per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Historieforståelse og verdensbilder.

«Historien er fortellingen om oss.

*

«Hvem vil du helst høre om, Ole Brumm?» spurte Kristoffer Robin.

«Jeg vil helst høre om meg selv,» svarte Ole Brumm.

Og Kristoffer Robin fortalte.

Denne enkle, gode innledning til historien om Ole Brumm, berører historifagets  kjernespørsmål.

Fortellingen, hvem som forteller og forventningene til den som lytter.

*

Fra gammelt av hadde man to måter å formidle historie på.

Krøniken,  fortellingen, var den ene måten.

De historiske fortellingene kunne være stor litteratur som fremdeles inspirerer leseren.

Krønikene var forankret i en glede over, og en kjærlighet til, noe overordnet i tilværelsen,

som forsynet, gud og/ eller stjernene.

Når  Ole Brumm ber om å få høre historien om seg selv, viser han sin eier, Kristoffer Robin, den største tillit!

De fleste ville nok fortalt historien sin selv, men Ole Brumm liker at Kristoffer Robin forteller den.

Og vi merker forventningen om den gode, spennende historien, med en god slutt.

Fortelleren bekrefter Ole Brumms tilværelse, det er identitetsbyggende,

og små uenigheter om fortellingen prater de to ut om.

Tidligere var man bare opptatt av selve historien, fortelleren var mer tilbaketrukket, usynlig.

I nyere tid har forskeren vært mest opptatt av fortelleren, den kildekritiske metode .

Er det fortelleren som har fortalt dette? Er fortelleren inspirert av andre,  plagierer han? Er fortelleren etterrettelig?

Hvordan er personlighetstrekkene hans? Og hvordan virker forfatterens særheter inn på tekstene? Osv.

Forfatteren blir en mellommann mellom oss og den hendelsen han formidler.

Vi får hans speilbilde av hendelsene.

Den kildekritiske metoden har pekt på kildenes begrensninger, men den har ikke i like solid grad anvendt samme kritikk på forskerrollen.

I sin iver etter å rense en tekst ved å fjerne  «uriktige, uoriginale» tekstdeler, kan forskeren ha hatt en helt privat agenda om å totalt redusere teksten.

Her kan forskerne ha utvist ulikt skjønn, men det er ikke så lett å være kritisk til en kollega man er enig med.

Med den historisk kritiske metoden «svekket man autoriteten» til bl. a. de gamle Bibelske skrifter.

Mange troende mennesker opplevde en smerte  ved dette, en smerte som de følte seg hjelpeløse overfor.

Forfatteren Tomas Mann har skrevet en tetralogi om «Josef og hans brødre» skrevet fra 1933-1943.

I dette bokverket er denne smerten svært fremtredende.

Tomas Mann skildrer sterkt, vakkert og følsomt, hele tiden reflekterende, og man merker den kjærlighet han nærer for fortellingen.

Men så går denne grundige mann inn i den nyeste kildekritiske forskningen og gjør et intenst arbeid for å integrere deres tekstkritikk med sine vakre og inspirerte betraktninger.

Dette  prosjektet avdekker smerten ved adskiltheten mellom tro og viten.

Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men denne elskelige mannens helhjertede kamp gikk over tålegrensen min.

*

Ordene «historie» og «tekst» betyr begge vev.

Vi kjenner det fra ordene «tekstil», et vevet tøy, og «histologi», læren om anatomisk vev.

Vi er alle «en tråd i veven», og derfor berører bildet oss.

Det er ikke likegyldig om noen klipper vekk deler av det bildet vi tidligere har lært å se.

Den norrøne religionens utrykk for historiens gang var de tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi.

De tre, fortid, nåtid og fremtid,  spant trådene til verdensveven.

I Bibelen er Jahve utlagt : jeg er.

Religionene  gir oss et  forhold til tiden, den vanskelige dimensjon, ved å knytte våre livstråder til den, mens Gud selv er helheten og det evige.

Krøniken forutsetter en teologisk dimensjon og  gir en verdensforståelse.

Fortellingene er ikke en faktafortelling, men fortellerens vitnesbyrd fra sitt sted i veven.

Som undervisningsmetode er fortellingsformen elsket og mye brukt.

*

Den andre måten å formidle historie på var den mer pragmatiske.

Man trakk  frem  bare betydningsfulle personer og hendelser, for å vise de herskende menns motiver og mål.

Beretningen om Peleponneskrigen er en slik skildring,

og forfatteren, Thukydid, mente historieskrivningen var en kunst hvor det viktigste var å tjene staten, ikke «sannheten».

Man skulle vise årsakene til de historiske hendelsene, for så kunne man kjenne dem igjen neste gang det skjedde!

Man fikk et  verdensbilde hvor staten er det viktigste og hvor historien gjentar seg .

Den pragmatiske tankegang, å verdsette handlingene etter hensiktsmessighet, preget historieskrivningen opp til vår tid.

Det var en nøktern skildring av den historiske handlingen, mer som en kommentar til hvorfor det gikk som det gikk.

Opplysningstidens idealer om å beskrive verden slik den er,  inspirerte også historieskriverne.

Kildekritikk ble viktig for historieforskeren, man ville vite med sikkerhet om det var pålitelige kilder.

Ved denne vurderingsmåten måtte historikeren også kjenne til alle de fagområder som kom inn under hans arbeid med en tekst.

Det kunne være psykologi, juss, økonomi , fysikk osv, og etterhvert fikk man mange ulike historiske hjelpevitenskaper som kronologi, paleografi, epigrafikk osv.

Det man var enige om var at all historieskrivning fra tidligere tider ikke skulle kalles vitenskaplige før den hadde vært underlagt de moderne forskningsmetoder.

Dermed ble tilgangen til mange skrifter begrenset , fordi ingen hadde tatt tak i dem, lå de på vent, gjemt og glemt.

Det ergrer  meg at våre gamle legender, som f.eks fortellingen om Nor, Gor og Goa,  fremdeles ikke er tilgjengelig som fortellingsstoffet for barneskolen.

Vi leser i skolen mange legender fra andre land, men vi får ikke lese våre egne.

*

Fra midten av 1800 fikk Hegels tanker om ideenes makt stor betydning.

Sammen med en orientering mot naturvitenskapene, fikk historieforskningen en ny retning.

Man søkte å se utviklingslinjer og å beskrive den fremskridende utviklingen.

Beskrivelsene påvirker og  former oss til å tenke på bestemte måter og er med på å styre hva vi velger å gjøre i fremtiden.

Man fikk «den utviklende» , eller  «genetiske historie».

Man har alltid kalt historie for et dannelsesfag,  og vektlagt det,

men nå skal man f. eks bruke historiepensumet i skolen  til aktivt å legge føringene for en ny virkelighetsorientering.

Tidsaspektet, kronologien i faget, ble ikke så viktig, tidens bevegelse var ivaretatt i hensikten med faget.

Man vektla ideenes betydning og massenes makt.

Historien ble ikke lenger forklart ved mektige enkeltpersoner, men ved den» inspirerte masse.»

Inspirere er å beånde.

Noen hadde pustet på massene, slik Herren engang beåndet Adam.

Nå skulle man  beskrive «wie es gewesen ist und wie alles gekommen ist» .

Å vise hvordan en tilstand omformes, ble overordnet, derfor kunne man fritt velge blant de eksisterende metodene.

Man kunne bruke enten  individet eller massene, ideen eller det materielle, og tolkningene var basert på årsak /virkning.

Det nye historiefaget fikk etterhvert den utforming som vi bruker i skolen i dag og som er malen for våre lærebøker.

Den har  betegnelsen ”New history»  og » School Council History Project 13 – 16 ” .

Den oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Ved å studere fortiden ønsker man å forstå nåtiden for å forme fremtiden.

For å skape denne prosessen har man behov for å

*forstå den verden eleven lever i
.  finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
• forstå endring og kontinuitet over tid.
•  utvikle egne interesser i fritiden.
•  utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Det er som et ekko av Ole Brumms svar  «Jeg vil helst høre om meg.»

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man skaper den sannheten selv.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytterog hvordan vi tolker dem.

Man bruker f. eks svært mye tid på den franske revolusjon i skolen.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg liker dårlig at den blir stående alene, uten en like godt bearbeidet fortid og samtid.

Man er litt for trygg på at alle de gode forklaringene og kommentarene skal hjelpe denne historien til å inspirere barna slik man ønsker.

Barna, og vi,  står i en annen kontekst enn fortellingen.

Mens barnet henter fra fagstoffet det som betyr noe for dem, skulle vi kunne gi dem et større perspektiv på hendelsen.

Det er vanskelig å bearbeide dette lærestoffet uten først å skape distansen i tid, sted og aktualitet.

Elevene trekker  raskt den enkle lærdom at den rike overklassen kan drepes om man selv tjener på det.

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter.

Nå er desverre, slik fragmentarisk historiekunnskap elevenes historieforståelse.

Dette mener jeg er svært uheldig!

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Vi  mangler kanskje sannheten, helheten og forståelsen, eller ser ulikt på den,

men når vi tenker og  samtaler, forsøker vi å nærme oss et objektivt syn på verdensveven.

Dermed får vi  et rasjonelt forhold til egne begrensninger, og en fryd over  bildene i veven !

Hvilke verdensbilde man har,  følger ofte av hvilke  historiesyn man har.

Og jeg liker at mange ulike syn på sakene kommer frem,

men jeg liker ikke at det forventes at vi skal  ha samme historiesyn alle sammen.

Jeg ønsker tydelig tale fra dem som har makten.

Sett tydelig advarsel på det som «Ikke er bra å lese», som ml’erne sa i min ungdom!

Så vet vi hva dere mener vi skal styre unna!

Eller driv med omskolering, slik Dai Siljie  beskriver i sin lille bok  «Balzac og den lille kinesiske syersken».

Jeg fikk , i ungdomsårene, vite av ml’erne at jeg ville bli sendt på omskolering når de «kom til makta».

Spørsmålet er: Hvem er historieforskere nå? Hvem er det som forteller historien om oss for oss?

Og vi? Vi har lært å være kritiske til fortelleren, vi!

desember 4, 2011 - Posted by | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, politikk, Visjon og viten

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: