikke eide land, og ikke var stabile innbyggere, ble handel og bankvirksomhet et vanlig erverv. En hersker et sted kunne vise dem tillit, og en hersker et annet sted kunne fordrive dem, og neste hersker kunne inngå avtaler med dem igjen. I Afrika, Asia og Europa var dette mønsteret svært likt. Jødene  var avhengie av herskernes velvilje. Gjennom handel, lån og gaver var mange fyrster velvillig stemt, så lenge det tjente dem og deres folk.

De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive dem og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.

Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde  henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.

Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian,  de hadde  flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros,  blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene   spredt rundt om,  fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.

Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og  han  nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.

Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.

Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.

Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem.  I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.

Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.

I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike.  Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.

Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg  i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene  i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det  igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.

I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, «Jødemerket».  I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.

I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept.  Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.

Jødene ble gjort til keisernes «kammerknekter», men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det  ble gitt dem  lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og  folkets hat tilbake.

Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.

I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.

Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.

Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.

I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt «Ny Jerusalem». Handel og åndsliv blomstret her.

Det kom «en bølge av mildhet»  mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.

Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og  Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange  stater angret man og ville  trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre «jødedrakten».

Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.

Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral,   og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder.  Han tillegger » Napoleons mektige: bliv!» mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon,  men han argumenterer utfra et  svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.

Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!

Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.

I Norge var jødene fullt likestillet i 1891.

I denne tradisjonen er det vi står. En 2000årig  tradisjon av forfølgelse av et landløst folk. Et folk som i sin fornedrelse tilførte Europa mennesker som behersket vitenskap, litteratur, religion, kunst, musikk,  skuespill, statsmenn, politikere og fremfor alt pengemarkedet og forretningsverden. Mennesker som Einstein, Freud , Marx og kanskje særlig Britenes store imperiebygger, Disraeli,  for å nevne noen som fikk prege  Europa i særlig stor grad.

Hvorfor legge vekt på dette?

Når man tier om denne delen av vår historie, og utpeker en politisk retning, eller en enkelt institusjon til » versting»,  så bør man se svært nøe på egne røtter, for det var disse uartikulerte strømningene  som ga muligheter for det monstrøse maktmennesket, og dette maktmennesket kunne aldri gjennomført arrestasjoner, masseutvisninger og  masseutryddelser uten folkenes samtykke, og dette samtykket hadde sine røtter i alle de Europeiske landene.

Tier vi om dette , og later vi som om «alle vi andre» har rett til å holde dom over «verstingene» , så får vi aldri et oppgjør med fortiden. Det er en korttenkt og svært samfunnsskadelig strategi som forskerne her viser konturene av.

Gjør man urett mot noen, vil det gi oss  «dårlig samvittighet». Dårlig samvittighet er en kulten følelse som ikke er til å bære, og erkjenner man ikke at det er dårlig samvittighet det er, så vil man bare overfladisk fornemme et kultent ubehag ved å bli minnet om vedkommende man har forbrudt seg mot. Forklaringen man da gir seg selv, og andre,  på dette ubehaget er da ikke egen skyld, men man fokuserer på  dårlige egenskaper ved den andre.  Man gjør  altså sin dårlige følelse forståelig og viser at det er gode grunner for den.

Slik har hele vår kultur behandlet et folk .

Og vi har  i tillegg latt folket kjenne trykket  av vår slette samvittighet ved  å  forfølge, trakkasere og tilintetgjøre det. Slik har vi alle, ved å unnlate å erkjenne faktiske forhold, økt «jødehatspiralen» og dermed gir vi neste generasjon en enda vanskeligere og farligere  arv enn den vi selv mottok.

Når forskerne sier at :» Jødehatet er en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi» (underforstått, ikke vår ideologi)   så er det selvsagt noe riktig, like riktig som at » Jødehatet er en integrert del av den religiøse ideologi hvor jesuittene var verstingene, så da kan vi på bedehuset i Norge  føle oss frikjent.»   Eller at» Jødehatet er en inegrert del av den kapitalistiske ideologi , så da går vi røde fri», osv.

Slik kan man fortsette å finne andre skyldige, men man går glipp av den erkjennelsen som gir legedom og vekst.

Når moderne forskere, som vet hva de gjør, skaffer noen fribiletter fra nedarvet skyld, og  lar andre være syndebukker, så bør vi ta frem historiens speil. Jeg for min del har hentet historikunnskapen fra Salmonsens leksikon denne gangen. Dette leksikalske storverket ble ferdigstilt i 1915,  seks år før  Hitler ble formann i «partiet» , så dengangen la de faktastoffet åpent frem. Man hadde jo ingen klare syndebukker.

Alle nasjonene, uansett «vilken side» de senere valgte i krigen, bærer hver for seg et stort ansvar for vår totusenårige jødefiendtlighet.

Man kan sikkert kåre noen verstinger blant dem også!

Men svar da først på: Hvorfor  det?

februar 3, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, Synsing, Visjon og viten | 9 kommentarer