«Pappas vafler».

«Skal jeg lage mat til alle sammen?» spurte min mann bekymret, «men jeg aner ikke hva de liker.»

Min mann skulle passe både våre og «naboens» barn i dag, og han bekymret seg noe for oppgaven. Jeg skulle jobbe sent og  hadde ikke forberedt noe for å hjelpe ham.

«Bare ta ut noe fra frysen,» sa jeg, «det er mye å velge i der.»

«Jada,» sa han, «men jeg vet jo ikke hva de liker.»

«Det er ikke så viktig,» sa jeg, «bare lag potetmos til. Alle unger liker potetmos.»

«Pølser og potetmos?» Han sendte meg et blikk fullt av forakt. «Pølser? De som ligger i frysen er «First Price»! Slikt serverer man ikke til noen.  Siri ville ikke ha potetmos sist hun var hos oss,  og Eva liker hverken  kjøtt, eller fisk!»

«Vi kan ikke ta hensyn til slikt,» sa jeg , «vi lager det vi skal ha til middag, så får de spise det de vil av det.»

Mannen min så på meg. «Hvor mye skal jeg lage av den maten de ikke kommer til å spise?»

Jeg måtte le. Denne samtalen kom til å ende som hundre andre samtaler hvor jeg kommer med alle de kjappe forslagene som liksom står i kø i bakhodet og har stått i kø der i generasjoner, endel av kvinnearven, og som gjør at alle fellesmatspørsmål går på autopilot. De ferdigprogrammerte ukemenyene er «selvsagte» variasjoner av tradisjonelt kosthold som sikrer et variert næringsopptak. Ingredienser til dette var alltid tilstede i fryser og kjøleskap, og måltidet skulle være oppdragende i den forstand at barna i oppveksten skulle møte de fleste vanlige råvarer og bli vant til å spise dem.

Han mente at et måltid ikke bare var «å få metta si», men var en «happening» hvor man brukte tid og tanke på smakskombinasjoner og råvarekvalitet. Derfor laget han som regel en liten spesiell rett til hver. En fantastisk opplevelse hver gang!

Slike samtaler endte som regel aldri i enighet, skjønt vi var enige om at det ideelle var om de to matkulturene kunne smeltet sammen til en. Men i den daglige travelhet blir slikt vanskelig, og hverdagene fløt nokså smertefritt med min matlaging, og  ble krydret med matopplevelser hver gang han hadde lyst til å utfolde seg på kjøkkenet.

«Du behøver ikke  streve med en middag til hver,» sa jeg, » lag vafler hvis du ikke kommer på noe annet.  Alle unger liker nystekte vafler.»

*******

Da jeg kom hjem den kvelden, fikk jeg smake «Pappas vafler».

Det ble en ny smaksopplevelse, og «alle barn»  liker «Pappas vafler»  har det vist seg!

Oppskriften er enkel og kommer her:

1. Skrell poteter og riv dem med gulrot-rivjernet.

2. Kryst den revne massen i hånden så noe «potetsaft» renner av.

3. Tilsett litt smaksnøytral olje så den raspede massen er litt glanset av oljen.

4. Tilsett litt salt og pepper.

5. Legg en håndfull av massen i vaffeljernet, spre den jevnt utover, og stek den til vaffelen blir gylden.

6. Spises varm (med slikt  tilbehør som  du liker å bruke til pommes frites).

Poteter varierer i størrelse, men beregn en håndfull raspet masse pr. vaffelplate.

Til dessert kan vaffelen også brukes, men da rasper man  en tredel eple sammen med poteten, og krydrer massen med sukker istedenfor salt og pepper. Serveres med f.eks kanel, eplemos, rømme, krem eller is.

Kjempegodt, raskt å lage, rimelige råvarer.

Reklame

Syngende sand….

Vi vandret langs stranden på naturskjønne Koster.

Sanden var fin, myk og varm mot føttene.  Vi gikk stranden til ende og fortsatte langs svaberget utover.  Der passerte vi en liten strand mellom to svaberg. Denne stranden hadde ikke sand, men stener.  Glatte, avslipte småstener, alle i samme størrelse, fra mandelstørrelse til hønseegg. De dekket hele den korte stranden i ett dypt lag.

Da vi kom over neste svabergforhøyning,  kom vi ned på enda en ny strand. Også denne stranden var kort og dekket av større steiner. Disse stenene var i størrelsesorden knytteneve til hodeskalle.

Det var da vi kom til den tredje korte stranden, at jeg begynte å stusse over denne systematiske spredningen av stener. Her var stranden dekket av bare store stener;   størrelsen på disse var til å favne,  til å trå på,  til å hoppe fra sten til sten på.

Hvorfor lå sand og stener i hver sin vik, pent sortert etter størrelse?

Er det naturen som selv sorterer slik, eller hadde noen andre gjort dette?

Jeg så for meg trollmor som lot trollbarna løpe rundt å sortere stein etter størrelse, og at hun strengt inspiserte arbeidet etterpå. Selvom tanken moret meg,  gav den ikke svarene jeg søkte. Og hendelsen lagret seg blandt de mange ubesvarte spørsmålene som naturlig kommer mens man vandrer om i moder natur.

+++++++++++

Bildet er lånt av maybrittsoerensen.blogspot.com

Vi vandret grusveien fra huset vårt og til hovedveien. Det hadde vi gjort mange ganger, men idag var det ekstra mange «sår»  i veien etter regnværet.

«Pussig at disse pyttene ofte kommer på samme sted,» sa jeg.

«Det er helt naturlig,» svarer min mann, «vannet renner og følger landskapet, når landskapet er likt,  blir vannets vei også den samme.   Men se på pytten der. Nå har vannet trukket seg tilbake, og vi kan se hva vannet har gjort med veigrusen.  Hva ser du?»   Han så oppfordrende på meg.

Jeg studerte pytten. Jeg forestillet meg  at det var første gang jeg så en tom vannpytt,  og at jeg nå skulle beskrive denne  for «sensor»,  gi nøyaktig observasjon.

Det var da jeg så det.  Pytten var som stranden og de sorterte stenene.

«Jeg ser at bunnen av pytten er  finmalt sand, fremdeles fuktig etter vannet,» begynte jeg.

» Ja, men alt her er ikke «sand», veigrusen er laget av granitt, og granitten består av kvarts, feltspat og glimmer.  Kvartsen blir til sand ved knusning, mens feltspat og glimmer blir til leire.  Derfor er  slammet i bunnen av pytten mest partikler etter feltspat og  ikke  sand.»

«Javel,  så er de fine partiklene leire.  Sanden er litt høyere opp langs pyttkanten,  og utenfor pyttens kanter  ligger det grovere grus.  Det er som om noen har stått og kastet all den groveste veigrusen ut av pytten, så den ble liggende ytterst, deretter den litt grove sanden, mens bare finpartiklene, leiren altså, ble tilbake i hullet og dannet et seigt gel-liknende stoff,  som for å tette bunnen av  pytten.
Her har naturen sortert seg selv, ordnet seg etter en annen orden enn den resten av veien har.
Hvordan forklarer man dette?    Hva er det egentlig som skjer?»

Jeg ble så glad mens jeg snakket, for den lille  hendelsen fra Kosterøyene ble ikke lenger stående alene i minnet , men fikk selskap av noe så trivielt som vannpytter i veien.

» Når  vi vet det,  kan vi kanskje forhindre  neste vannpytt i å bli dannet her i veien vår!

«Hmmm….. huller i veien er  irriterende,  og å reparere dette er en kostbar og tidkrevende  sisyfos virksomhet. Gode nok grunner til å forsøke å finne ut av det.»

Jeg ble langt mer oppmerksom på vannpyttene etter dette, og alltid var de sortert slik.  Den grove grusen ytterst, ganske langt, helt opp til ti, femten cm, fra  pyttkanten,  og de fineste  kornene  som slam i bunnen.

Om noen kunne  filme det som skjer i en sølepytt på en grusvei ville en kunne se  hva som skjer.  Det hører til de  små hverdagslige hendelser at det blir huller i grusen, det er faktisk nesten flaut at man ikke vet hvordan pytten blir til. Kanskje vi får se at de største grusbitene «tar sin hatt og går», eller hopper ut av pytten selv, ja at det er slik fordypningen blir til?

++++++++++++++++++

Vi ventet et par lass grus .

Et stort område skulle gruslegges, og jeg ventet lassene tilkjørt fredag ettermiddag, så hadde jeg helgen til å spre det utover. Jeg gledet meg og ventet på bil-lasset for å kunne vise hvor jeg ville han skulle tømme grusen.

Det er en fantastisk lyd når flere tonn grus rusher ned fra lasteplanet.

Jeg sto i stenstøvet og så på den store grushaugen mens lastebilen kjørte videre.

Den smale, lange spaden passet meg best.

Jeg prøvde flere, men den smale var lettest å håndtere, den gled lettest inn i grushaugen og fikk like mye med seg som den brede spaden. Jeg gikk igang med å spa grusen oppi trillebåra.  Så trillet jeg båra for å tømme den der grusen skulle være.  Spa, spa, spa, trille, tømme, spa, spa, spa, trille , tømme, jeg fant rytmen i arbeidet og lot det gå av seg selv mens jeg lot tankene vandre.

Da merket jeg at grusen ble finere innover i haugen. Det var bare det ytre laget som var grov grus. Jeg spadde fra flere sider av haugen, også fra toppen, overalt var det de grove delene som lå ytterst, mens det ble finere grus og sand innover.

Men denne gangen kunne ikke sorteringen, eller ordningen, skyldes vannpåvirkning. Her var de fineste partiklene lik  støv som blåste rundt for hvert spadetak, det var ikke snev av vann her. Jeg vet ikke hvordan grusen var ordnet mens den lå på lasteplanet, om den var sortert der, eller ikke, men uansett hvilken orden den hadde hatt på lasteplanet ville den  blitt  forstyrret  da grusen ble tømt ut.

Grusen måtte ordnet seg pånytt i fallet ned fra lasteplanet.

Kanskje de finere partiklene faller fortest, og de grovere senest? Eller kanskje de finere støter de grovere bort i fallet?

Moderne kvartsur f.eks. utnytter kvartsens evne til å lagre, eller avgi, elektrisk strøm når den utsettes for trykk.

Det var klart at det var  enorme trykk i virksomhet når flere tonn rusher ned fra et lasteplan. Kunne slike trykkpåvirkninger føre til slike størrelses-sorteringer?

Jeg lenket denne erfaringen til de to andre og tenkte at de var beslektede fenomener, eller helt det samme fenomenet.

**************

Jeg gleder meg over å ha slike spørsmål flytende rundt i tankegodset.

Tidligere har jeg skrevet innlegget  «Fjell har hukommelse», hvor jeg viser til at silisium  er hjernen i datamaskinen.

Jeg liker å tenke at virkeligheten er fantastisk,  og å få det bekreftet.

Vi må bare oppdage det.

Vårt liv er av denne materien, og vi vandrer i den, overlever i den og frydes i den.

Derfor ønsker jeg velkommen alt som er ekte, vitenskaplig og godt, og jeg tror at alle som lever kan bidra med hva de har sett på sine vandringer, om det ikke er annet enn litt sand.

Av og til leser man om fenomener som ligner, eller suplerer egne tanker. Som den lille notisen jeg leste  i «Illustrert vitenskap»  om syngende sand.

Beduiner, og andre som ofte ferdes i ørkenen, har  fortalt om ørkenens syngende sanddyner.  Sanddynene kan sende ut dype, eller høye, rene, klare toner.

Kanadiske forskere hadde utført en studie av dette fenomenet. Arbeidet var ledet av Douglas Boldsack, forsker ved «Laurentian University» i Ontario.

Først hadde de funnet en syngende sanddyne i ørkenen, og av den tok de over hundre prøver med tilbake til labratoriet.  Deretter prøvde de å få sanden til å synge der inne.  De klarte det ved å riste sanden, da ga den fra seg en klar, ren tone, som når man slår på en pianotangent.

Ved nærmere analyse av sanden beskrev de den slik:

«Den hadde en glitrende overflate som tildels besto av vann. Sanden var dekket av silisiumgel, sammensatt av bittesmå sandpartikler som absorberte vann og klebet seg til sandkornets overflate.

Silisiumgel ga  også ved risting, fra seg en høy, ren tone.»

Forskerne mente dermed å ha løst et av spørsmålene  med syngende ørkensand, nemlig ved å finne at   silisiumgel synger. Derfor avsluttet de det prosjektet, desverre, men flere forskere har forsket videre der de  stoppet. Og på

http://www.youtube.com/watch?v=7I6BesiNlM8

http://www.youtube.com/watch?v=4yFaMsUawi4&feature=related

er det lagt ut flere  filmer om fenomenet.

Forskerne har ulike tolkninger av hvordan den syngende sanden lager tonen, og hva som utløser den, de forklarer det forskjellig, så her gjenstår mye forskning før fenomenet er forstått.

Jeg liker godt at naturen ikke er ferdig utredet, men jeg liker også at man prøver å utforske den.

Ordene  sand og silisium brukes ofte omhverandre, og det kan kanskje forvirre noen. Silisium er et grunnstoff som nesten ikke finnes i ren tilstand, den har en voldsom affenitet til oksygen og finnes derfor oftest  som oxygenforbindelser. Kvartssand er en slik oxygenforbindelse, SiO2.

Jordoverflaten er ca 50 % Oxygen og 25% Silisium. Så jordskorpen er i hovedsak en slik oxygenforbindelse.

Og for ordens skyld, silisiumgel er ikke en kjemisk legering, men kvartskorn av bitteliten størrelse blandet med vann. Som leirvannet i bunnen av sølepytten.

Som jordoverflaten i hovedsak er to stoffer, silisium og oxygen, er alt liv i hovedsak også to stoffer, karbon og hydrogen, mens vannet nettopp er de  to stoffene, oxygen og hydrogen .  Slik er vannet det som binder livet og den uorganiske materien sammen.  Ørkensanden virker dermed livstruende, fordi vannet er fraværende.

Jeg liker  å tenke på at de enorme  sanddynene i ørkenen har  sortert  seg selv,  at de har ubegrenset hukommelse og at de synger sine renstemte  G – C – og E mens de rister litt på dynene sine.

Japan, «tål det utålelige»…..

Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.

En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett.  Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så  å  bli vasket  vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre  at kjernekraftanleggene  blir en trussel,  i tillegg til naturkatastrofen.

Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene  om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.

Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ,  en  ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke  slik. Ikke bare slik.

Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De  kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til  kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem.   De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.

På denne bakgrunnen  blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå  katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja,  all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til  å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.

Og jeg må hente frem igjen  boken «Stråler fra asken».

Boken er skrevet av  forfatter og journalist,   Robert Jungk,   og utgitt 1959.  Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om  strålingens  virkninger.

Jeg siterer litt fra boken:

«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….

……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke  tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….

Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….

Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:

» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»

Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.

Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt:  «Tål det utålelige…»

…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……

Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….

Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.

Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….

…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten….        Men ett menneske måtte  i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»

Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst  mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .

Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser  igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.

Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen,  er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..

Monstermaster, en nidvise mot Jens.

Denne nidvisen kan synges, så om du vil delta i nidet mot Jens er det bare å synge med.

Melodien er, som det vel er lett å se,   «Ja, vi elsker..»

1.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

uten master over vannet og de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt.

2.

Dette landet AP solgte for en flau profitt.

Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.

Vi har strøm nok her i landet! Ikke stjel vår kraft!

Og legg kabelen i vannet.  Ikke sett opp mast!

Ja, legg kabelen i vannet.  Ikke sett opp monstermast!

3

Folket sine lenker lenket. Ja, en hær dro opp.

Fra Hardanger var det ventet at de ropte:  Stopp!

Her skal ingen monstermaster. Jens, vi sier nei!

Ikke lyv om at det haster. Løgnen er vi lei!

Ikke lyv om at det haster. Denne løgnen er vi lei!

4.

Selv om ikke vi er mange  er vi lenket fast.

Her kan vi bli riktig lenge lenket mot en mast.

Jens, når du vil eksportere,  stjeler du vår strøm

og lar oss subsidiere,  A/S» pengedrøm»!

Og lar oss subsidiere denne » ApeS pengedrøm»!

5.

En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,

reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!

Nå har vi fått Fredric Hauge. Hva skal vi med ham?

Han har  aksjer i «miljøet» og er Hafslunds mann!

Han har aksjer i «miljøet» og er bare Hafslunds mann!

6.

Norske mann i hus og hytte vi må stoppe Jens.

Han vil ikke oss beskytte, bare «slå oss lens».

Alt som fedrene har gitt oss har han nå solgt ut,

og naturen er blitt » A/S» ,  EU er blitt «Gud»!

Ja, naturen er blitt «ApeS» og Europa er blitt «Gud».

7.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.

Uten master over vannet og de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt!

Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt!

Sees  i Hardanger?