Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.

Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.

I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.

Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.

Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling:  Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.

Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?

Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.

Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse  for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.

Spørsmålet stilles:   Var han nazist?

Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte  fiendebilde av nazisten plasseres på ham.

Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke  så feil?

Var han naiv?

Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?

Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.

Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.

Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.

Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere  og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.

Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?

Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?

Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.

Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.

Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»

Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap,  sies det om ham.

Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.

Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.

I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :

Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite  !

Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det.  Alle samlet seg om Kong Håkon.

Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!

Det var «Den røde fare» som red Europa.

Arbeiderklassen ble selvbevisst.

De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.

Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!

Man veltet troner og statssystemer!

Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte:  Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.

Socialismen  var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.

Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap,  og  splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik.  Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?

Man diskuterte splittelsen  i Det Italienske kommunist partiet:  De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet,  og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.

Fascismen ble «mor»  til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.

De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.

Både arbeideropprøret  og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.

Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.

Begge parter var revolusjonære,  og de ønsket å tale arbeiderens sak.

Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.

Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?

De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.

Det ble opplevet som  meningsløst og skrekkelig.

Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!

Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.

Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».

Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.

Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.

De gamle verdiene rev man aggresivt ned.

Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.

Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.

Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.

Ingen visste lenger hva pengene var verdt.

Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:

Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.

Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.

Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.

Gjelden økte,  bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.

En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert,  mer realistisk,  opprørsk og  nyskapende.

Det var deres ansvar å skape en bedre verden.

I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.

Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen ,  her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!

Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!

Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende,  man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.

Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten.   Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland  mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler,  streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .

Samtidig hadde  Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari  fått en ny leder, Adolf Hitler.

Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.

LOs medlemstall sank med 47 000.

Arbeiderpartiet slet med indre strid.  Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.

Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.

Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet  om retten til partikassen.

I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine  lønnskrav.

I 1924  tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.

I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.

Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.

Det var desverre for økonomien blitt fred.

I mange land og særlig i De Forente Stater,  ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.

Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper.  Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.

De to mer moderate fløyene  av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.

Høyrepressen var skiokkert:  «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»

Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under  20 år gammelt,  frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.

Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.

Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å  avsatte konger og tsarer.

Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold,  høyere enn hensynet til egne interesser.

Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!

Ja, han viste seg  å være også kommunistenes konge!

Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»

Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.

Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.

Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.

I 1929 kom cracket i New York,  og i 1931, hjemme hos oss,  gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.

Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.

Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.

Politivaktene  der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.

Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.

Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.

I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».

Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.

Jeg stopper vandringen der.

Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.

Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens  idealer, eller ville man sloss for å  stoppe dem ?

Hva var egentlig folks verdier?

I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:

Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

Dette ble verdier som frontet hverandre.

De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.

Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.

For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.

Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk,  og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det,  og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.

Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet,  og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.

Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.

Kirken støttet konge og fedreland.

I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.

Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»

Det hadde vært en krig som ikke løste  problemer, men som bare laget nye.

Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.

Jeg  har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.

Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.

Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !

Dermed viste de seg å være konge for  alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.

Og vi? Er vi etterpå – kloke?

Reklame

Hva var galt med middelalderens skolastikere?

Uttrykket «den mørke middelalder» betegner et uopplyst, overtroisk og latterlig samfunn.

For riktig å vise hvor galt det kunne være nevner man skolastikken.

Skolastikken , man smaker på ordet.

Det smaker av middelalderens munkekapper, vakkert utførte manuskripter og lange diskusjoner på latin.

Ordet skole betyr, fra både gresk og latin,  fritid, noe skolebarn idag har vanskelig for å fatte, og det er fritid i betydningen ro og mak, gjerne sent på kvelden når arbeidet er opphørt og lampene tennes.

Skolastikken begynte som en fritidsaktivitet ved klostrene. Når arbeidet var over, kunne man i ro og mak fordype seg i studier. Interessen for å kunne fordype seg slik ,økte, og mulighetene for å vie seg  til studier åpnet seg ved klosterlivet.

Der var det samlinger av litteratur, flere interesserte som skapte miljøer for studier og frihet fra økonomiske krav.

Kirken hadde også en rolig tid. Folkevandringstiden, misjonstiden og den dogmatiske striden var over. Man kunne unne seg «schola», studier i ro og mak!

Man hadde skrifter av flere slag i tillegg til de Bibelske skrifter, både de nyere skrifter knyttet til utviklingen av egen dogmatikk, synodebestemmelsene og Fedrenes uttallelser. Dette var alle svært viktige skrifter for kirken!

Man studerte også skrifter fra den gresk/romerske oldtid og  arabiske oversettelser til latin,  matematikk, fysikk, astronomi, legevitenskap og filosofi.

Det knyttet seg etterhvert store studieskoler til klostrene. Flere studiesteder ble opprettet i tilknytning til domkapitlene og man kalte disse friere skolene Universiteter.

Omkring 1400 tallet var det 46 slike Universiteter i Europa. De mest berømte var Bologna, Paris, Oxford og Salamanca.

Man ansatte lærere, geistelige de fleste, som ble kalt professor, doctor og magister.

Anselm av Canterbury nevnes som en av de første og viktigste skolastikere. Hans store styrke var logikk og intuisjon og han hyldet den platonske realisme. Hans hovedsetning ble berømt:

«Jeg vil ikke forstå for å tro, men tro for å forstå.»

Han la grunnlaget for den skolastiske formen:

1. De skrev alt på latin og bearbeidet alt det overleverte dialektisk!

2. De definerte begrepene, stillet dem overfor hverandre, gjendrev innvendinger og utgjevnet forskjellene mellom enkelte av  Fedrene.

3. De samlet alle dogmene til en sammenhengende sannhetstotalitet.

Aristoteles ble innbegrepet av fornuft. Hans måte å ordne og å begrunne på ble skolastikkens ideal.

Tomas av Akvinas  skrev, siste halvdel av 1200tallet, sitt hovedverk » SummaTheologiæ».

Dette verket omfatter alle vitenskaper og  hele menneskelivet innført i det katolske læresystem. Hvor stor betydning dette skriftet fikk ser vi av den debatt som fulgte, og så sent som ved Pave Pius x, 1903-1914, ble dette skriftet satt som enegyldig sannhet som legges til grunn i all katolsk opplæring.

Skriftet bygger på to grunnstener: den naturlige fornuft og troen.

Den Aristoteliske formen ble en overordnet rettesnor innen den skolastiske vitenskap:

1. Man formulerer først problemet, tesen.

2. Man fremfører fornuftsgrunner, fedrenes utsagn og skrifter som taler for tesen,

deretter henter man fra det samme det som taler mot tesen.

3. Først da debatterer man og trekker slutninger, setter en avgjørelse fulgt av betraktninger for og imot.

Denne formen var idealet. Og hva var galt med den?

Det er slik vi stort sett arbeider i skolen og i  forskningen i våre dager.

Hentet fra Wikipedia:

Den Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal som står svært sentralt i vitenskap og forskning. Denne metoden går ut på at man

1.Starter med å fremsette en hypotese, basert eksempelvis på gjetninger, kalkulasjoner og/eller intuisjon, for deretter

2. Å teste disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og lignende, for til slutt

3. Å enten avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den.

Metodene er  sammenfallende, så når man ler av, eller forakter skolastikken, er det ikke den vitenskaplige formen man finner komisk. Det er mangelen på praktisk forankring.

Det er nettopp i møte med Galilei at dette blir tydelig.

Han var en praktiker, maskinmaker, i tillegg til sin teoretiske begavelse.

Når han fant ut noe,  laget han apperatur som kunne anvendes. Han oppdaget f. eks. lovene for pendelsvingningene og laget så et apparat til måling av pulsslag.

Han debatterte selv etter den skolastiske form, men innførte eksperimentet som gjevnbyrdig med skrifter og fedre.

Det grensesprengende var likevel at han uttalte seg kategorisk og ikke hypotetisk om det han så i kikkerten han hadde laget. Og særlig fordi det han så i kikkerten beviste at solen roterte om sin akse.

Man ba ham kalle det for en hypotese, så ville han slippe inkvisisjonen.

For kirken var det ikke et mål  å finne ut  hva som virkelig skjedde , det var skaperen og ikke det skapte man søkte, og nå kom det en som ikke hadde fattet poenget og pukket på å ha et «bevis » på noe som sparket ben på et av dogmene deres!

Galileis eksperimenterende vitenskap ble opplysningstidens ideal. Man målte, veiet og definerte, observerte og eksperimenterte og laget ting. Gløden og iveren var stor.

Ettersom kunnskapen innen de ulike fagene økte, ble det vanskelig å etterprøve alt. Man måtte stole på fedrenes observasjoner og  de mange aksiomer og hypoteser som etterhvert ble nødvendige for å «komme videre».

Man fikk igjen bruk for den skolastiske formen for vitenskaplig ordning og metode, og filosofien for å skape helhet av enkeltresultater.  Samtidig utviklet man et fagspråk,  ikke så ulikt det latinske.

Den hypotetisk- deduktive metoden ble  tatt i bruk først på 1900 tallet.

En elev i dag, vil gjennom utdannelsen utføre svært få eksperimenter, men han vil lese om noen utvalgte.

Han vil lære å le av skolastikken, og beundre Fader Galilei. Men han vil ikke lære at han selv , i hovedsak, får en skolastisk utdannelse, og han vil ikke lære å rette et kritisk søkelys mot egen virksomhet.

Svært likt den teoretiske  skolastiker vil han stole på sine kilder og utøve sin vitenskap som en klassisk Aristoteliker.

Hypoteser og teorier står som dogmer og aksiomer i vår nye «vitenskapskatedral», og for de nye skolastikerne er eksperimentet en «hellig » handling, rituelt utført og myteskapende.

De senere år har man vært nøye med at elevene må «tenke riktig» om «faktastoffet», så man har , for sikkerhets skyld utviklet en fagdogmatikk som elevene må lære.

Og likesom man i middelalderen siterte Fedrene og Skriftene,  har man i våre dager et system for viktigheten av å sitere og å bli sitert i de viktigste tidsskriftene.

Den store forskjellen mellom vitenskapen nå og dengang er ikke i den utøvende form, men i forskningens objekt.

Mens våre forskere søker i materien etter «virkeligheten», søkte datidens skolastikere i «virkeligheten» etter Gud.