per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Muligheten, av AUTONOM

AUTONOM har skrevet mange kloke, vakre og inspirerende tekster.

Desverre har han avsluttet sin blog, men jeg tar meg nå den frihet å trykke en av hans tekster her.

Teksten varmer som et livgivende bål for den som kjenner seg berørt av den:

***

For den som mener å observere en annen sannhet, en annen virkelighet, ja en annen vei enn strømmen som de fleste drives med i, er begrepet umulighet en tilbakevendende mental faktor som stenger for det mulige.

Jeg ser det som er mulig, ikke tomme fraser om at alt er mulig, men heller griper tak i bildet som følger viljen etter at forestillingen er over; den muligheten som begynner som en blek uklar drøm, men som får kontur og form etter som man våger å tro på den mer som mulighet enn en håpløs drøm. Det er en mental styrkeprøve dette å bortse fra alle de faktorer som gjør at ens mål, en vei, ens ideal, ens drøm, ikke blir liggende som nok et lik i din histories etter hvert lange liktransport av ufullendte ønsker og håp, hvor det man ikke våget å tro på, det man ikke våget å være begraves sammen med siste strime ev egenhet og egenart, til den lille resten av det man var en gang opphører å eksistere. Ære være martyren; ikke fordi han døde for en tapt sak, men fordi han våget å gi sitt for å gjøre sin sak til seier, i viljen til det endelige offeret, ligger og viljen til seier. Ikke i døden, men i troen på å overvinne illusjonen av tapet, fornedrelsen; det umulige.

Det er ingen selvskapt utopi, det er det stoffet som ikke lander i ditt fang som ett vått, tykt teppe du kan hylle deg selv inn forblindet av dumdristighet og fanatisme, men det er den veien du går fordi du ser at den er den eneste som egentlig kan føre deg dit du vil, selv om du ikke vet om du når frem, så vet du at det finnes en mulighet til å gjør det du egentlig vil innerst inne, trekke konsekvensen av det, gjøre det fint vevde stoffet av drømmen til en festning du skal erobre og siden besitte. Se dog bort fra disse store ordene, se dit du vil, til det som gjør deg godt, som gjør deg sterkere, som bringer deg nærmere der du vil være. Forestillingen er begynnelsen på et bilde som skal gli over i virkelighet.

En broder kom til meg første gang nylig, han så mulighetene jeg hadde forestilt meg, hans forestilling realiserte mitt bilde, min vilje, gjennom å følge det bildet, som tross at det var uklart, hadde konturene av noe som kan vokse seg vakkert. Et bilde er aldri ditt alene, men viljen din, den er hammeren du skal bygge med, forme forestillingen, leve den ut, spille den først, når troen er eneste støttepunkt, og siden bli den, i kjærlighet, til andre som deler det samme bildet, ser din forestilling, fornemmer den, blir en del av den.

Muligheten er der hvor man våger muligheten for absolutt tap, det håpløse, i overbevisningen om at akkurat dette er mulig og at alle andre veier blir umulige å følge.

****

Igjen takk til AUTONOM for en fantastisk tekst.

Jeg bringer den herved videre.

Godt Nyttår til den som er innom her.

desember 26, 2011 Posted by | Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv | 3 kommentarer

Legenden om Atlantis, etter Platons fremstilling.

Julen er legendenes tid.

I år dveler jeg ved legenden om Atlantis, slik Platon formidler den i boken Timaios og i boken Kritias.

Jeg vil forsøke å gjengi legenden slik han forteller den, men selvsagt sterkt forkortet.

Håper noen får lyst til å lese den i sin helhet.

Boken jeg tar dette fra er:  «Platon samlede verker» VII ,  utgitt ved Vidarforlagets Kulturbibliotek.

Kritias, han som forteller,  påkaller i særdeleshet gudinnen Mnemosyne (minnet), fordi:

«Nesten all vår storartede tale finnes nettopp i denne gudinnen!»

I vår tid har vi glemt «Gudinnen for hukommelse»!

Svært lite omtalt er hun i hvertfall, men nå får vi vite at hun var viktig for de vise grekere :

«…for å huske godt og bringe videre det som engang ble sagt av de hellige prester og formidlet hit av Solon..»

Historien om Atlantis ligger 9000 år tilbake i tid, så vi forstår behovet for gudinnen Mnemosyne.

Solon ville benytte denne historien i sitt eget diktverk.

Da han undersøkte navnene i historien og deres mening, fant han at Egypterne, som var de første til å skrive dette ned, hadde oversatt dem til sitt eget språk.

Etter å ha forstått navnenes mening skrev han dem ned etter å ha ført dem tilbake til vårt språk.

Atlantis var en stor øy utenfor «Herakles søyler», det er utenfor Gibraltarstredet.

Den var større enn både Libya og Asia tilsammen, men nå er den sunket i havet p.g.a. jordskjelv og er bare en ufremkommelig voll av leire , slik at det ikke lenger er mulig å reise dit.

Men det er slutten på historien, vi får starte med begynnelsen:

«…En gang delte Gudene hele jorden mellom seg.

De land de fikk som sine egne gjennom rettferdig lodd, befolket de så.

Etter å ha befolket dem, oppdro de oss som deres kveg og ungdyr – lik en hyrde sin hjord …..

For å holde oss på rett kurs……tok de tak i sjelen som om den var en rorkult, og på den måten sto de til rors og styrte ved hjelp av overtalelse alt det dødelige slik de hadde planlagt.

Poseidon fikk øya Atlantis som sin lodd.

På den vakre sletten midt på øya bodde en mann av urbefolkningen som het Evenor. Hans hustru het Leukippe.

De hadde bare et barn, datteren Kleito.   Da Kleito var gifteklar, døde både moren og faren.

Poseidon begjært henne og lå med henne, og rundt den kollen hun bodde på laget han murer på alle kanter.

Han laget også  sirkelrunde belter rundt hverandre,  skiftevis av hav og jord – to av jord og tre av hav- for å beskytte Kleito og barna hun fikk.

Poseidon fikk fem tvillingpar med Kleito. Han oppdro dem selv og delte Atlantis mellom dem.

Den eldste, fikk navnet Atlas. Han fikk morens arvelodd og det var den største og viktigste delen, og han var konge over dem alle.

Øya Atlantis og Atlanterhavet har fått sitt navn etter ham.

Atlas’ tvillingbror, Gadeiros, Eumelos på gresk, fikk den andelen av øya som vendte mot Herakles søyler.

Det annet tvillingpar het Amferes og Evaimon, det tredje paret het Mneseus og Autokhthon, det fjerde het Elasippos og Mestor og det femte tvillingparet het Azes og Diaprepes.

De og deres etterkommere levet der i mange generasjoner og hersket også over andre øyer i havet, og enda videre.

De hadde makten fra Egypt til Tyrrenia.

Kongen og de 9 fyrstene hadde alt de trengte, øyas rikdommer var deres.

De drev gruvedrift og tok ut både harde og smeltelige metaller.  Det mest verdifulle, nest gull, ble kalt «fjell-kobber».

Øya var rik på dyreliv, både tamme og ville, og alle sorter trær  så handtverkerne hadde godt virke.

Jorden var fruktbar og bar frem urter, korn, grønnsake, bær og allslags føde og slikt som er til glede og nytelse.

På denne hellige øya under solen, så vakker og vidunderlig, hentet man overflod i mengde.

De utsmykket templene og de kongelige boligene.

De bygget havner og skipsverft og konstruerte broer over kanalene, og brede veier både til lands og til vanns.

Selvom de var rike og hadde langt mer enn noen behøvet av alle ting, begjærte de stadig mere.

Den som overtok etter fyrsten og kongen ville alltid overgå den som hadde vært før ham.

De laget en kanal, ca 90 meter bred, 30 meter dyp og over 9 km lang.  Den begynte ved havet og gikk til den ytterste sirkelkanalen, så ble det mulig og seile inn dit fra havet.

Gjennom jordvollene laget de tuneller slik at skip med tre årerader kunne seile gjennom.

Det største av de store sirkelformede løpene var over 500 meter bredt, det neste var over 350 meter bredt og det som løp rundt midten var litt under 200  meter bredt.

Det midterste landområdet lå som en øy som var nesten 1 km bred.

Rundt øya bygget de en mur av sten med porter og tårn ved broene.

Stenene hugget de ut av fjellet under øya og under kanalene. Den var dels hvit, dels, sort og dels rød.

Stenene ble også brukt til byggverk og fargene ga dem en naturlig skjønnhet.

Den ytterste muren ble dekket av kobber, muren innenfor ble dekket av tinn og den innerste  muren ble belagt med det røde » fjell-kobberet».

Alle Atlas etterkommere ønsket å utsmykke palasset, byen og tempelet mer og bedre enn forgjengeren.

I Poseidontempelet kom de ti fyrstene sammen jevnlig, for å bekrefte og fastholde lovene.

Tempelet var innhegnet av gull , ytterveggene kledt i sølv, taket av elfenben var prydet med gull, sølv og «fjell-kobber».

Statuene var av gull.

Statuen av Poseidon sto som vognstyrer på en vogn trukket av seks bevingede hester, han var så stor at hodet hans berørte taket.

Rundt ham var det hundre nereider, havfruer, som red på delfiner.

Videre var det andre statuer og gaver både utenfor og rundt tempelet.

Inne i tempelet ble fyrstene en gang i året lukket inne sammen med flere okser.

Prinsene jagtet på dem inne i helligdommen med bare lasso og stokker,  og dem de fikk tak i ofret de ved stenen som bar lovens innskrift.

Øya hadde kilder av varmt og kaldt vann og man bygget kongelige bad og bad for alle,  også for dyrene.

Det var tallrike hager og templer for flere guder, idrettsplasser, hesteveddeløpsbaner og boliger.

Innseilingen og den største havnen krydde av skip og handelsfolk som kom allesteds fra, og som på grunn av sitt veldige antall laget støy og bråk  -all slags larm både dag og natt.

Byen var på alle kanter omgitt av en slette som igjen var omgitt av fjell.  Sletten var 55 mil bred og 74 mil lang.

Rundt hele denne sletten bygget de en kanal som var 30 meter dyp og 185 meter bred og den munnet ut i kanalen som gikk ut til havet. Tvers over sletten gravet man også flere kanaler som var ca 30 meter brede og som endte i den store kanalen.

Slik kunne skipene frakte alle sorter varer rundt i alle rikets deler. Det var 60 000 distrikter som svarte lydighet, krigsmateriell  og soldater til kongen.

Så lenge Gudens natur (Poseidons natur) var tilstrekkelig sterk i kongen og fyrstene, var de ydmyke overfor lovene, bare interessert i det gode , ble ikke beruset av rikdommen, men brukte den til å øke kjærligheten i fellesskapet.

Men da den guddommelige del i dem forvitret og ble blandet for mye med menneskene, fikk begjæret overmakten.

De klarte ikke lenger å bære sine forpliktelser, de tapte sin sjønnhet og fremsto som skammelige, slik mistet de det mest dyrebare.

Gudenes gud,  Zeus, lovenes hersker, merket seg dette.

********

Så langt fra Kritias.

I Timaios lar han en riktig gammel prest si:

«…….Det som fortelles hos dere, om hvordan Faethon, Solens sønn, spente for farens vogn…….. er fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger, og til ødeleggelser i store branner av alt som finnes på jorden, noe som ikke skjer uten at det går lang tid mellom hver gang……

Atlantis samlet hele sin enorme krigshær og prøvde med et angrep å slavebinde både deres land og vårt land og hele det landområdet som ligger innenfor stredet.

Den gangen, min kjære Solon, ble den hærstyrken som kom fra deres by, viden kjent blant alle mennesker på grunn av sin dyktighet og styrke……. dere tvang angriperne på flukt og forhindret at folk ble underlagt slaveri……

Senere, under de forferdelige jordsjelvene og oversvømmelsene – i løpet av en dag og en grusom natt – ble hele deres krigshær oppslukt av jorden, og øya Atlantis ble likeså borte under havet….

Skipsfarten blir hindret av leire som ligger rett under overflaten : Da øya sank, etterlot den leiren. »

************

Så langt Platon.

Platon kaller beretningen et sagn om fortiden som egentlig er et bilde på fremtiden.

Og som den gamle presten i Timaios sa :
«…fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger…»

Kritias viser hvordan både Solon og egypterne vektla navnenes betydning, derfor gjengir jeg fyrstenes navn.

Den som vil kan lete etter navnenes betydning, en hyggelig julelek sammen med julenøtter og filipine.

Jeg nøyer meg her med å se på navnet til Atlantis Gud, Poseidon.

Poseidon => pos eidon => føttenes bilde

Jeg har tidligere nevnt at føttene er et bilde på fiskenes stjernebilde i Zoodiaken.

Fiskenes tid i den store pleiadesirkelen var fra ca Jesu tid til ca  år 2000.

Nå er vi kommet inn i Vannmannens tid, et tidsrom som vil vare i de neste 2000 år.

Platon levet i værens tid og så Poseidon som bilde på den kommende tid.

Havfruer, halvt kvinne halvt fisk, er mytologiens bilde på sammensetningen av de to tidene:  fiskene og dens motsatte tegn, jomfruen.

I våre dager,  mens nyhetene stadig forteller oss om bydeler som synker og hav som kommer til å stige,  bør vi kanhende se nærmere på den urgamle myten om Atlanterhavets beboere og hvorfor de sank i havet.

Motivet, å gå til grunne på grunn av griskhet,  er også et motiv i norrøn mytologi.

Dette urbilde taler til oss,  og vi kjenner det svært godt, egentlig,  selvom vi aldri har hørt det før,  fordi det ligger i folkenes minne, i vår fellesarv, mytene.

**********

EN RIKTIG GOD JUL TIL DEG SOM ER INNOM HER!

Andre legender og gamle minner:

legenden-om-gullveig-i-voluspa

mannen-og-løven-del-1

mannen-og-løven-del-2

nrk2-jomfruen-star-for-fall

myter-og-berget-det-bla

astrologi-og-vare-dommedags-forventninger

første-juletre-med-julegaver

orkenøyingsaga

 

 

desember 20, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon | 2 kommentarer

Historieforståelse og verdensbilder.

«Historien er fortellingen om oss.

*

«Hvem vil du helst høre om, Ole Brumm?» spurte Kristoffer Robin.

«Jeg vil helst høre om meg selv,» svarte Ole Brumm.

Og Kristoffer Robin fortalte.

Denne enkle, gode innledning til historien om Ole Brumm, berører historifagets  kjernespørsmål.

Fortellingen, hvem som forteller og forventningene til den som lytter.

*

Fra gammelt av hadde man to måter å formidle historie på.

Krøniken,  fortellingen, var den ene måten.

De historiske fortellingene kunne være stor litteratur som fremdeles inspirerer leseren.

Krønikene var forankret i en glede over, og en kjærlighet til, noe overordnet i tilværelsen,

som forsynet, gud og/ eller stjernene.

Når  Ole Brumm ber om å få høre historien om seg selv, viser han sin eier, Kristoffer Robin, den største tillit!

De fleste ville nok fortalt historien sin selv, men Ole Brumm liker at Kristoffer Robin forteller den.

Og vi merker forventningen om den gode, spennende historien, med en god slutt.

Fortelleren bekrefter Ole Brumms tilværelse, det er identitetsbyggende,

og små uenigheter om fortellingen prater de to ut om.

Tidligere var man bare opptatt av selve historien, fortelleren var mer tilbaketrukket, usynlig.

I nyere tid har forskeren vært mest opptatt av fortelleren, den kildekritiske metode .

Er det fortelleren som har fortalt dette? Er fortelleren inspirert av andre,  plagierer han? Er fortelleren etterrettelig?

Hvordan er personlighetstrekkene hans? Og hvordan virker forfatterens særheter inn på tekstene? Osv.

Forfatteren blir en mellommann mellom oss og den hendelsen han formidler.

Vi får hans speilbilde av hendelsene.

Den kildekritiske metoden har pekt på kildenes begrensninger, men den har ikke i like solid grad anvendt samme kritikk på forskerrollen.

I sin iver etter å rense en tekst ved å fjerne  «uriktige, uoriginale» tekstdeler, kan forskeren ha hatt en helt privat agenda om å totalt redusere teksten.

Her kan forskerne ha utvist ulikt skjønn, men det er ikke så lett å være kritisk til en kollega man er enig med.

Med den historisk kritiske metoden «svekket man autoriteten» til bl. a. de gamle Bibelske skrifter.

Mange troende mennesker opplevde en smerte  ved dette, en smerte som de følte seg hjelpeløse overfor.

Forfatteren Tomas Mann har skrevet en tetralogi om «Josef og hans brødre» skrevet fra 1933-1943.

I dette bokverket er denne smerten svært fremtredende.

Tomas Mann skildrer sterkt, vakkert og følsomt, hele tiden reflekterende, og man merker den kjærlighet han nærer for fortellingen.

Men så går denne grundige mann inn i den nyeste kildekritiske forskningen og gjør et intenst arbeid for å integrere deres tekstkritikk med sine vakre og inspirerte betraktninger.

Dette  prosjektet avdekker smerten ved adskiltheten mellom tro og viten.

Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men denne elskelige mannens helhjertede kamp gikk over tålegrensen min.

*

Ordene «historie» og «tekst» betyr begge vev.

Vi kjenner det fra ordene «tekstil», et vevet tøy, og «histologi», læren om anatomisk vev.

Vi er alle «en tråd i veven», og derfor berører bildet oss.

Det er ikke likegyldig om noen klipper vekk deler av det bildet vi tidligere har lært å se.

Den norrøne religionens utrykk for historiens gang var de tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi.

De tre, fortid, nåtid og fremtid,  spant trådene til verdensveven.

I Bibelen er Jahve utlagt : jeg er.

Religionene  gir oss et  forhold til tiden, den vanskelige dimensjon, ved å knytte våre livstråder til den, mens Gud selv er helheten og det evige.

Krøniken forutsetter en teologisk dimensjon og  gir en verdensforståelse.

Fortellingene er ikke en faktafortelling, men fortellerens vitnesbyrd fra sitt sted i veven.

Som undervisningsmetode er fortellingsformen elsket og mye brukt.

*

Den andre måten å formidle historie på var den mer pragmatiske.

Man trakk  frem  bare betydningsfulle personer og hendelser, for å vise de herskende menns motiver og mål.

Beretningen om Peleponneskrigen er en slik skildring,

og forfatteren, Thukydid, mente historieskrivningen var en kunst hvor det viktigste var å tjene staten, ikke «sannheten».

Man skulle vise årsakene til de historiske hendelsene, for så kunne man kjenne dem igjen neste gang det skjedde!

Man fikk et  verdensbilde hvor staten er det viktigste og hvor historien gjentar seg .

Den pragmatiske tankegang, å verdsette handlingene etter hensiktsmessighet, preget historieskrivningen opp til vår tid.

Det var en nøktern skildring av den historiske handlingen, mer som en kommentar til hvorfor det gikk som det gikk.

Opplysningstidens idealer om å beskrive verden slik den er,  inspirerte også historieskriverne.

Kildekritikk ble viktig for historieforskeren, man ville vite med sikkerhet om det var pålitelige kilder.

Ved denne vurderingsmåten måtte historikeren også kjenne til alle de fagområder som kom inn under hans arbeid med en tekst.

Det kunne være psykologi, juss, økonomi , fysikk osv, og etterhvert fikk man mange ulike historiske hjelpevitenskaper som kronologi, paleografi, epigrafikk osv.

Det man var enige om var at all historieskrivning fra tidligere tider ikke skulle kalles vitenskaplige før den hadde vært underlagt de moderne forskningsmetoder.

Dermed ble tilgangen til mange skrifter begrenset , fordi ingen hadde tatt tak i dem, lå de på vent, gjemt og glemt.

Det ergrer  meg at våre gamle legender, som f.eks fortellingen om Nor, Gor og Goa,  fremdeles ikke er tilgjengelig som fortellingsstoffet for barneskolen.

Vi leser i skolen mange legender fra andre land, men vi får ikke lese våre egne.

*

Fra midten av 1800 fikk Hegels tanker om ideenes makt stor betydning.

Sammen med en orientering mot naturvitenskapene, fikk historieforskningen en ny retning.

Man søkte å se utviklingslinjer og å beskrive den fremskridende utviklingen.

Beskrivelsene påvirker og  former oss til å tenke på bestemte måter og er med på å styre hva vi velger å gjøre i fremtiden.

Man fikk «den utviklende» , eller  «genetiske historie».

Man har alltid kalt historie for et dannelsesfag,  og vektlagt det,

men nå skal man f. eks bruke historiepensumet i skolen  til aktivt å legge føringene for en ny virkelighetsorientering.

Tidsaspektet, kronologien i faget, ble ikke så viktig, tidens bevegelse var ivaretatt i hensikten med faget.

Man vektla ideenes betydning og massenes makt.

Historien ble ikke lenger forklart ved mektige enkeltpersoner, men ved den» inspirerte masse.»

Inspirere er å beånde.

Noen hadde pustet på massene, slik Herren engang beåndet Adam.

Nå skulle man  beskrive «wie es gewesen ist und wie alles gekommen ist» .

Å vise hvordan en tilstand omformes, ble overordnet, derfor kunne man fritt velge blant de eksisterende metodene.

Man kunne bruke enten  individet eller massene, ideen eller det materielle, og tolkningene var basert på årsak /virkning.

Det nye historiefaget fikk etterhvert den utforming som vi bruker i skolen i dag og som er malen for våre lærebøker.

Den har  betegnelsen ”New history»  og » School Council History Project 13 – 16 ” .

Den oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Ved å studere fortiden ønsker man å forstå nåtiden for å forme fremtiden.

For å skape denne prosessen har man behov for å

*forstå den verden eleven lever i
.  finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
• forstå endring og kontinuitet over tid.
•  utvikle egne interesser i fritiden.
•  utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Det er som et ekko av Ole Brumms svar  «Jeg vil helst høre om meg.»

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man skaper den sannheten selv.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytterog hvordan vi tolker dem.

Man bruker f. eks svært mye tid på den franske revolusjon i skolen.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg liker dårlig at den blir stående alene, uten en like godt bearbeidet fortid og samtid.

Man er litt for trygg på at alle de gode forklaringene og kommentarene skal hjelpe denne historien til å inspirere barna slik man ønsker.

Barna, og vi,  står i en annen kontekst enn fortellingen.

Mens barnet henter fra fagstoffet det som betyr noe for dem, skulle vi kunne gi dem et større perspektiv på hendelsen.

Det er vanskelig å bearbeide dette lærestoffet uten først å skape distansen i tid, sted og aktualitet.

Elevene trekker  raskt den enkle lærdom at den rike overklassen kan drepes om man selv tjener på det.

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter.

Nå er desverre, slik fragmentarisk historiekunnskap elevenes historieforståelse.

Dette mener jeg er svært uheldig!

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Vi  mangler kanskje sannheten, helheten og forståelsen, eller ser ulikt på den,

men når vi tenker og  samtaler, forsøker vi å nærme oss et objektivt syn på verdensveven.

Dermed får vi  et rasjonelt forhold til egne begrensninger, og en fryd over  bildene i veven !

Hvilke verdensbilde man har,  følger ofte av hvilke  historiesyn man har.

Og jeg liker at mange ulike syn på sakene kommer frem,

men jeg liker ikke at det forventes at vi skal  ha samme historiesyn alle sammen.

Jeg ønsker tydelig tale fra dem som har makten.

Sett tydelig advarsel på det som «Ikke er bra å lese», som ml’erne sa i min ungdom!

Så vet vi hva dere mener vi skal styre unna!

Eller driv med omskolering, slik Dai Siljie  beskriver i sin lille bok  «Balzac og den lille kinesiske syersken».

Jeg fikk , i ungdomsårene, vite av ml’erne at jeg ville bli sendt på omskolering når de «kom til makta».

Spørsmålet er: Hvem er historieforskere nå? Hvem er det som forteller historien om oss for oss?

Og vi? Vi har lært å være kritiske til fortelleren, vi!

desember 4, 2011 Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar