per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Genforskning, hvor står de gamle neodarwinister?

«Før trodde vi vår sjebne var i stjernene,  nå vet vi at vår sjebne er i genene,»  uttalte genforskeren James Watson til «Time»1989.

Gentroen var svært utbredt på den tiden.

Fra midten av 70 tallet og frem til 11 februar 2001 var det troen på genenes allmakt som dominetrte i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.

Den 11 februar 2001 var  grunnlaget for denne gentroen fjernet.

Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet.   Neodarwinistenes  tro, på at genet er organismens oppskrift,  var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets  avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.

Nå er dette  over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og  seiglivede,  som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori  «beholdt»  man den gamle,  selvom den nettopp var bevist å være feil.

Man ville beholde den gamle  troen inntil man hadde  «tillempet»  det neo-darwinistiske til de nye funnene,  slik Fisher engang hadde  «snekret sammen»  det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.

Derfor ble man en tid etter HGP,  Humant Genom Prosjekt,  tause,   i påvente av en ny «tillempning»  av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.

Slik Francis Crick og James Watson mfl,  som tidlig på 1950tallet  kartla oppbygningen av DNAet,  ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte  å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.

Crick skapte selv betegnelsen «Det sentrale dogmet» og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen «On protein synthesis»1958: (uthevelsene er satt  av meg)

«…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.

Det han sier her er  den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen  ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .

Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program.  Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og siden  har neodarwinistene kjempet for sitt dogme i kjent fundamentalistisk stil.

Crick sa det så sterkt og tydelig:

«……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….»  sitat slutt

Med dette vitenskaplige dogmet som fundament,  startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:

Å kartlegge det menneskelige genom.

Dermed knyttet det seg store forventninger til prosjekt HGP, ledet av  HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.

Francis Collins kalte Hugo for…» det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…»

Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.

Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.

Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et «kappløp» mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.

Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.

I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.

Var arbeidet mislykket?  Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres «gentro» stemte ikke med forskningsresultatene.

Dogmet deres viste seg å være feil.

Harpers Magazine, febr 2002,  oppsummerer slik:

«… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta.  Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…» sitat slutt.

Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics,  forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:

«………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….» Sitat slutt.

Så ble det lenge taust om saken.

Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.

Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks «sentrale dogme» bort,  gentrofundamentalistene, som straks ville «nytenke» dogmet, så det kunne «tilpasses»  de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at  de valgte  en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

For de ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.

Tro er ikke lett å  kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til  å avskaffe den.

HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å «tilpasse» funnene om det hadde vært mulig!

Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele  faget på nytt.

Etter HGP finnes det  ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange  nye forskningsresultater.

Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle «gentroende» fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt,  for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!

Ja, selv om man  ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?

De klarer det nok. Deres tradisjon er som den alltid har vært,  patriarkalsk:

» Tro og dogmer som  veien til  makt og ære.»

Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer,  sier noe om at flere ulike dogmer  får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi  lar dem få fotfeste, f.eks.:

Gentroen,  og dens motpol som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.

Troen på at «bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter» er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.

En drømmesituasjon for de politiske partiene.

Så gjelder det å «ha makta» og å «forme verden» etter ønsket ideologi.

Disse «trosretningene» er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.

Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe. Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene  kunnskaper. Man , ikke bare «tåler å stå» i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.

Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og  å stå uredd opp for dem,   har man muligheten til å gjenfinne  opplysningstidens idealer om vitenskaplig  integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.

***********

Jeg har hentet sitater og faktastoff  fra en bok om dette emnet.

Jeg vil anbefale boken for den som er interessert :

«Genparadigmets fall» av Skaftnesmo.

En meget informativ og lesverdig bok.

april 17, 2011 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: