Under lindetreet

«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»

Vi tar kurvene og saksene med.

Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.

Blomstene er  tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.

«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»

«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»

Vi skyver litt bladverk til side og går inn.

Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.

Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om  alle nektersamlende samfunn boler her.

«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.

Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.

Duften er intens.

Lyset er  mykt.

Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.

«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»

«Jaså?» summer jeg….

» Også tilhører det gudinnen Frøya.»

Alt  dufter lindeblomstdop.

Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.

Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.

Vi må gå hit i morgen også.

GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!