per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.

Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.

I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.

Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.

Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling:  Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.

Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?

Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.

Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse  for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.

Spørsmålet stilles:   Var han nazist?

Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte  fiendebilde av nazisten plasseres på ham.

Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke  så feil?

Var han naiv?

Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?

Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.

Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.

Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.

Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere  og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.

Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?

Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?

Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.

Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.

Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»

Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap,  sies det om ham.

Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.

Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.

I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :

Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite  !

Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det.  Alle samlet seg om Kong Håkon.

Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!

Det var «Den røde fare» som red Europa.

Arbeiderklassen ble selvbevisst.

De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.

Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!

Man veltet troner og statssystemer!

Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte:  Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.

Socialismen  var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.

Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap,  og  splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik.  Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?

Man diskuterte splittelsen  i Det Italienske kommunist partiet:  De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet,  og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.

Fascismen ble «mor»  til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.

De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.

Både arbeideropprøret  og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.

Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.

Begge parter var revolusjonære,  og de ønsket å tale arbeiderens sak.

Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.

Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?

De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.

Det ble opplevet som  meningsløst og skrekkelig.

Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!

Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.

Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».

Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.

Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.

De gamle verdiene rev man aggresivt ned.

Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.

Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.

Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.

Ingen visste lenger hva pengene var verdt.

Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:

Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.

Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.

Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.

Gjelden økte,  bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.

En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert,  mer realistisk,  opprørsk og  nyskapende.

Det var deres ansvar å skape en bedre verden.

I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.

Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen ,  her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!

Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!

Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende,  man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.

Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten.   Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland  mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler,  streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .

Samtidig hadde  Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari  fått en ny leder, Adolf Hitler.

Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.

LOs medlemstall sank med 47 000.

Arbeiderpartiet slet med indre strid.  Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.

Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.

Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet  om retten til partikassen.

I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine  lønnskrav.

I 1924  tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.

I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.

Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.

Det var desverre for økonomien blitt fred.

I mange land og særlig i De Forente Stater,  ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.

Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper.  Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.

De to mer moderate fløyene  av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.

Høyrepressen var skiokkert:  «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»

Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under  20 år gammelt,  frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.

Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.

Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å  avsatte konger og tsarer.

Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold,  høyere enn hensynet til egne interesser.

Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!

Ja, han viste seg  å være også kommunistenes konge!

Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»

Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.

Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.

Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.

I 1929 kom cracket i New York,  og i 1931, hjemme hos oss,  gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.

Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.

Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.

Politivaktene  der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.

Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.

Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.

I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».

Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.

Jeg stopper vandringen der.

Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.

Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens  idealer, eller ville man sloss for å  stoppe dem ?

Hva var egentlig folks verdier?

I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:

Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.

Dette ble verdier som frontet hverandre.

De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.

Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.

For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.

Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk,  og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det,  og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.

Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet,  og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.

Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.

Kirken støttet konge og fedreland.

I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.

Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»

Det hadde vært en krig som ikke løste  problemer, men som bare laget nye.

Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.

Jeg  har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.

Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.

Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !

Dermed viste de seg å være konge for  alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.

Og vi? Er vi etterpå – kloke?

oktober 30, 2011 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: