Å stå mellom ekstremister.

Jeg leste  Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse.  Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt  utgangspunkt for samtale og  debatt.

Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt  og Pål Steigans innlegg på facebook  ble jeg noe forundret over  deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».

Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.

Hippikulturen hadde sin ekstreme  opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj,  og universitetsmiljøet red denne bølgen.

Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.

Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex,  fri abort, barnehager  og  sjølrealisering!

Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og  populær rival i Formann Mao,  og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.

Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias  gode eksempel, ja, man applauderte  i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret  om kulturrevolusjonen.

Jeg ville ikke  frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling,  som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.

Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.

De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.

Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette.  Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.

Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.»  Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.

Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:

«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»

«Jaha, men om jeg etter omskoleringen  ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.

«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»

«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»

«Da vil du bli likvidert,» sa han.

«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.

Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg  ønsket  det samme for ham.

Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han  formante og advarte meg.

Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør,  nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.

Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:

Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.

Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»

Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.

Der sto det, badekaret, blodrødt,  fylt til randen.

Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»

Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.

Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.

Fremgangsmåten  deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og  preget av hersketeknikker,  og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!

Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.

Jeg forsto dem egentlig ikke.

De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.

Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.

Jeg hadde hatt kloke foreldre,  rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle.  Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».

De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.

Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble  «løse fugler» som jeg støtt bort.

Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.

Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen  ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.

Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.

Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?

Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.

Når man skal vise  mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.

Og om «de blå» hadde Hitler  , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.

Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.

Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.

Det ble  snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.

Partene satset på at terrorfrykten skulle være  sterk.  Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!

Resultatet av dette gav en  terrorballanse slik  at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.

Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».

To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.

Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe»,  ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur.  Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte  øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.

Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.

Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss,  er Breivik  en av oss, et barn av vår tid.

Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.

Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :

«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.»  I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»

Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.

Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker.  Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.

Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde»  samfunn å være åpne også for dem som  vil kritisere.  Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.

Vi må gi hverandre rom!

Vi må ønske å høre  hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!

Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig»,  så blir det farlig.

Den ekstreme » røde»  bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.

Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.

Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.

Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer  :

-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,

-EØS-avtalen,

-de multinasjonale selskapenes makt over EU,

-Den rendyrkede kapitalismen

-miljøkatastrofer ,

-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet,  vanskelige politiske konflikter mm

-internasjonale og globale hensyn og krav.

Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres  tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.

Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.

Virkeligheten er ikke  en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.

Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den.  Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.

I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for  debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.

Slik  kan vi  lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.

I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.

«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.

Reklame