Tidlig en morgenstund.

Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.

Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde  bed og hage.

Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.

Jeg  nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende,  en viktig del av hans «vannkur» .

Her hvor drivhuset sto, ligger nå  langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.

Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta  arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.

Tiden har gått og  naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.

Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg  er ikke sterk nok ennå.

Og  hvorfor streve med det?

Butikkene er fulle av varer!

Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!

Det er som om  jeg kjenner  vekten av denne kastede maten på mine skuldre.

Vår tids mat-umoral!

For å sikre  meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.

Så kaster man de andre 19 brødene.

Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.

Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter,  klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !

Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig  kastemat  og vemmes ved det!  Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.

Derfor er det  brødet billig, egentlig.

Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon,  kan det jeg får for pengene bare bli et  hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige  råvarer.

Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:

» Gi oss idag vårt daglige brød»

til

«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød.  Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»

Mens jeg ser utover min ustelte hage,  kjenner jeg min  sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.

Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.

Jeg ser meg i  lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)

Det lille diktet mitt » til spadens pris»,  flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller  skam:

Jeg liker å bruke  en spade  fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!

Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?

Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.

De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.

Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av  kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.

Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over  gressplenen.

Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:

Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.

Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.

Der hviler den som en  perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.

Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset»  all jordens tyngdekraft.

Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.

Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.

Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.

Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.

Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.

Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.

Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.

Morgenstunden er  over.

Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet.   Dr. Kneipp var en klok mann!

****************************************

Ta en liten titt på videoen på denne adressen.

http://skillingmagazin.net/2011/04/25/vann-har-hukommelse-forskere-mener-at-vann-er-i-stand-til-a-lagre-informasjon/

Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener.   Han har jeg skrevet om her:

https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/

Reklame

Genforskning, hvor står de gamle neodarwinister?

«Før trodde vi vår sjebne var i stjernene,  nå vet vi at vår sjebne er i genene,»  uttalte genforskeren James Watson til «Time»1989.

Gentroen var svært utbredt på den tiden.

Fra midten av 70 tallet og frem til 11 februar 2001 var det troen på genenes allmakt som dominetrte i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.

Den 11 februar 2001 var  grunnlaget for denne gentroen fjernet.

Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet.   Neodarwinistenes  tro, på at genet er organismens oppskrift,  var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets  avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.

Nå er dette  over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og  seiglivede,  som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori  «beholdt»  man den gamle,  selvom den nettopp var bevist å være feil.

Man ville beholde den gamle  troen inntil man hadde  «tillempet»  det neo-darwinistiske til de nye funnene,  slik Fisher engang hadde  «snekret sammen»  det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.

Derfor ble man en tid etter HGP,  Humant Genom Prosjekt,  tause,   i påvente av en ny «tillempning»  av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.

Slik Francis Crick og James Watson mfl,  som tidlig på 1950tallet  kartla oppbygningen av DNAet,  ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte  å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.

Crick skapte selv betegnelsen «Det sentrale dogmet» og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen «On protein synthesis»1958: (uthevelsene er satt  av meg)

«…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.

Det han sier her er  den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen  ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .

Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program.  Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og siden  har neodarwinistene kjempet for sitt dogme i kjent fundamentalistisk stil.

Crick sa det så sterkt og tydelig:

«……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….»  sitat slutt

Med dette vitenskaplige dogmet som fundament,  startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:

Å kartlegge det menneskelige genom.

Dermed knyttet det seg store forventninger til prosjekt HGP, ledet av  HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.

Francis Collins kalte Hugo for…» det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…»

Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.

Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.

Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et «kappløp» mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.

Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.

I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.

Var arbeidet mislykket?  Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres «gentro» stemte ikke med forskningsresultatene.

Dogmet deres viste seg å være feil.

Harpers Magazine, febr 2002,  oppsummerer slik:

«… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta.  Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…» sitat slutt.

Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics,  forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:

«………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….» Sitat slutt.

Så ble det lenge taust om saken.

Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.

Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks «sentrale dogme» bort,  gentrofundamentalistene, som straks ville «nytenke» dogmet, så det kunne «tilpasses»  de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at  de valgte  en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

For de ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.

Tro er ikke lett å  kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til  å avskaffe den.

HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å «tilpasse» funnene om det hadde vært mulig!

Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele  faget på nytt.

Etter HGP finnes det  ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange  nye forskningsresultater.

Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle «gentroende» fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt,  for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!

Ja, selv om man  ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?

De klarer det nok. Deres tradisjon er som den alltid har vært,  patriarkalsk:

» Tro og dogmer som  veien til  makt og ære.»

Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer,  sier noe om at flere ulike dogmer  får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi  lar dem få fotfeste, f.eks.:

Gentroen,  og dens motpol som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.

Troen på at «bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter» er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.

En drømmesituasjon for de politiske partiene.

Så gjelder det å «ha makta» og å «forme verden» etter ønsket ideologi.

Disse «trosretningene» er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.

Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe. Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene  kunnskaper. Man , ikke bare «tåler å stå» i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.

Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og  å stå uredd opp for dem,   har man muligheten til å gjenfinne  opplysningstidens idealer om vitenskaplig  integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.

***********

Jeg har hentet sitater og faktastoff  fra en bok om dette emnet.

Jeg vil anbefale boken for den som er interessert :

«Genparadigmets fall» av Skaftnesmo.

En meget informativ og lesverdig bok.

Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?

Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.

Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.

Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :

«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».

Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.

«Er datteren din forsikret?»

«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.

«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.

Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.

«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»

«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle  ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.

«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette  enn tastetrykket herfra.»

«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»

Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og  smilte forundret:

«Men, du sa hun ikke var forsikret.»

Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte   det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet».  Jeg lurte  på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og  sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke  arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter?  Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte  saksbehandlere drev med ?  Kanskje dette var vanlig i DnB?

Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.

Saksbehandlerdamen var ingen «selger»,  hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.

Jeg fastholdt at jeg  skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.

Nå er dette lenge siden,  før nettbanken overtok mye av bankdamenes  arbeidsområde,  men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata.   Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved  sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring,   vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».

For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.

Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper  normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg.  Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne  er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot  «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid  for å holde dem  beskjeftiget  på noe avstand.

De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke  papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:

«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig.  Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt.  Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»

Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.

Er man heldig  og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.

Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!

Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.

Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.

Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun  ser at det er nødvendig.

Og etter lang venting innser man at saksbehandleren  ikke fant det nødvendig.

Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler,  og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.

Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart  hvorfor du ikke får en samtale du har rett på».  Det viser seg at  det kan være  at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.

Enten dette meddeles skriftlig eller  muntlig, pr. tlf. ,  eller ved første skranke,  kan tiden her trekkes svært langt ut,  din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det  ikke vært sagt, samtalen, eller brevet  er ikke registrert.

Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :

Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.

Dersom  man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for  prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt.  Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.

Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.

Dette er skranke tre.   Kafkaprosessen:

Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente.  Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret,  som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.

Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.

Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.

Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om  hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere  for å komme gjennom dette , er det  vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt,  planlagt og ønsket strategi.

Det oppleves som om  NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.

NAV sa selv, åpent, på TV,  at de har  mandat til å gå  inn på alle dine data,  altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle.  Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe  NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere,  eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.

Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.

Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.

Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig,  gjør også noe med deg som menneske.

Hva med de tusner av  skjermansatte?

De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» ,  har også  muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette.  Det er vel dem vi har lagt  forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.