per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Dataspill og vold…..

Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,

mens vi lover oss selv og hverandre «aldri mer» den 22. 07.11,

mens vi møter ondskap med kjærlighet,

mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,

lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved,  «spennende» data spill.

Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,

ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,

en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.

Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.

Hvem kan han dele inntrykkene med?

Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne «barneleken»?

Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.

Som professor i  både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.

USA har ofte skolemassakre,  og hver gang har han konstatert det samme:

Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen «trygt» under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff  en medelev med hvert skudd.

Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.

Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.

Det var første gang han brukte et håndvåpen.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

I hans bok:  «Stop teaching our kids to kill»,  ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.

I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli «flinke» mordere.

Soldater  som ikke nøler,  som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.

Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.

«De fleste som spiller spill blir ikke voldlige», sier man.

Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom  sivilt og militært.

Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.

For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.

Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:

«Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. »

Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?

Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får » leke»  seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.

Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.

Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.

august 21, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 5 kommentarer

Det var en gang prestekonger……

I urgamle dager var kongen også prest.

Det var et ideal for herskeren å ha både «verdslig» og «åndelig»  makt.

Man skulle som samfunnets overhode, være en samlende leder for folket.

Man skulle ikke risikere at prestedømmet fikk makt på bekostning av kongedømmet, eller at de to autoritetene skulle være i strid med hverandre.

Jeg vil ta  frem og vise noen grunntrekk  fra historien som er relevante og interessante  fordi vi kanskje nå har møtt dette igjen i en moderne form, og at den moderne formen fremstår som  viktig for folk.

Jeg vil gjerne vise bredden i det historiske materialet, og  utbredelsen , for å antyde  hvor omfattende dette har vært.

****

De første sporene jeg kjenner til av denne konge/prest-tradisjonen  omtales i 1Mos.14,18.

Forhistorien er en pakt mellom flere konger om et opprør mot herskeren Kedorlaomer. I den krigen som fulgte deltok Abram. Han ville befri Lot, sin nevø, som hadde blitt bortført som krigsfange.

Abram bidro så sterkt til seieren over Kedorlaomer at kongen i Salem kom ham i møte for å takke ham:

«… Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet Abram….»

Historien viser at preste-konger var vanlig blant folkene der Abram bodde.

Abram kjenner vi som patriarken for både jøder, muslimer og kristne.

Over trehundre år før Abram  levet Nimrod.

Om ham står det i, 1.Mos. 9, at han fikk stort velde på jorden og hersket over Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear, Assur, Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen.

Tradisjonen lar Nimrod, være stamfar til prestekongene der.

Det spesielle forholdet mellom guden og kongen preget Mesopotamia og Hellas, ja,  faktisk på mange ulike måter preget det også hele Asia, Europa og Amerika.

Østens barnelærdom var fedredyrkelse, og  denne tradisjonen var  styrken i familie og samfunnsliv.

Det var velviljen til  fedrene, «de eldre» og herskerne folket ønsket seg, og tilbake ga de  ydmykhet og troskap.

Selv om Kina ikke hadde tydelige gudeskikkelser, hadde de fedredyrkernes forståelse av herskeren som mer «guddommelig» enn undersotten. Det er herskeren man ærer, lyder og ofrer til. Slik styrkes og heles samfunnet.

Vi gjenkjenner  det Romerske samfunn som hadde en tilsvarende tradisjon. «Pater familias»(pappa) var mer gudommelig enn resten av familien, og Keiseren var mest guddommelig fordi han var øverste hersker i riket.

Keiser Augustus ble yppersteprest for den høyeste Gud og fikk tittelen Pontifex Maximus, slik Nimrod i Babylon hadde tittelen «Supreme Pontiff».

Det er flere ulikheter mellom folkene i hva de la i denne tradisjonen, men i hovedsak sammenfattes de ulike variantene i betegnelsen prestekonge, man hersket over » hele» mennesket, både politisk og religiøst.

Tradisjonen kunne starte med at en Gud var den første kongen på et sted, og hans etterfølgere var enten valgt av ham, eller av hans ætt. Eller en konge var i kraft av å være hersker, mer gudommelig enn resten av folket.

Gudekongene  våre, i nordisk og nordeuropeisk Ynglingesaga, er direkte etterkommere av Odin.

Denne  guddommelige slekt kunne tolkes som at Odin var en  Gud, eller at Odin, som «Pater Familias» var mer guddommelig enn andre og at Odin  senere ble fedredyrket  som mer guddommelig enn de andre.  Uansett ville han stå i tradisjonen som kongeprest, som bærer av samfunnets samlede kraft, både den politiske og den åndelige makt forenet i en person.

Fremdeles snakker noen om «blått blod» i Europas kongehus hvor ættelistene går tilbake til Ødin.

Tydelige spor av vår nordiske anedyrkelse er bl.a å finne i  Orkenøysagaen.

Man forstår at når jødene og de kristne nektet å tilbe Keiserens gudommelighet, satte de seg utenfor en lang, sterk  og utbredt tradisjon.

Og selv om de kristne martyrene ble mange, ble likevel nettopp denne «pater-familias»-kulturen til hjelp i kirkens vei til makten. Kirkens pavefunksjon hentet  støtte i denne gamle kulturen, slik at Paven ble kirkens «pater familias» og dermed oppnådde han å bli den samlende kraft som Keiserne hadde hatt før ham. I sin utøvelse av både verdslig og religiøs makt ble han en  samlende «prestekonge» for det gamle romerske imperium.

I Amerika er de første spor av prestekonger i Cuzco-sivilisasjonen. Der er det Solgudens sønner som hersker etter samme mønster som gjaldt i Sumer og Egypt, med halvguddommelige regenter og prestekonger.

På 600tallet f.kr. fikk «prestekonge» kulturen flere innspirerende innspill ved skikkelser som Kung-fu-tse, Lao-tse, Japans guddommelige keiser, Zarathustra, Buddah, greske vismenn og Israelske profeter.

Om Buddah heter det:

Han ble født 563 f.kr. og hans fulle navn var Siddhartha Gautama. Siddhartha var navnet som viste hans kongeverdighet og Gautama var prestefamiliens slektsnavn. Navnet Buddah fikk han senere som en ærestittel.

Budda, som selv ikke hadde noen Gud han forkynte, var selv hovedarving til denne opphøyde prestekongeverdigheten. Og i denne tradisjonen ble han en stor lærer for mange folk.

Likesom Kinas keisere, i kraft av å være mer guddommelig enn andre, kunne sørge for den åndelige skolering av folket.

Jødedommen har sitt Messiashåp, den rettferdige kongen, den gode hyrden.Han er også prest der han sitter på  kong Davids trone. De har nøye opptegnet ættene, spesielt  av Juda og Levi  som er konge og presteætten, for Messias skulle komme av disse.

Kristendommen lar NT starte med Jesu ætteliste som nettopp dokumenterer Jesu rett til Jødenes Messiastittel. Jesus er derfor, for kristenheten, den rettferdige prestekongen jødene fremdeles venter på.

Kirkens strid med fyrstene om hvem som skulle ha politisk makt, og Lutheranernes allianser med de verdslige fyrster, viser hvor viktig denne helhetlige funksjonen, prestkonge-tradisjonen, var, helt opp til moderne tid, både hos kirken og hos fyrsten. De så hverandre som rivaler, eller samarbeidet.

I Norge har staten og kirken vært samarbeidspartnere, men kirken har hele tiden ønsket større selvstyre og mer politisk innflytelse, mens staten har villet prege kirken og forme den mer etter sitt ønske.

År 632  e. Kr. kom Islam.

Igjen en religion inspirert av fedrekultusen.

Islam betyr underkastelse, og ordet Muslim har samme språkrot og uttrykker:

«folkenes underkastelse og troskap mot herskeren».

Islams utbredelse blåste nytt liv i våre gamle tradisjoner.

Herskeren, kaliffen, er både religiøst og politisk overhode, slik tradisjonen overalt var og hadde vært.

Det kan nevnes mange flere historiske eksempler, men dette bør være nok til å vise hvor utbredt og hvor dype og omfattende  våre forventninger  til en «leder» er.

Likevel føler vi oss distansert fra dette.

Som om det er  et tilbakelagt stadium,  en barndom, som om vi satt på mors fang og fikk høre eventyr.

Eventyrenes verden har sine røtter i den tiden da byene hadde hver sin konge. Derfor starter svært mange eventyr  med formularet:

» Det var en gang en konge…..»

Og, ja, det er faktisk  både sant og visst , det var en gang…

*****

Nå har vi en helt annen tid…  ikke sant?

Vi som venter på Messias, Jesu gjenkomst, en ny profet, en ny giv i prestekongenes domene, er kanskje få? I hverfall er vi fåmælte! Vår tid er ute.  Vi er gått inn i eventyrenes sfære og er blant dem som var en gang.

Staten og kirken har nylig skilt lag, de hadde ikke lenger nytte av hverandre, og  kirkens åndelige lederskap var ikke lenger  av betydning for staten. Samtidig fastholdt vår konge at han var bundet til kirken.

Etter det fryktelige angrepet på arbeiderpartiets regjeringsmakt og deres ungdommer på Utøya, sørget hele landet.

Man kjente terroren som et angrep på hele folket og på demokratiet som institusjon.

Konge og kirke sto opp og trøstet og styrket folket. Og de viste seg som kloke, gode ledere i sorgen.

Men mest bemerkelsesverdig var folkets reaksjon på  Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.

Han viste at han hadde empati og  sorgens evne, og at han kunne forrette sorgens tragedie slik folket ønsket det.

Han sto frem med både politisk og åndelig lederskap i en form  slik dagens mennesker ønsker å møte det, samtidig som han inkluderte både konge og kirke og alle tros- samfunn i den deltagende sorgen.

Dette rørte ved noe  dypt i folk og vekket et slumrende behov:

«…Jens er lederen vår.» .. «.. Jens har opptrådt som en leder for folket!…»   » Jeg er stolt over å følge en slik leder»…

Slik snakket folk.

Statsministeren viste seg som en samlende person,  en som evnet å håndtere både det politiske og det menneskelige  aspektet  i situasjonen.

Han viste oss i et glimt hvordan en  «prestekonge» av vår tid kan være.

Denne erfaringen vil vi nok få se fortsettelsen på.

august 16, 2011 Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 1 kommentar

Don Camillos lille verden

Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.

Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.

Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:

«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes:  En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.

Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.

«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»

«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»

«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.

«Nei, selvfølgelig ikke.  Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»

«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»

» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»

«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»

Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.

Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.

Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.

«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»

«I 1918, » svarte Peppone.

«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»

«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.

«For eksempel?»

«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»

«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»

«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»

«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»

Peppone tømte hele posen.

Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.

«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»

«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»

«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»

«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»

«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»

«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»

Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.

«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen    og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»

«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»

Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»

«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.

Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.

*************

Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.

Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget.  Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.

Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube

http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w

Du +1-et dette offentlig. Angre

10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007
xVariousElite 2 months ago in playlist * DON CAMILLO e PEPPONE. Erlebte gestern, wie auf dem GOTTverlassenen Bhf. meiner frh.

august 13, 2011 Posted by | Bøker, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 2 kommentarer

Å stå mellom ekstremister.

Jeg leste  Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse.  Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt  utgangspunkt for samtale og  debatt.

Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt  og Pål Steigans innlegg på facebook  ble jeg noe forundret over  deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».

Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.

Hippikulturen hadde sin ekstreme  opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj,  og universitetsmiljøet red denne bølgen.

Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.

Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex,  fri abort, barnehager  og  sjølrealisering!

Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og  populær rival i Formann Mao,  og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.

Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias  gode eksempel, ja, man applauderte  i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret  om kulturrevolusjonen.

Jeg ville ikke  frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling,  som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.

Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.

De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.

Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette.  Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.

Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.»  Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.

Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:

«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»

«Jaha, men om jeg etter omskoleringen  ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.

«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»

«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»

«Da vil du bli likvidert,» sa han.

«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.

Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg  ønsket  det samme for ham.

Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han  formante og advarte meg.

Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør,  nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.

Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:

Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.

Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»

Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.

Der sto det, badekaret, blodrødt,  fylt til randen.

Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»

Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.

Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.

Fremgangsmåten  deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og  preget av hersketeknikker,  og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!

Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.

Jeg forsto dem egentlig ikke.

De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.

Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.

Jeg hadde hatt kloke foreldre,  rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle.  Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».

De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.

Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble  «løse fugler» som jeg støtt bort.

Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.

Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen  ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.

Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.

Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?

Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.

Når man skal vise  mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.

Og om «de blå» hadde Hitler  , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.

Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.

Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.

Det ble  snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.

Partene satset på at terrorfrykten skulle være  sterk.  Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!

Resultatet av dette gav en  terrorballanse slik  at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.

Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».

To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.

Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe»,  ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur.  Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte  øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.

Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.

Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss,  er Breivik  en av oss, et barn av vår tid.

Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.

Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :

«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.»  I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»

Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.

Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker.  Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.

Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde»  samfunn å være åpne også for dem som  vil kritisere.  Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.

Vi må gi hverandre rom!

Vi må ønske å høre  hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!

Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig»,  så blir det farlig.

Den ekstreme » røde»  bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.

Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.

Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.

Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer  :

-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,

-EØS-avtalen,

-de multinasjonale selskapenes makt over EU,

-Den rendyrkede kapitalismen

-miljøkatastrofer ,

-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet,  vanskelige politiske konflikter mm

-internasjonale og globale hensyn og krav.

Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres  tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.

Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.

Virkeligheten er ikke  en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.

Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den.  Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.

I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for  debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.

Slik  kan vi  lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.

I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.

«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.

august 5, 2011 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Synsing | 2 kommentarer