per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Tanker etter den 22.07.11

Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre  søstre som rodde  Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!

Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville  si ifra at de var trygge.

Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.

Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.

Vi tok feil.

Gjerningsmannen ble pågrepet  raskt og var norsk.

Likevel er den første tanken avslørende.

Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.

Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.

Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.

Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.

Vi deltar i krig ,  vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.

Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».

Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.

Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.

En nordmann  meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.

Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk.  Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.

Det var uforståelig for oss.

Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.

Hva gjør dette med oss?

Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.

Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.

Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi  være et åpnere samfunn,  sier Jens,  et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.

Dette sa han i sin første tale  etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.

Jeg merker meg det.

Det gleder meg.

Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.

For «mer åpenhet og mer demokrati»  er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.

Det er  hans medisin mot ekstremisme!

Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.

Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:

-Vi har for lukkede politiske prosesser.

-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.

-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.

Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».

Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.

APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.

Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».

Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.

Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.

Og,  dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.

Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.

Som dyktige administratorer har de f.eks  klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak,  selv om partiet AP er for  statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.

Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.

Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.

Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!

Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.

Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.

Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.

Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.

Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får  informasjon.  Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!

Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.

Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.

Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.

La oss håpe at det blir mer enn ord.

La oss bidra til at det blir handling.

Advertisements

juli 31, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 4 kommentarer

Under lindetreet

«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»

Datei:Linde013.jpg

Vi tar kurvene og saksene med.

Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.

Blomstene er  tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.

«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»

«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»

Vi skyver litt bladverk til side og går inn.

Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.

Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om  alle nektersamlende samfunn boler her.

«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.

Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.

Duften er intens.

Lyset er  mykt.

Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.

«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»

«Jaså?» summer jeg….

» Også tilhører det gudinnen Frøya.»

Alt  dufter lindeblomstdop.

Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.

Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.

Vi må gå hit i morgen også.

GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!

juli 9, 2011 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, natur og dyreliv, privatliv | 5 kommentarer

Alternativ medisin og NAFKAM

Jeg leste artikkelen «Placeboaffekten» av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.

Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.

Jeg ble  skuffet da jeg leste denne artikkelen,  fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.

Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.

Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen  passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.

Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.

Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et  stortingsvedtak  i 1995.

Det var  APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.

Hvorfor nevner ikke Olsen det?

Hun velger å fokusere på Høybråten,  for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM,  egentlig er  et typisk  KrF-påfunn,  som om det dreier seg om religion og liknende overtro.

Vi som fulgte med dengangen vet at  forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en  gigantisk helsereform som  EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.

Ett av målene i EUs helsereform, er å likestille alternativ medisin med skolemedisin i det offentlige helsetilbudet.

Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatens milleniumsvisjon.

Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen.  Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.

Alle landene skulle arbeide for å løse dette på sin måte, men de skulle samarbeide  om utformingen av dette i helsereformen.

Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.

Jeg vil sitere NOU 1998 «Alternativ medisin»  som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:

Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:


*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»


*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»


*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»


*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»

Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne  igjen alternativ medisin i  dagens/fremtidens helsetilbud.

Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra  Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.

I tillegg var det:

(sitat NOU1998)

«allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.»

Doktor Gro Harlem Brundtland  sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000årsvisjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.

Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.

Han sa dengangen,  offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.

Han lanserte  «positiv til alternativ medisin»  tanker, så vi fikk  inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette  å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.

Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9%  og måtte overlate  til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.

Bondevik fulgte opp det  Stortinget hadde vedtatt.

At det var Høybråten som da var helseminister, hadde liten betydning.

NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.

Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.

Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av  NAFKAM,  men de har  håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.

Les gjerne tidligere artikkel om

AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.

juli 6, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 2 kommentarer

Geithams i tusentall.

Jeg ser av VG  at det er funnet en geithams til i sommer.

Jeg tror mange har denne vepsen i nabolaget uten å vite at det er geithams. Det er ikke lett å skjeldne disse fra annen veps vår og forsommer, for størrelsen deres øker utover sommeren og når sitt høyeste godt ut i juli.

Jeg hadde et bol på loftet med over 2000 geithams og var deres nabo gjennom hele sommeren,  jeg meldte fra om funnet, og fikk vepsen DNA testet. Her er bildet som dengangen sto i avisen.

Geithams avis bilde

...

De er kommet tilbake i år, men ikke på helt samme sted, og jeg har derfor igjen gleden av å observere denne arten på nært hold.

Jeg tilbød entomolog Lars Ove Hansen  det enorme vepsebolet, med det omliggende miljø,  men fikk ikke respons på det.

Fordi Lars Ove Hansen til VG gir et feilaktig bilde av dette insektet, som farlig og plagsom, vil jeg dele de erfaringer jeg har med dette dyret.   Det er faktisk fredelig og lar deg og din grillmat og din brus være i fred, derimot vil det søke mot lyskilder, som lampen din når det er mørkt en sensommerkveld. Ser du bolet deres, er det også karakteristisk, og lett å skille fra det vanlige vepsebolet.

Jeg er redd for vanlige veps , fordi de er inpåslitne og plagsomme ved  utemåltider av enhver art, men geithamsen holder respektfull avstand.

Jeg gjengir her den artikkelen jeg skrev mens jeg fulgte geithamsen på nært hold:

********

Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.

Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”

Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.

Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.

Første møtet med den var på verandaen.

I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.

Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.

Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!

Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.

Senere så jeg flere av dem.

De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.

De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,

som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.

Jo mer jeg så av dem, desto roligere ble jeg.

Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.

Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.

Jeg oppdaget at de ofte smalt i vinduet om kvelden, etter mørkets frembrudd.

Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.

Den var bare opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.

Jeg tok den frem for å se nøyere på den.

Barneboken «Maja Bi»

Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?

Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.

Så søkte jeg på nettet.

Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde:

*Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm.

*De geitehornliknende antennene.

*De lange rovdyrklørne.

*Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever.

*De smale, lange brunrøde vingene.

*Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.

Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.

Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.

For en jeger!

Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder.

Var det slike ufyslige stinkende rester på loftet?

På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag.

De klipper av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.

For en jeger!

Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her med min manns spesialkikkert. Jeg kan se dem tygge maur og annet mens de flyr og holder byttet fast med bena.

Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!

Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!

Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.

Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.

Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.

Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?

Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?

Svært nyttig!

Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.

Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.

Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.

En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.

Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!

Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.

Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..

I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.

Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.

Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.

Tja.

Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.

Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!

At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.

Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.

Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK

Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?

Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!

Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.

De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.

Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.

J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.

Så det virker som om den var der år etter år.

Bolet er vakkert.

Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.

Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.

Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.

Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.

Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.

I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.

Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.

De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.

I løpet av dagen var vindskadene reparert.

Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.

Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?

Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?

Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?

Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.

Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.

Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.

Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.

Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.

De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?

Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.

Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.

Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.

Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !

Men hva gjør man med den?

Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.

Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.

Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene , for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!

Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.

Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.

Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!

*****

Dersom noen skulle ønske en «avlegger»  av hovedbolet, i forskningsøyemed for å prøve ut en kontrollert utbredelsesform, med bolkasse , har man mulighet til å finne det her. Jeg har ihvertfall foreløpig kontroll på et  eksemplar.

juli 4, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, natur og dyreliv, privatliv, Visjon og viten | 9 kommentarer