per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Apefjes. En bokblogg.

 

I går, 17.11.11, blogget

http://eirin-surr.blogspot.com/

om denne boken. I morgen er det

http://abbandono.no

som blogger om den.

***

Interessen min fanges allerede ved første tegneserierute:

Høyt oppe under gymsalens tak befinner hovedpersonen seg.

Usynlig for leseren.

Vi ser bare avstanden mellom ham og klassen.

Den er tegnet inn i  fjesene som stirrer opp mot ham og i det malende perspektivet.

«Kom ned!»  roper læreren.

Flere stirrende ruter senere:

«OK, folkens.  Han ramler nok ned før eller siden!»

***

Slik blir vi kjent med den 13 år gamle Martin Josefsson.

Overlatt til seg selv, ja, men han kom seg ned!

Det er en fantastisk åpningsscene, og fortsettelsen bergtar meg i like stor grad.

***

Kombinasjonen av tegneserie og prosa virker sterkt:

En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.

Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.

Leseropplevelsen er  intens og stimulereende.

Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker leseren inn i Martins historie.

En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.

Vi forventer en historie utenom det vanlige.

***

Bokens åpningsscene gir oss  et bilde av Martin Josefsson.

Prosateksten som følger er som en lyskaster som i raske sveip gjør tankene hans synlige for oss:

...»Stemmen min er kanskje ikke helt den samme når den kommer ut av ørepluggene som når den forsvant inn i mikrofonen….»

Slik , på denne indirekte måten, blir vi kjent med  minidiskspilleren hans.  Vi får vite litt nå  og  mer etterhvert.

...»vi har flytta…Oslo denne gangen…»

Dette er første omtale av at Martin og moren stadig flytter.

Gjennom hele boken øker gåten, spørsmålet om hvorfor de må flytte så ofte.

«.. Jeg orker ikke å sitte her inne særlig lenge av gangen.

Jeg går rundt i gatene…..

når jeg nærmer meg en husfasade igjen, noen dager etterpå, så sklir den fram i hukommelsen.

Som en sånn dårlig powerpointeffekt.

Også veit jeg akkurat hvor jeg skulle ha plassert henda.

Eller beina.

Eller som i det playstationspillet der du hopper fra tak til tak.

Du har full kontroll hele tida.

I hvertfall føles det sånn.

Helt fram til det øyeblikket det glipper.

Men da er det ikke så farlig.

Da er du uansett død.»

Her får vi noen inntrykk av  Martins første turer ute i Oslo, og vi stusser over det han tenker om å plassere beina og hendene og å hoppe fra tak til tak.

Er han en superhelt? Eller en Ape?

Vi ser for oss omslaget : Tittelen Apefjes og tegningen av gutten som springer rundt i storbyen med apemaske.

Slik blir vi, alt i 1 kapittel,  satt rett inn i Martins mysterier.

Litt etter litt avdekkes flere og flere fakta som sporer leseren til å være detektiv sammen med Martin.

Han tagger.

«.. Og så har muttern funnet tusjene mine. Hun må ha lett som bare det….»

Han merker at han forandrer seg, vi får små glimt av noe fremmed som skjer med ham :

«Hva gjør du egentlig hvis du oppdager at du er en annen person enn du trodde du var? Betyr det egentlig noe?»

Politiet leter etter en tagger som tagger på svært vanskelig tilgjengelige steder. Ingen forstår  hvordan taggeren gjør det.

Fordi taggingen alltid forestiller et apefjes, kaller de taggeren for Apefjes.

«Ingen skjønner åssen han får det til. Han må være SPIDERMAN eller noe sånt.»

***

Vi følger Martins ensomme vei i byjungelen.

Hvordan han hopper og henger etter en arm i en kant i bygårdfasadenes små utspring.

Hvordan han svinger seg frem og tilbake, slenger seg over til neste utspring og over til en lyktestolpe og ned på fortauet.

Hvordan han går hjem, låser seg inne på rommet sitt, legger seg på senga og lytter på minidiskspilleren til faren.

På den kan han høre låtene faren hans likte, alternativ hardrock som» The Smiths» og «The Jesus and MaryChain».

På minidiskens spor 99 hører han skuddet, mordet på faren,  morens skrik og noen lyder han forsøker å forstå.

Minidisken, som har 99 spor, har et spor til, et som ikke skulle være der, spor nr 100! som altså ikke er der!

Men han hører det, selv om han ikke vet hva han hører.

Martin finner et pass hvor han ser at moren er russisk.  Hennes far er  Vadim Karkov.

Moren er  ikke den hun gir seg ut for.

Og der står også navnet Miroslav Mikailevitsj Karkov Singh.

Han husker, langt tilbake, at moren sa  «Miro» til ham.  Han het egentlig Miro.

Han er heller ikke den han tror han er.

***

Boken har krimhistoriens plot.

Leseren har gleden av å oppleve hvordan spenningen i boken bygges opp og å merke seg alle detaljene, sporene som legges ut.

Boken er en tegneserieroman. Et svært vellykket samarbeidsprosjekt.

Både tegninger og prosatekst er av høy kvalitet og historien er fengslende, dyktig komponert og grensesprengende.

***

Jeg merket meg at Sigbjørn Lilleeng på sin hjemmeside oppfordrer leserne til å tolke boken.

Det morer meg å forsøke på det, han har kanhende en baktanke med oppfordringen.

Noen forfattere røper sine hensikter i valg av navn på hovedpersonen, og jeg googler navnet Martin Josefsson .

Kanskje jeg kan finne noe som har inspirert forfatternes navnevalg.

Det viser seg at Martin Josefsson har sin egen nettside. Han er en svensk illustratør, grafisk formgiver og maler.

Jeg blir straks i tvil om personen er ekte, eller om nettstedet er laget  for leserne av boken.

Lenger ned viser jeg et grafisk arbeide av ham, som jeg mener er talende, og et bilde fra hans fotogalleri.

Fotoet tok jeg med fordi det sier noe om perspektivet til fotografen.

Det er mange Martin Josefsson, 12 stk, kanskje alle har en betydning for vår romanhelt? Neppe?

Men  så kommer en underlig nettside som fanger interessen min:  Martin Josefsson in Launchpad.

Den gir en noe  kryptisk info  hvor det heter,  blant annet :

«….If you are interested in understanding the Blueprints tracker in more detail then you should take a look at the system documentation, where you can learn the best practices for effective community building and release management with Launchpad….»

Nei, enten er dette et gigantisk villspor, eller så er disse sporene en invitasjon!

Det virker  som om denne Martin Josefsson heller ikke er den han gir seg ut for.

Hva med Miro, hans egentlige navn?

Jeg googler Miro og blir sikker i min sak. Miro er Spanias Picasso.

Likheten mellom Lilleengs tegninger,

https://i1.wp.com/www.mchampetier.com/sitephp/images/9l_Miro_dec078.jpghttps://i1.wp.com/www.mchampetier.com/sitephp/images/9l_Miro_dec078.jpghttps://i0.wp.com/artbrokerage.com/artthumb/miro_11278_2/850x600/Joan_Miro_Joan_Miro_Graphics_Philadelphia_Museum_Of_Art_Poster.jpghttps://i1.wp.com/static.picassomio.com/images/art/32/21/19/joan-miro-artwork-large-71088.jpg

Martins tagging,   illustratøren Martins strek og Miros malerier er påtagelig! Det kan ikke være tilfeldig!

Legg bare merke til Miros bruk av øyet.

Glødende, intense står øynene,  uten sammenheng med omgivelsenes uforståelige kaos.

Lilleeng gir øynene i tillegg  et Mangaaktig preg, som det dominerende  i ansiktet.

Nesen er påfallende liten , ja resten av ansiktet er betydningsløst og ofte kamuflert av en apemaske..

Taggeren er den moderne surrealistist.

**

Miro er også navnet på et nettverktøy! Les om Miros fantastiske muligheter  på

http://www.getmiro.com/

Jeg siterer bare

«…Shipping Miro with your devices gives you a world class, integrated media experience that reinforces everything your device offers.  Miro has some of the fastest bittorrent downloading in the world, built in….»

Dette kan ha betydning for den ikke eksisterende filen i minidiskspilleren etter Miros far…. Miro hører den, nemlig!.

Han hører Fil nr 100, enda spilleren bare har 99 .

Det er nettopp Miros hjernefunksjon å søke i mange nettsystemer samtidig, og nedlastingen er bare et tastetrykk !

Desuten kan Miro 4.0 være en forklaring på hvorfor bokens språkkombinasjoner ikke virker som noe problem overhode:

Russisk, amerikansk, afrikansk, sjimpanskisk og norsk, for å nevne de viktigste.

Miro er en seier i automatikkens kalde, logiske system:

1.Velg =>2. start=>3. kontroll =>4. system =>5. miljøvariabler =>6. ? =>7. Miro…

Likheten mellom Miro og Miro/Martin er iøynefallende:

…»Jeg måtte få tak på dette som skjedde med meg….Jeg ville ikke at det skulle ha kontroll over meg…»

***

Det er flere navn i boken. Ikke mange, men noen.

De har sine nettsteder, alle sammen, men jeg trekker ikke frem flere.

Det er opp til enhver å gå inn i nettjungelen sammen med Martin , Miro og Vadim Karkov.

Jeg tenker på forfatternes grensesprengende prosjekt:

Å sette sammen roman og tegneserie til en tegneserieroman, en ny genre.

Det er  grensesprengende i seg selv, selvom det er gjort  før, bl a av Tor Ærlig,  i  «Ser du meg nå?»

Men  å involvere nettet i romanen er nyskapende!

Forfatteren av Mørkeboken , Sigbjørn Mostue, brukte  også nettsteder som referanse for personer i boken sin.

Det er en grensesprengende handling, romanen får en utvidelse.

Historien kryper ut av permene og smetter uregjerelige inn på ulike nettsteder.

Nettet er romanen: Et konstruert univers!

Forfatterne kan la Miro hoppe fra fil til fil i nettverden.

Like kjapt som Miro svinger seg fra hustak til fasadeutspring og tagger sin kunst,  kan Nettverdenens Miro sette sine spor.

http://tonjemr.files.wordpress.com/2011/02/cyberspace.jpghttps://predikeren.files.wordpress.com/2011/11/cyberspace-1255b1255d.jpg?w=300https://predikeren.files.wordpress.com/2011/11/cyberspace-1255b1255d.jpg?w=300

Miro forlater romanens barneværelse og svinger seg ut i det ensomme øde , i den fiktive fremmede intethet.

Mellom filenes lukkede baner har han klart for seg hvor han fester sine hender og føtter.

Og på de  glatte uvedkommende flater, er  tagging en av  mulige aktiviteter.

Tag er informasjoner om informasjoner.

****

Her i nettverdenen kan leseren bli delaktig i både tagging og romanskriving.

Romanens utvidelse gir nye kommunikasjonsmuligheter!

Nettromanen kan gjøre leserne til aktører!

Samtidig utvides krimgenren til en  detektivgenre hvor leseren går inn i romanens utvidede nett-arkitektoniske rom og kan følge forfatteren, og kanskje på et tidspunkt bygge en egen versjon.

Vi kan nærme oss Mikael Endes visjon om den uendelige historie.

Fremtidens romaner bringer oss kanskje aktivt inn i  sverdslag med forfatterne i cyberspace.

***

Boken stopper midt i spenningstoppen!

Det betyr at det må komme minst en bok til.

Jeg gleder meg alt!

november 17, 2011 - Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Kommunikasjon, Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: