per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Syngende sand….

Vi vandret langs stranden på naturskjønne Koster.

Stranden   vid Rörvik

Sanden var fin, myk og varm mot føttene.  Vi gikk stranden til ende og fortsatte langs svaberget utover.  Der passerte vi en liten strand mellom to svaberg. Denne stranden hadde ikke sand, men stener.  Glatte, avslipte småstener, alle i samme størrelse, fra mandelstørrelse til hønseegg. De dekket hele den korte stranden i ett dypt lag.

Da vi kom over neste svabergforhøyning,  kom vi ned på enda en ny strand. Også denne stranden var kort og dekket av større steiner. Disse stenene var i størrelsesorden knytteneve til hodeskalle.

Det var da vi kom til den tredje korte stranden, at jeg begynte å stusse over denne systematiske spredningen av stener. Her var stranden dekket av bare store stener;   størrelsen på disse var til å favne,  til å trå på,  til å hoppe fra sten til sten på.

Hvorfor lå sand og stener i hver sin vik, pent sortert etter størrelse?

Er det naturen som selv sorterer slik, eller hadde noen andre gjort dette?

Jeg så for meg trollmor som lot trollbarna løpe rundt å sortere stein etter størrelse, og at hun strengt inspiserte arbeidet etterpå. Selvom tanken moret meg,  gav den ikke svarene jeg søkte. Og hendelsen lagret seg blandt de mange ubesvarte spørsmålene som naturlig kommer mens man vandrer om i moder natur.

+++++++++++

Bildet er lånt av maybrittsoerensen.blogspot.com

Vi vandret grusveien fra huset vårt og til hovedveien. Det hadde vi gjort mange ganger, men idag var det ekstra mange «sår»  i veien etter regnværet.

«Pussig at disse pyttene ofte kommer på samme sted,» sa jeg.

«Det er helt naturlig,» svarer min mann, «vannet renner og følger landskapet, når landskapet er likt,  blir vannets vei også den samme.   Men se på pytten der. Nå har vannet trukket seg tilbake, og vi kan se hva vannet har gjort med veigrusen.  Hva ser du?»   Han så oppfordrende på meg.

Jeg studerte pytten. Jeg forestillet meg  at det var første gang jeg så en tom vannpytt,  og at jeg nå skulle beskrive denne  for «sensor»,  gi nøyaktig observasjon.

Det var da jeg så det.  Pytten var som stranden og de sorterte stenene.

«Jeg ser at bunnen av pytten er  finmalt sand, fremdeles fuktig etter vannet,» begynte jeg.

» Ja, men alt her er ikke «sand», veigrusen er laget av granitt, og granitten består av kvarts, feltspat og glimmer.  Kvartsen blir til sand ved knusning, mens feltspat og glimmer blir til leire.  Derfor er  slammet i bunnen av pytten mest partikler etter feltspat og  ikke  sand.»

«Javel,  så er de fine partiklene leire.  Sanden er litt høyere opp langs pyttkanten,  og utenfor pyttens kanter  ligger det grovere grus.  Det er som om noen har stått og kastet all den groveste veigrusen ut av pytten, så den ble liggende ytterst, deretter den litt grove sanden, mens bare finpartiklene, leiren altså, ble tilbake i hullet og dannet et seigt gel-liknende stoff,  som for å tette bunnen av  pytten.
Her har naturen sortert seg selv, ordnet seg etter en annen orden enn den resten av veien har.
Hvordan forklarer man dette?    Hva er det egentlig som skjer?»

Jeg ble så glad mens jeg snakket, for den lille  hendelsen fra Kosterøyene ble ikke lenger stående alene i minnet , men fikk selskap av noe så trivielt som vannpytter i veien.

» Når  vi vet det,  kan vi kanskje forhindre  neste vannpytt i å bli dannet her i veien vår!

«Hmmm….. huller i veien er  irriterende,  og å reparere dette er en kostbar og tidkrevende  sisyfos virksomhet. Gode nok grunner til å forsøke å finne ut av det.»

Jeg ble langt mer oppmerksom på vannpyttene etter dette, og alltid var de sortert slik.  Den grove grusen ytterst, ganske langt, helt opp til ti, femten cm, fra  pyttkanten,  og de fineste  kornene  som slam i bunnen.

Om noen kunne  filme det som skjer i en sølepytt på en grusvei ville en kunne se  hva som skjer.  Det hører til de  små hverdagslige hendelser at det blir huller i grusen, det er faktisk nesten flaut at man ikke vet hvordan pytten blir til. Kanskje vi får se at de største grusbitene «tar sin hatt og går», eller hopper ut av pytten selv, ja at det er slik fordypningen blir til?

++++++++++++++++++

Vi ventet et par lass grus .

Et stort område skulle gruslegges, og jeg ventet lassene tilkjørt fredag ettermiddag, så hadde jeg helgen til å spre det utover. Jeg gledet meg og ventet på bil-lasset for å kunne vise hvor jeg ville han skulle tømme grusen.

Det er en fantastisk lyd når flere tonn grus rusher ned fra lasteplanet.

Jeg sto i stenstøvet og så på den store grushaugen mens lastebilen kjørte videre.

Den smale, lange spaden passet meg best.

Jeg prøvde flere, men den smale var lettest å håndtere, den gled lettest inn i grushaugen og fikk like mye med seg som den brede spaden. Jeg gikk igang med å spa grusen oppi trillebåra.  Så trillet jeg båra for å tømme den der grusen skulle være.  Spa, spa, spa, trille, tømme, spa, spa, spa, trille , tømme, jeg fant rytmen i arbeidet og lot det gå av seg selv mens jeg lot tankene vandre.

Da merket jeg at grusen ble finere innover i haugen. Det var bare det ytre laget som var grov grus. Jeg spadde fra flere sider av haugen, også fra toppen, overalt var det de grove delene som lå ytterst, mens det ble finere grus og sand innover.

Men denne gangen kunne ikke sorteringen, eller ordningen, skyldes vannpåvirkning. Her var de fineste partiklene lik  støv som blåste rundt for hvert spadetak, det var ikke snev av vann her. Jeg vet ikke hvordan grusen var ordnet mens den lå på lasteplanet, om den var sortert der, eller ikke, men uansett hvilken orden den hadde hatt på lasteplanet ville den  blitt  forstyrret  da grusen ble tømt ut.

Grusen måtte ordnet seg pånytt i fallet ned fra lasteplanet.

Kanskje de finere partiklene faller fortest, og de grovere senest? Eller kanskje de finere støter de grovere bort i fallet?

Moderne kvartsur f.eks. utnytter kvartsens evne til å lagre, eller avgi, elektrisk strøm når den utsettes for trykk.

Det var klart at det var  enorme trykk i virksomhet når flere tonn rusher ned fra et lasteplan. Kunne slike trykkpåvirkninger føre til slike størrelses-sorteringer?

Jeg lenket denne erfaringen til de to andre og tenkte at de var beslektede fenomener, eller helt det samme fenomenet.

**************

Jeg gleder meg over å ha slike spørsmål flytende rundt i tankegodset.

Tidligere har jeg skrevet innlegget  «Fjell har hukommelse», hvor jeg viser til at silisium  er hjernen i datamaskinen.

Jeg liker å tenke at virkeligheten er fantastisk,  og å få det bekreftet.

Vi må bare oppdage det.

Vårt liv er av denne materien, og vi vandrer i den, overlever i den og frydes i den.

Derfor ønsker jeg velkommen alt som er ekte, vitenskaplig og godt, og jeg tror at alle som lever kan bidra med hva de har sett på sine vandringer, om det ikke er annet enn litt sand.

Av og til leser man om fenomener som ligner, eller suplerer egne tanker. Som den lille notisen jeg leste  i «Illustrert vitenskap»  om syngende sand.

Fil:DeathValleyDunes4.jpg

Beduiner, og andre som ofte ferdes i ørkenen, har  fortalt om ørkenens syngende sanddyner.  Sanddynene kan sende ut dype, eller høye, rene, klare toner.

Kanadiske forskere hadde utført en studie av dette fenomenet. Arbeidet var ledet av Douglas Boldsack, forsker ved «Laurentian University» i Ontario.

Først hadde de funnet en syngende sanddyne i ørkenen, og av den tok de over hundre prøver med tilbake til labratoriet.  Deretter prøvde de å få sanden til å synge der inne.  De klarte det ved å riste sanden, da ga den fra seg en klar, ren tone, som når man slår på en pianotangent.

Ved nærmere analyse av sanden beskrev de den slik:

«Den hadde en glitrende overflate som tildels besto av vann. Sanden var dekket av silisiumgel, sammensatt av bittesmå sandpartikler som absorberte vann og klebet seg til sandkornets overflate.

Silisiumgel ga  også ved risting, fra seg en høy, ren tone.»

Forskerne mente dermed å ha løst et av spørsmålene  med syngende ørkensand, nemlig ved å finne at   silisiumgel synger. Derfor avsluttet de det prosjektet, desverre, men flere forskere har forsket videre der de  stoppet. Og på

http://www.youtube.com/watch?v=7I6BesiNlM8

http://www.youtube.com/watch?v=4yFaMsUawi4&feature=related

er det lagt ut flere  filmer om fenomenet.

Forskerne har ulike tolkninger av hvordan den syngende sanden lager tonen, og hva som utløser den, de forklarer det forskjellig, så her gjenstår mye forskning før fenomenet er forstått.

Jeg liker godt at naturen ikke er ferdig utredet, men jeg liker også at man prøver å utforske den.

Ordene  sand og silisium brukes ofte omhverandre, og det kan kanskje forvirre noen. Silisium er et grunnstoff som nesten ikke finnes i ren tilstand, den har en voldsom affenitet til oksygen og finnes derfor oftest  som oxygenforbindelser. Kvartssand er en slik oxygenforbindelse, SiO2.

Jordoverflaten er ca 50 % Oxygen og 25% Silisium. Så jordskorpen er i hovedsak en slik oxygenforbindelse.

Og for ordens skyld, silisiumgel er ikke en kjemisk legering, men kvartskorn av bitteliten størrelse blandet med vann. Som leirvannet i bunnen av sølepytten.

Som jordoverflaten i hovedsak er to stoffer, silisium og oxygen, er alt liv i hovedsak også to stoffer, karbon og hydrogen, mens vannet nettopp er de  to stoffene, oxygen og hydrogen .  Slik er vannet det som binder livet og den uorganiske materien sammen.  Ørkensanden virker dermed livstruende, fordi vannet er fraværende.

Jeg liker  å tenke på at de enorme  sanddynene i ørkenen har  sortert  seg selv,  at de har ubegrenset hukommelse og at de synger sine renstemte  G – C – og E mens de rister litt på dynene sine.

mars 20, 2011 - Posted by | Blogroll, Kommunikasjon, natur og dyreliv, Visjon og viten

3 kommentarer »

  1. Interessant og fasinerende å lese det du skriver og utrolig å se og høre på videoene av den syngende ørkensanden. Naturen er i sannhet forunderlig. Dette med at naturen sorterer ut steiner har jeg vært borti når man arbeider med jorda. Jorda skyver over tid hele tiden stener som er i grunnen opp til overflata. Ved rydding av en åker ser man det.

    Kommentar av hverdagshelter | mars 20, 2011 | Svar

  2. Hei, hverdagshelter!
    Det var spennende at du nevnte. For der er det ikke bare sand, der gjør jorden jobben med å sortere på sin måte.
    Det sies at det er telen som arbeider slik i jorden.
    Kanskje er det riktig, og kanskje er det bare slikt man sier for å forklare kjapt noe man ikke vet.
    For hvorfor kommer stenene opp nedenfra dypet, derfra hvor telen ikke når ned?
    Men uansett kommer stenene opp, og det gjør de kanskje i varmere land også, der det ikke er frost…
    Takk for fin kommentar.

    Kommentar av predikeren | mars 20, 2011 | Svar

  3. Kan bare skrive under på at Koster er en alldeles vakker og interressant øy! Lei en sykkel og sykl rundt….:-)

    Kommentar av Laila Elisabeth Lian | mars 27, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: