Glimt fra en barnetro.

Vil du ha en kaffebønne?

Kusinene mine var på besøk!

Hele livet forandret seg:

Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.

Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.

Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.

De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.

«Å, se den lille alven!»

«Hvor?»

«I rosen der.»

«Fort, fort la den få litt alvemat!»

Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager,  hadde jeg lyst på forandring.

«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»

Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.

«Ja, det gjør vi!  Myralver er så pene!»

«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».

Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.

Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.

«Jeg er  lei av alver ,  kan vi gå og spise  blåbær?»

«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»

«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»

«Joho! For jeg har sett dem!»

Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.

Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.

Deres gråt var over sviket mitt.

Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.

Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.

Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.

Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene  som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.

Så løp jeg for å invitere dem på selskap.

De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.

*****

Stakkars små i hedningland.

Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.

Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.

Den var pen,  rød, med bilder av høye, slanke  negere  med stråskjørt  som gikk utenfor stråhyttene sine.

Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift.  Der sto det :

» Stakkars små i hedningeland».   To ganger sto det.

Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den  når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.

Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.

De var flotte syntes jeg!

Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.

Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.

Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?

Det var vel ingen butikker der?

De hadde det alltid varmt,  og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .

Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.

Mat hadde de  i massevis.

De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe  appelsiner før til jul!

Det var egentlig vi som trengte penger,  vi som hadde det så kaldt.  Vi  måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær  og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.

Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?

Jeg hadde ingen penger.

Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.

Jeg kunne ikke  gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne.  Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!

Det var  jeg som trengte pengene.

Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.

De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?

Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.

Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!

Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.

Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!

Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!

Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.

Jeg gikk til gjemmestedet mitt.

Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem,  men nå gikk jeg surr.

Etter middagen sa mamma:  «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»

Mammas blikk  og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.

«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.

«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.

******

Fra jord er du kommet.

Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost.  Jeg tok den opp og løp til mamma.

» Se, en død fugl!  Kan jeg få lov til å begrave den?»

» Ja, du kan lage en grav til den inntil  plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:

«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»

Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet  så jorden var lett og nesten uten røtter.

Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.

Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.

Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:

» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»

Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».

Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne».  Nå ble de måltrostbarna alene.

Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»

Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte:  Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.

Det ble en pen grav.

Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»

Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»

Jeg kjente med ett et sterkt raseri :

Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !

Samtidig kjente jeg  en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.

Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og  mammas  tro jeg lekte.

Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.

Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.

Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.

******

Kirken den er et gammelt hus.

Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste  med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.

Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere  enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,

for jeg så  på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet  kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten.

Maleriene på altertavlen

og prekestolen fanget blikket ,

og  lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv.

Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.

Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.

Men når pikekoret sang,  fulgte jeg nøye med.

De hadde helt like klær.

Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.

De sang så pent!

Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.

Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg,  og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt  på skolen for å få lov til å begynne i koret.

I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:

«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.

Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.

Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»

Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.

Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.

Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.

«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.

«Du må kunne synge rent,» sa en annen.

Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg  at jeg sang falskt.

Men det trodde jeg ikke noe på!

Reklame