Vi er synsere, alle sammen.

«Vet du dette?  Er det helt sikkert?»  spør man kanskje når noen hevder noe.

Svaret blir ofte:

«Tja.. jeg har lest om det»,

eller  «Wikipedia sier»,

eller «det sto i avisen»,

og » Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…»

De aller fleste saker vi møter er  slik at  vi vet noe,  har lest noe, verdsetter noe og føler noe,  og slik danner vi oss en foreløpig mening  og sier : «Jeg syns at….»

Altså, man vet ikke sikkert,   men man har søkt kunnskap,  man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken  og  foretatt et verdivalg.

Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger  kjennetegner menneskets adferd.

Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi  som personer  og slik former vi samfunnet.

Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.

Det er  fundamentet i vårt demokrati.

Noen velger standpunkt  litt kjapt, kanskje.

De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.

Likevel  føler de hva de skal mene.

Ja, selv  om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.

I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.

Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker,  men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.

Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.

En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.

Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:

«Svenskesuget» kalte de den bølgen av «ja- stemmer»  som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne time vår  stemmegivning slik at «ja-siden» kunne nyte godt av den effekten.

Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.

Demokratiet er å godta  at alle stemmer er likeverdige.

I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.

Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget  skjer i følelsene.

Demokratiets talsmenn, politikerne,  har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.

Dersom partienes valgkampanjer legger stor,  eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.

Demokratiet bygger på opplysning.

Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.

Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.

De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.

De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.

De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:

«Sa han at Erna var tykk?»  og » Liker damene Jens?» og «Har du danset med Siv?»

Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den «dumme» debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!

De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn  oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.

Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner,  et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.

Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?

De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.

De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.

I mangel av  fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.

Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.

Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet:  sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.

Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.

Når den voksne sier :

«Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?»  og «Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! »

så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles  ligger i følelseslivet.

Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.

Dermed «stenger» han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : «Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!»

Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:

Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.

Barnets «Jeg vil» og «Jeg kan», viker for den mer reflekterte «Jeg tror» og «Jeg syns».

Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.

Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.

I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!

Dersom kirker og universiteter svikter oss,  står demokratiet i fare:  kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt,  som hos barnet.

Når politikerne  baserer  valgpropagandaen på emosjonelle knep,  vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.

De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av.  Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.

Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det,  for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?

Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?

Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?

Kanskje er så mange politiske avgjørelser  bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?

Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert  ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?

Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?

Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn «de politiske sakene»?

Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .

Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.

Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.

Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.

Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier,  fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.

Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.

Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.

Vi, i dag, i vår «opplyste tid» representerer vel den største karrikatur på et samfunn:

Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken  intellekt eller følelser, mens  politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.

Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?

For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er «politisk korrekt»!

Rikssynserne «syns» påfallende godt,  som skaldene eller  hoffnarrene i gamle dager.  De oppsummerer enhver sak og  legger føringene for den offentlige synsingen.

Man burde kunne stille store krav til deres synsing:

Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og  dokumentasjon av utvalget.  Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.

Desverre  har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.

De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.

Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:

» Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!»  Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.

Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate «politikk» til «politikerne».

Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.

Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.

Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre vilke valgmuligheter vi har.

Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne   vilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.

Slik kan vi  øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.

Reklame

Viten, filosofi og tro.

Jeg vokste opp med en glede over både eventyrenes verden, troens mysterier, vitenskaplig undring og samtalens gleder.

I voksen alder har jeg ikke funnet noe bedre enn det jeg lærte som barn, men jeg har møtt mange som lager motsetninger mellom disse ulike måtene å forholde seg til livet på.

Det snakkes ofte om viten og tro. Man setter de to begrepene opp mot hverandre.

Ordet viten representerer da vår tids moderne oppfatning av vitenskaplighet, mens ordet tro oppfattes som en religiøs aktivitet.

I debattens hete opplever man ofte at tro knyttes til den «uvitende/mørke» middelalder,  synonymt med «overtro».

Det sies: Hvordan kan du tro det? I vår opplyste tid!…..»

Og: » Det er bare overtro! Vitenskapen sier jo at….

Eller det sies:  Jeg tror ikke på noe før det er bevist.

Denne polariseringen av begrepene møter man ofte i debatter og populariserte fremstillinger, men den viser oss hvor  dypt skillet er  mellom de to hovedformer for bevisst bearbeidelse av tilværelsen.

Ja,  man  gjør det til en trossak å velge  mellom viten og tro.

I dette «valget» ser man ikke at man skaper et nytt fenomen: vitenskapstro.

Man sier: Jeg tror på vitenskapen.

Dermed mister man den åpne, søkende, spørrende vei, opplysningstidens vitenskapsideal,  hvor vi hele tiden legger ny viten til det vi visste fra før, og slik stadig endrer vår viten.

Denne ideelle erkjennelsesprosess kaster nettopp usikkerhetens skjær over vår viten i øyeblikket.

I våre dager betrakter man viten som en fast størrelse, noe man kan tro på.

Da brukes begrepet tro synonymt med » å stole på», og ordet har fått tilbake noe av sitt egentlige innhold:

Gleden over å ha tillit til,  stole på og å være sikker, trygg og glad, som barnet er trygg i foreldrenes kjærlighet og omsorg.

Troen er menneskets helhetsopplevelse i tilværelsen.

De enkelte trosspørsmål er mer en intellektuell øvelse, de influerer ikke på den dype grunnleggende helhetsopplevelsen .

Denne  hengivenhet i sinnet er troens anliggende, og når vitenskapen ønsker å  erstatte denne, ja, når den selv vil være gjenstand for troen, har den forlatt sin egenart.

Vi har mistet forståelsen for de vitenskaplige prosessene når vi sier :  «..Vi vet! Det er bevist at!..Så tro på det..!»

Og dermed har man postulert tolkningen av vitenskaplige enkeltresultater  som apsolutt sanne,  svært likt pavens uttalelser «ex katedra».

At vi, vanlige mennesker, kan uttale oss slik, er forståelig. Vi har kanhende behov for å forenkle virkeligheten til absolutter, fakta og bevis.

Men når vitenskapen selv  fremstiller seg som  forkynneren av ufeilbarlig viten, har den gått inn i rollen som  religion.

Den har sviktet sine egne idealer og gitt etter for trangen til å pryde seg med pavehatten,  erte religionene og innta maktposisjonene :

«Her er svarene på hvor menneskene kommer fra  og hvordan alt ble til»

og  «Tror du ikke på BigBang kan du ikke få arbeide ved dette universitetet»

og   «Tror du ikke på Darwin kan du ikke arbeide her!»

Den har byttet sin forskersjel mot autoritet og herskertrang og sin ungdoms undring med  død dogmatikk.

Vitenskap, tro og filosofi er som tre søsken på veg ut av samme vugge:  undringen over livet.

De tre holdt sammen i tidlige tider:

Gudene hersket og lærte opp menneskene, kultiverte dem, sier de eldgamle , og  ære og trofasthet var deres lønn.

Viten, tro og tanke  sto i en Gudstjenende sammenheng. De tre var underkastet Gudekongen og var rikt benyttet.

Vår historieskrivning gir oss bare et ekko av urtiden.

Myter, legender og eventyr overtar og legger små spor i sinnet om at «det var engang…»

Europa våknet til bevissthet ved de greske filosofenes grunnleggende spørsmål og ved den nye religionens magiske vekst.

Skoler og utdannelse fortrenger de lukkede profesjoner, og den åpne  kunnskapen står et øyeblikk alene før den finner filosofene og igjen samordner seg både tanke og tro.

I kirken blir skolering i alle vitenskaper  en naturlig del av ethvert teologistudium.

Slik ivaretok kirken helheten:  Viten, filosofi og tro i Guds tjeneste.

Men kirkens makt ble stor, og etterhvert ble det tydelig at deres gudstjeneste ble brukt for å fremme kirkens egeninteresser.

Tro, viten og filosofi ble brukt for å fremme kirkens makt og rikdommer.

Så kom skillet.

Individet sto opp mot helheten og krevde å bli hørt.

Luther(1500tallet) ville fortelle om den riktige tro.

Galileo (1600tallet) ville fortelle om den riktige viten.

Men kirken hadde  alt i sine skrifter.  Den forvaltet helheten:  tro, tanke og viten.

Teologien bygget de vakreste og mest komplekse teorier med disse vidunderlige redskaper.

Og kirken var generøs:  «Kall det en teori! Bare ikke kall det sannhet! Så er alt i orden.»

Men Luther og Galileo hevdet individets rett til å ha sin helt private sannhet.

Det innledet et systemskifte.

Luther ble talsmann for den individuelle tro, hvor troen alene var frelsende!

Mennesket kunne stå alene med sin tro og si: «Jeg tror at…!»

Galileo ble talsmann for den eksperimenterende og observerende  metode i vitenskapen.

Mennesket kunne stå alene med en vitenskaplig observasjon og si : «Jeg vet at…!»

Filosofiens hjelpende hånd fikk de begge etterhvert med, men Luther hadde  lite bruk for henne så hun skjenket  sin tjeneste til vitenskapen .

Både Luther og Galileo var talsmenn for å stå alene og å stole på sin egen dømmekraft:     «Tenk selv…!»

Protestantismen og opplysningstiden ble forløperne for vår moderne tid.

Men moderkirkens helhetlige anskuelse, deres synteser av tro, tanke og viten, fulgte ikke med på lasset.

Den protestantiske presten leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare teologi.

Vitenskapsmannen leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare en. Han fordypet seg i et område innen ett fag og drev bare med å måle fysiske  størrelser og observere dem.

Disiplinene ble ukjente for hverandre og konkurrerte om fyrstens gunst og midler.

De så skjevt til hverandre, som sjalu ektefolk, og hver for seg hadde de kongstanken i seg:  «Jeg har rett..!»

Fyrsten innkalte dem begge i sitt råd når han ville drøfte viktige saker, sammen med landets stormenn, og den helhet man hadde underordnet seg i moderkirken, var byttet med fyrstenes fragmenterte innsikt og skiftende interesse.

Den protestantiske verden var på veg inn i sekularisering , og den vitenskaplige disiplin led mest ved å stå alene med sine enkeltresultater og funn. Den manglet det helhetsbilde hvor disse funnene kunne ha noen betydning.

Filosofien ble vitenskapens  systematiske og helhetstenkende redskap.

Man utfordret den fragmenterte troen  ved å uttale seg om dens anliggender:

»   Er naturen guddommelig styrt?…»    og      «..Er ånden en funksjon av materien?…»

Og man fikk mange ulike retninger og skoler som speilet den vitenskaplige synsingen.

Filosofien ble en umistelig del av vitenskapen:

* Dens tenkning og forskning har til formål å forstå og å erkjenne tilværelsen i alle dens former.

*Den utmerker seg ved sin metodiske fremgangsmåte .

*Den legger avgjørende vekt på å bevise eller begrunne en påstand og ta hensyn til begrunnede innvendinger.

*Den er alltid klar for å la de forutsetninger man bygger på bli gjenstand for kritikk.

*Er bevismaterialet utilstrekkelig, skal man oppgi hvor stor sannsynlighet det er for hypotesen.

I tillegg til disse ideelle arbeidsmetoder, har filosofien vært systembygger:

Den har fastholdt og  frembragt helhetlige hypoteser og teorier. Disse står som det ypperste innen våre dagers helhetstenkning.

Denne fortreffelighet og deres store vekst og makt har ledet også dem i den samme fellen som moderkirken en gang gikk i.

Det blir viktigere å beholde og å øke egen posisjon enn å være tro mot egne ideer.

Hypoteser og teorier fremstilles ofte som vitenskaplige fakta, mens de egentlig er  filosofisk/vitenskaplige  tankemodeller og ledd i den helhetlige forståelsen.

Etter annen verdenskrig var man  opptatt av metodologiske spørsmål:

» Skal man bruke samme vitenskaplige metode i naturvitenskapene og i samfunnsvitenskapene?…»

Og, siden 1970 har vitenskapsfilosofien mere vektlagt å studere seg selv:

» Hva er vitenskapens sosiale og samfunnsmessige funksjon….?»

Og,endelig, i 2008 opprettet man «Prosjekt Vitenskapshistorie» ved universitetet i Bergen.

I denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, ble troen stående veldig tilbake:

Kirkene mistet sin politiske innflytelse, og folk hadde ikke lenger så stort behov for kirkens tjenester.

Troen ble en privatsak, og troens innhold opp til enhver.

Vitenskapen var blitt selvbevisst og ga klart uttrykk for at kirkens tro var ensbetydende med overtro.

I våre dager stiller vitenskapen trosspørsmålene:

«.. Vi tror på Higgs partikkel  og  jobber her ved Cern for å finne om det vi tror stemmer…!»

«…Vi trodde  at organismen er en utskrift av et genetisk program….»

Filosofiens fortjeneste i denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, kan neppe måles.

Både tro og viten har hatt sine storhetstider godt hjulpet av filosofien, men selv har den problemer med å stå på egne ben. Som egen disiplin har den påvirket oss, men ikke nådd ønsket makt i det brede lag av befolkningen, men ved denne aktiviteten har den igjen fått sin egen lille platform.

Det er en pekepinn når en bok som «Sofies verden» er oversatt til over 50 språk.

Filosofien har tenkningen som kan gjøre både tro og viten tilgjengelig , forståelig og attraktiv.

Den virker best sammen med sine søstre, og samhandlingen med vitenskapen har gitt dem begge enorm makt.

Antallet forskere og professorer i våre dager overgår langt antallet biskopper og prester.

F.eks. bare i Japan er antallet forskere 756 000, mens det totale antallet katolske prester i verden i 2008 var 408 024 .

Både USA og Kina har over 1.42 millioner forskere hver, og Kinas antall stiger raskt for hvert år.

Hva i de vitenskaplige teoriene som er viten og hva som er filosofi, er ganske uoversiktelig for oss legfolk.

Vi får servert syntesen og helheten som en viten vi skal tro på.

Vi har ikke, hver for oss,  kapasitet til å etterprøve deres påstander, eller å skille mellom tankebyggverk og faktisk viten.

Vi er  henvist til å tro på dem.

Men vi kan ha glede av å tenke over at viten, tro og filosofi er en metode/en veg vi går for å nå frem til erkjennelse av det som er.  Ordet metode er gresk og betyr nettopp «etter veien».

Vi har i praksis bare  to metoder/veier å gå:

Tro eller viten.  Begge veier er blitt tilgjengelige (til-gjenge=gå -lig, altså mulige å gå på) ved  filosofien.

Det er de to veiene som åpner Monopolspillet:  Kirkeveien og Parkveien.

De har hatt hver sin storhetstid, og deres maktkamp er uskjønn, for den følger Monopolspillets kamp om midlene.

Likevel har begge veiene bevart for oss, om enn fragmentert, den egenart som gjør dem attråverdige.

Det er likevel mulig å se helheten. Det er mulig å vandre både «Kirkeveien og Parkveien».

Det skjer når man, som i urtiden, har Gud som konge. Da går de tre stridige søstrene sammen og yter maksimalt i troskap mot sannheten.

Svake lesere gir «god» valgkamp!

Man blåser igang valgkampen med det store tallet:

300 000 leser for dårlig!

Det må høye tall til skal man få folk til  å høre etter når valgkampen i år igjen dreier seg om  skolen.

300 000 leser for dårlig, får vi vite.

Tallet forteller svært lite når det står slik uten oppfølgende analyse, bare med en overfladisk uforpliktende kommentar om at :

«….De fleste av dem er ikke analfabeter, men de mestrer ikke lesing på det nivået som kreves for å fungere i et moderne samfunn, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….

….Så mange som en av ti voksne nordmenn leser så dårlig at de sliter i det daglige:

– 300 000 er faktisk et forsiktig anslag. Ifølge tallene til OECD ligger rundt en million nordmenn under grensen, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….»

Denne vage informasjonen viser at  både aviser, forskere og politikere betrakter  forståelsen av tallet  som  uvesentlig.  Det var ikke analyse av tallet man ville ha, bare en åpning på valgkampen.

Slik viser de at de holder oss alle for å være svært dårlige lesere!

De regner  med at vi ikke har behov for å forstå det vi leser, og at vi heller har behov for sensasjon.

Å skape en liten sensasjon for å åpne en valgkamp er vel det eneste dette tallet kan brukes til.

Hva er vel 300 000?

Under 10 % av befolkningen!

1 milion er under  25% !

Er det en nyhet at under 10 % av befolkningen  ikke er gode nok lesere til å fullføre høyere utdannelse?

I Stortingets egen melding om kunnskapsløftet er dette allerede tallfestet som et forventet, selvfølgelig resultat.

Deres beregninger er at 5-15% vil klare å bli så sterke lesere at de vil klare å ta høyere utdanning, mens 5-15% ikke vil nå slike ferdigheter at de kan klare det. Resten, de 60%, som de fleste av oss er en del av, vil nå et nivå hvor vi kan klare å arbeide ved automatiserte prosesser.

Vi ser at de 300 000 ligger godt innenfor stortingsmeldingens prognoser.   Og det gjenstår å få vite hvor mange av de 300 000 som invalidiseres / uføretrygdes pga leseproblemene, hvilke aldersgrupper de representerer, kjønn, etnisitet ol.

Hvilken målestokk som legges til grunn  for å vurdere graden av leseferdighet, er også uklar. Det er interessant og berører oss alle:

* å ikke kunne lese /skrive navnet sitt, eller enkle stavelser, er ett nivå .

*å ikke forstå alle ordene man leser i grunnskolen er et  annet nivå.

*å ikke forstå ord godt nok til å ta høyere utdanning, er altså nå definert som «lesesvak»!

Jeg forstår jo at arbeiderbevegelsens mål er at alle skal ta høyere utdanning, men jeg har aldri før opplevet at vi skal definere de 85 % av befolkningen som ikke tar høyere utdannelse som  «dårlige lesere».

Den millionen Egil Gabrielsen henviser til er faktisk da bare under 25% av befolkningen.

Og det står virkelig ikke som mål for norsk grunnskole at den skal føre alle elever frem til et leseferdighetsnivå som kreves for å klare høyere utdannelse.

Nei, prosentfordelingen for leseferdighet som stortinget har kalkulert med og planlagt i sin siste skolemelding, er 15% 60% 15%.

Stortinget var forresten svært realistiske i sin prognose om at bare 5-15% kan klare å ta høyere utdannelse/ lederstillinger i samfunnet.

I 2010 var det registrert ca 241 000  innen alle sorter høyere utdanning.

Så mange har vi aldri før hatt på høyere utdanning!

Det er all grunn til å rope det høyt! Vi har idag flere på høyere utdanning enn noen gang tidligere.

Stigningen i dette antallet er formidabel:

Det var under 5000 universitetsstudenter i 1960, dette steg til 18 000 frem til 1980 og videre til 69 000  frem til år 2000.  Frem til 2010 steg universitetets elevmasse til 93.000  og samtidig steg elevantallet på all annen høyere utdanning, slik at vi i 2010 har dette rekordstore tallet :

241 000  registrert ved vår høyere utdanning!

Det fremstilles i mediene og i valgkampen som om skolens dårlige lærere er årsaken til at nesten en million mennesker er dårlige lesere.

Ja, vi lærerne har ansvar for, og  utfører så godt vi kan,  stortingets planer for elevene.

Vi jobber intenst for å kunne gi spesialundervisning  til alle dem som ikke lenger har spesialskoler.

Vi bruker mye tid på å planlegge hvordan  gi tilpasset opplæring til alle  som ikke lenger har rett på ekstra hjelp.

Men  dette har jeg forklart  i to innlegg jeg linker til her.

Forøvrig ønsker jeg at riksrevisjonen også undersøker forholdet mellom stortingets planer for skolen og skolens gjennomføringer av disse innen de rammer stortinget har satt.

Det kan være at både journalister og politikere kan defineres inn under begrepet «svake lesere».

Så hyggelig det hadde vært om politikerne hadde sagt:

«Vi har aldri før hatt så mange i høyere utdanning! Dette skyldes de gode skoleplanene våre, de supre skolene vi har, og lærernes dyktighet.  Skolen er et nasjonalt samarbeid hvor alle yter sitt ytterste!  Skal vi løfte ennå flere frem, må vi lage gode strategier for det. Vi i Høyre… eller vi i AP..osv. ønsker å ….»

og så kunne de kommet med valgtalene sine!

Det er lite motiverende å alltid bli stående alene med ansvaret for skoles negativte sider, som om vi dikter opp planer og rammer for denne selv.

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?