Er historien «himmelstyrt»?

På Verdidebatt har det vært mange innspill og kommentarer knyttet opp til antisemitisme.

Når Norge kalles en versting blant antisemitistene i verden, rykker Jonas Gar Støre ut og rydder opp i begrepsbruken. Vi har antisemitisme, desverre, men vi er ikke verst.

Nå var Støre opptatt av å dempe dette bilde av oss som verstinger, og det var sikkert i beste mening, men jeg ønsker å stoppe noe lenger ved dette.

I et tidligere innlegg, Jøder og rasisme,  har jeg trukket fram at våre moderne forskere faktisk er opptatt av å plassere skyld og  å finne  verstinger.

I innlegget har jeg har en  gjennomgang   av jødeforfølgelsen i Europa de siste 2000 årene.

De fleste av oss normalt skolerte,  kjenner dårlig denne delen av vår historie.  Vi er vant til å høre om verstingen, Hitler, og tror kanskje at antisemitismen startet med ham.

I denne forbindelsen fikk jeg spørsmål om historien er «himmelstyrt».

Jeg ble glad for spørsmålet, for det illustrerer godt en fortiet side av de tankene som  tempererer debatten om dagens Israel og antisemitismen.

Historie, ordet er gresk og betyr vev. Så  historiens tekster blir et vevet tekstil.

I historiens store veggteppe er alle vevet inn og bidrar til det store felles bilde av vår tid.

Vi ser at i selve ordet ligger erkjennelsen av at det er en som  «vever».

Så lenge historieskriveren elsker fakta og saklighet , så lenge vil vi ha den tilnærmet beste fremstillingen. Men det er ikke selvsagt , desverre! Han kan fort la særinteresser eller politiske hensyn overskygge det ideelle, han kan forholde seg mer eller mindre ydmyk til de begrensninger det er på vår tillgang til alt som er å vite og han kan unnlate å begrunne sitt utvalg av informasjon.

På 1700 tallet, i kjølvannet av opplysningstidens idealer, bestemte forskermiljøet i Norden seg for å legge et lokk på all gammel kunnskap. Nå skulle enhver informasjon først godkjennes av den moderne vitenskap, før den ble videreførbar kunnskap.

Dette høres fint ut, og på mange måter var dette utmerket, men man mistet dermed det de gamle kunne, og deres måte å tenke på ble uforståelig.

Når vi snakker om Bibelens profetier, beveger vi oss ut av moderne vitenskaplig historieforståelse og tilbake til en kultur som nå er blitt uforståelig.

Den gangen var det vanlig blant folkene å tenke at verdens historie var himmelstyrt:

Astrologien var læren om at de tolv hus i Zoodiaken og solens og planetenes gang gjennom disse, påvirket alt levende på jorden.

De gamle magerne som var spesialister på dette, tydet himmelens tale for ethvert sted til enhver tid. De » så»  f.eks. stjernen over Betlehem, og kom for å tilbe den store kongen som nå var født.

Jødene skilte seg allerede da ut fra folkene omkring. Efter deres lov skulle de ikke spørre stjernetyderne om hva som skulle skje, men de skulle spørre Herren, Israels Gud, om fremtiden.

Israel hadde egne seere og profeter(pro=før, fekit= si) som skulle  si hva som skulle skje før det skjedde.

Det var ikke lett å profetere ord fra Herren, Israels Gud.

Herrens profetord var oftest forskjellige fra magernes og stjernetydernes profetord, og de var ofte vonde domsord som jødene helst ikke ville høre. Ja, de stenet sine profeter og ville heller ha gode nyheter fra yrkesprofetene rundt omkring.

Vi kjenner altså til at :

*Våre vitenskapsmenn har tatt styringen med hva vi skal få vite av historien, og tolkningen av den.

*Astrologien  lar himmellegemenes bevegelser i Zoodiaken sette rammene for de historiske hendelser, og dette kunne  magerne  regne ut og utlegge.

* Herren, Israels Gud formidlet profetene sin verdensplan, og jødenes sjebne.

Vi kjenner til dette, men kjenner det vel egentlig svært dårlig,   ihvertfall  for dårlig til å kunne føre noe sannhetsbevis for noen.

Men vi  ser staten Israel idag med våre hjerter, og uroes av disse spørsmål dypt i sinnet:

Var det Herren, himmelen og jordens skaper, som valgte deg, Israel, ut fra folkene dengang?

Er det Herrens utvalgte vi har trakkasert og forfulgt opp gjennom historien?

Sier vi nå, som de sa dengang :  «Se der er arvingen, la oss slå ham ihjel!»

Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.

Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.

Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:

Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra,  eller man ser livet passere revy,  man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys  eller man kan se nære avdøde komme en i møte.

De  presenterte  fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi  oss tilbake et religiøst menneskesyn,  at mennesket er mer enn  materien,  at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.

Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken  til dette noe pussige innslaget.

Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?

Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig,  med en aura av vitenskaplighet?

Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter  mot den  religiøse  forståelsen .

De to siste programmene er derfor  unntak fra deres tidligere policy.

Man har, i begge tilfeller,  en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.

De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis.  Og at  Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.

Tja!

Jeg  blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!

Jeg har sett  russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.

Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere  eller nåværende, forskning.

Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs  forskerinteresse, men nei,  det var kun  eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.

Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.

«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.

Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.

Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?

Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?

Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.

Hun lå på sykehuset i Kristiansand,  i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag  til kroppen.  Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne  ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .

Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.

Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.

Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».

Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.

Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.

Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.

Når våre forskere setter dette fenomenet  som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at  de skal forske på det?

Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man  utfører dette.

Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.

Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.

Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?

Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?

Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.

Der forskes det innen to områder:

*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.

*Og å  undersøke  alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte  parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.

NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet.  Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.

Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.

Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.

Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?

Har noen av våre myndigheter  interesse av at folk får et mer » lyst»  syn på døden?

Maria Reinertsen,  i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært  lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.

Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden  mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”

Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med  støtte til helsedirektøren ved å gi  reklame for egen  bok,  “Døden- skal vi danse”.

Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.

For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.

Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.

Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere.   Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.

Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at  vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.

Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.

Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:

«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden  skal være lys og deilig, har jeg hørt!»

Men hvorfor gå veien om vitenskapen?

Det var ganske pinlig å se på,   enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise  et ubehag i den rollen de spilte.

Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!

Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!

Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!

Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.