per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Don Camillos lille verden

Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.

Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.

Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:

«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes:  En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.

Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.

«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»

«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»

«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.

«Nei, selvfølgelig ikke.  Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»

«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»

» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»

«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»

Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.

Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.

Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.

«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»

«I 1918, » svarte Peppone.

«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»

«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.

«For eksempel?»

«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»

«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»

«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»

«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»

Peppone tømte hele posen.

Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.

«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»

«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»

«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»

«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»

«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»

«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»

Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.

«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen    og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»

«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»

Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»

«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.

Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.

*************

Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.

Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget.  Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.

Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube

http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w

Du +1-et dette offentlig. Angre

10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007
xVariousElite 2 months ago in playlist * DON CAMILLO e PEPPONE. Erlebte gestern, wie auf dem GOTTverlassenen Bhf. meiner frh.

august 13, 2011 - Posted by | Bøker, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing

2 kommentarer »

  1. Don Camillo er en morsom, kos og søt bok.

    Kommentar av hverdagshelter | august 21, 2011 | Svar

  2. Ja, ikke sant!
    Den minner meg på mange måter om Gabriel Scotts forfatterskap. Lun, humoristisk og befriende alvorlig!

    Kommentar av predikeren | august 21, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: