per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Det var en gang prestekonger……

I urgamle dager var kongen også prest.

Det var et ideal for herskeren å ha både «verdslig» og «åndelig»  makt.

Man skulle som samfunnets overhode, være en samlende leder for folket.

Man skulle ikke risikere at prestedømmet fikk makt på bekostning av kongedømmet, eller at de to autoritetene skulle være i strid med hverandre.

Jeg vil ta  frem og vise noen grunntrekk  fra historien som er relevante og interessante  fordi vi kanskje nå har møtt dette igjen i en moderne form, og at den moderne formen fremstår som  viktig for folk.

Jeg vil gjerne vise bredden i det historiske materialet, og  utbredelsen , for å antyde  hvor omfattende dette har vært.

****

De første sporene jeg kjenner til av denne konge/prest-tradisjonen  omtales i 1Mos.14,18.

Forhistorien er en pakt mellom flere konger om et opprør mot herskeren Kedorlaomer. I den krigen som fulgte deltok Abram. Han ville befri Lot, sin nevø, som hadde blitt bortført som krigsfange.

Abram bidro så sterkt til seieren over Kedorlaomer at kongen i Salem kom ham i møte for å takke ham:

«… Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet Abram….»

Historien viser at preste-konger var vanlig blant folkene der Abram bodde.

Abram kjenner vi som patriarken for både jøder, muslimer og kristne.

Over trehundre år før Abram  levet Nimrod.

Om ham står det i, 1.Mos. 9, at han fikk stort velde på jorden og hersket over Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear, Assur, Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen.

Tradisjonen lar Nimrod, være stamfar til prestekongene der.

Det spesielle forholdet mellom guden og kongen preget Mesopotamia og Hellas, ja,  faktisk på mange ulike måter preget det også hele Asia, Europa og Amerika.

Østens barnelærdom var fedredyrkelse, og  denne tradisjonen var  styrken i familie og samfunnsliv.

Det var velviljen til  fedrene, «de eldre» og herskerne folket ønsket seg, og tilbake ga de  ydmykhet og troskap.

Selv om Kina ikke hadde tydelige gudeskikkelser, hadde de fedredyrkernes forståelse av herskeren som mer «guddommelig» enn undersotten. Det er herskeren man ærer, lyder og ofrer til. Slik styrkes og heles samfunnet.

Vi gjenkjenner  det Romerske samfunn som hadde en tilsvarende tradisjon. «Pater familias»(pappa) var mer gudommelig enn resten av familien, og Keiseren var mest guddommelig fordi han var øverste hersker i riket.

Keiser Augustus ble yppersteprest for den høyeste Gud og fikk tittelen Pontifex Maximus, slik Nimrod i Babylon hadde tittelen «Supreme Pontiff».

Det er flere ulikheter mellom folkene i hva de la i denne tradisjonen, men i hovedsak sammenfattes de ulike variantene i betegnelsen prestekonge, man hersket over » hele» mennesket, både politisk og religiøst.

Tradisjonen kunne starte med at en Gud var den første kongen på et sted, og hans etterfølgere var enten valgt av ham, eller av hans ætt. Eller en konge var i kraft av å være hersker, mer gudommelig enn resten av folket.

Gudekongene  våre, i nordisk og nordeuropeisk Ynglingesaga, er direkte etterkommere av Odin.

Denne  guddommelige slekt kunne tolkes som at Odin var en  Gud, eller at Odin, som «Pater Familias» var mer guddommelig enn andre og at Odin  senere ble fedredyrket  som mer guddommelig enn de andre.  Uansett ville han stå i tradisjonen som kongeprest, som bærer av samfunnets samlede kraft, både den politiske og den åndelige makt forenet i en person.

Fremdeles snakker noen om «blått blod» i Europas kongehus hvor ættelistene går tilbake til Ødin.

Tydelige spor av vår nordiske anedyrkelse er bl.a å finne i  Orkenøysagaen.

Man forstår at når jødene og de kristne nektet å tilbe Keiserens gudommelighet, satte de seg utenfor en lang, sterk  og utbredt tradisjon.

Og selv om de kristne martyrene ble mange, ble likevel nettopp denne «pater-familias»-kulturen til hjelp i kirkens vei til makten. Kirkens pavefunksjon hentet  støtte i denne gamle kulturen, slik at Paven ble kirkens «pater familias» og dermed oppnådde han å bli den samlende kraft som Keiserne hadde hatt før ham. I sin utøvelse av både verdslig og religiøs makt ble han en  samlende «prestekonge» for det gamle romerske imperium.

I Amerika er de første spor av prestekonger i Cuzco-sivilisasjonen. Der er det Solgudens sønner som hersker etter samme mønster som gjaldt i Sumer og Egypt, med halvguddommelige regenter og prestekonger.

På 600tallet f.kr. fikk «prestekonge» kulturen flere innspirerende innspill ved skikkelser som Kung-fu-tse, Lao-tse, Japans guddommelige keiser, Zarathustra, Buddah, greske vismenn og Israelske profeter.

Om Buddah heter det:

Han ble født 563 f.kr. og hans fulle navn var Siddhartha Gautama. Siddhartha var navnet som viste hans kongeverdighet og Gautama var prestefamiliens slektsnavn. Navnet Buddah fikk han senere som en ærestittel.

Budda, som selv ikke hadde noen Gud han forkynte, var selv hovedarving til denne opphøyde prestekongeverdigheten. Og i denne tradisjonen ble han en stor lærer for mange folk.

Likesom Kinas keisere, i kraft av å være mer guddommelig enn andre, kunne sørge for den åndelige skolering av folket.

Jødedommen har sitt Messiashåp, den rettferdige kongen, den gode hyrden.Han er også prest der han sitter på  kong Davids trone. De har nøye opptegnet ættene, spesielt  av Juda og Levi  som er konge og presteætten, for Messias skulle komme av disse.

Kristendommen lar NT starte med Jesu ætteliste som nettopp dokumenterer Jesu rett til Jødenes Messiastittel. Jesus er derfor, for kristenheten, den rettferdige prestekongen jødene fremdeles venter på.

Kirkens strid med fyrstene om hvem som skulle ha politisk makt, og Lutheranernes allianser med de verdslige fyrster, viser hvor viktig denne helhetlige funksjonen, prestkonge-tradisjonen, var, helt opp til moderne tid, både hos kirken og hos fyrsten. De så hverandre som rivaler, eller samarbeidet.

I Norge har staten og kirken vært samarbeidspartnere, men kirken har hele tiden ønsket større selvstyre og mer politisk innflytelse, mens staten har villet prege kirken og forme den mer etter sitt ønske.

År 632  e. Kr. kom Islam.

Igjen en religion inspirert av fedrekultusen.

Islam betyr underkastelse, og ordet Muslim har samme språkrot og uttrykker:

«folkenes underkastelse og troskap mot herskeren».

Islams utbredelse blåste nytt liv i våre gamle tradisjoner.

Herskeren, kaliffen, er både religiøst og politisk overhode, slik tradisjonen overalt var og hadde vært.

Det kan nevnes mange flere historiske eksempler, men dette bør være nok til å vise hvor utbredt og hvor dype og omfattende  våre forventninger  til en «leder» er.

Likevel føler vi oss distansert fra dette.

Som om det er  et tilbakelagt stadium,  en barndom, som om vi satt på mors fang og fikk høre eventyr.

Eventyrenes verden har sine røtter i den tiden da byene hadde hver sin konge. Derfor starter svært mange eventyr  med formularet:

» Det var en gang en konge…..»

Og, ja, det er faktisk  både sant og visst , det var en gang…

*****

Nå har vi en helt annen tid…  ikke sant?

Vi som venter på Messias, Jesu gjenkomst, en ny profet, en ny giv i prestekongenes domene, er kanskje få? I hverfall er vi fåmælte! Vår tid er ute.  Vi er gått inn i eventyrenes sfære og er blant dem som var en gang.

Staten og kirken har nylig skilt lag, de hadde ikke lenger nytte av hverandre, og  kirkens åndelige lederskap var ikke lenger  av betydning for staten. Samtidig fastholdt vår konge at han var bundet til kirken.

Etter det fryktelige angrepet på arbeiderpartiets regjeringsmakt og deres ungdommer på Utøya, sørget hele landet.

Man kjente terroren som et angrep på hele folket og på demokratiet som institusjon.

Konge og kirke sto opp og trøstet og styrket folket. Og de viste seg som kloke, gode ledere i sorgen.

Men mest bemerkelsesverdig var folkets reaksjon på  Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.

Han viste at han hadde empati og  sorgens evne, og at han kunne forrette sorgens tragedie slik folket ønsket det.

Han sto frem med både politisk og åndelig lederskap i en form  slik dagens mennesker ønsker å møte det, samtidig som han inkluderte både konge og kirke og alle tros- samfunn i den deltagende sorgen.

Dette rørte ved noe  dypt i folk og vekket et slumrende behov:

«…Jens er lederen vår.» .. «.. Jens har opptrådt som en leder for folket!…»   » Jeg er stolt over å følge en slik leder»…

Slik snakket folk.

Statsministeren viste seg som en samlende person,  en som evnet å håndtere både det politiske og det menneskelige  aspektet  i situasjonen.

Han viste oss i et glimt hvordan en  «prestekonge» av vår tid kan være.

Denne erfaringen vil vi nok få se fortsettelsen på.

august 16, 2011 - Posted by | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten

1 kommentar »

  1. Bare ikke AP slår politisk mynt på dette nå før valget.
    Det vil mange ekles ved.
    Det vil være et svik og et misbruk av folks oppriktige smerte.

    Kommentar av predikeren | august 20, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: