per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Legenden om Atlantis, etter Platons fremstilling.

Julen er legendenes tid.

I år dveler jeg ved legenden om Atlantis, slik Platon formidler den i boken Timaios og i boken Kritias.

Jeg vil forsøke å gjengi legenden slik han forteller den, men selvsagt sterkt forkortet.

Håper noen får lyst til å lese den i sin helhet.

Boken jeg tar dette fra er:  «Platon samlede verker» VII ,  utgitt ved Vidarforlagets Kulturbibliotek.

Kritias, han som forteller,  påkaller i særdeleshet gudinnen Mnemosyne (minnet), fordi:

«Nesten all vår storartede tale finnes nettopp i denne gudinnen!»

I vår tid har vi glemt «Gudinnen for hukommelse»!

Svært lite omtalt er hun i hvertfall, men nå får vi vite at hun var viktig for de vise grekere :

«…for å huske godt og bringe videre det som engang ble sagt av de hellige prester og formidlet hit av Solon..»

Historien om Atlantis ligger 9000 år tilbake i tid, så vi forstår behovet for gudinnen Mnemosyne.

Solon ville benytte denne historien i sitt eget diktverk.

Da han undersøkte navnene i historien og deres mening, fant han at Egypterne, som var de første til å skrive dette ned, hadde oversatt dem til sitt eget språk.

Etter å ha forstått navnenes mening skrev han dem ned etter å ha ført dem tilbake til vårt språk.

Atlantis var en stor øy utenfor «Herakles søyler», det er utenfor Gibraltarstredet.

Den var større enn både Libya og Asia tilsammen, men nå er den sunket i havet p.g.a. jordskjelv og er bare en ufremkommelig voll av leire , slik at det ikke lenger er mulig å reise dit.

Men det er slutten på historien, vi får starte med begynnelsen:

«…En gang delte Gudene hele jorden mellom seg.

De land de fikk som sine egne gjennom rettferdig lodd, befolket de så.

Etter å ha befolket dem, oppdro de oss som deres kveg og ungdyr – lik en hyrde sin hjord …..

For å holde oss på rett kurs……tok de tak i sjelen som om den var en rorkult, og på den måten sto de til rors og styrte ved hjelp av overtalelse alt det dødelige slik de hadde planlagt.

Poseidon fikk øya Atlantis som sin lodd.

På den vakre sletten midt på øya bodde en mann av urbefolkningen som het Evenor. Hans hustru het Leukippe.

De hadde bare et barn, datteren Kleito.   Da Kleito var gifteklar, døde både moren og faren.

Poseidon begjært henne og lå med henne, og rundt den kollen hun bodde på laget han murer på alle kanter.

Han laget også  sirkelrunde belter rundt hverandre,  skiftevis av hav og jord – to av jord og tre av hav- for å beskytte Kleito og barna hun fikk.

Poseidon fikk fem tvillingpar med Kleito. Han oppdro dem selv og delte Atlantis mellom dem.

Den eldste, fikk navnet Atlas. Han fikk morens arvelodd og det var den største og viktigste delen, og han var konge over dem alle.

Øya Atlantis og Atlanterhavet har fått sitt navn etter ham.

Atlas’ tvillingbror, Gadeiros, Eumelos på gresk, fikk den andelen av øya som vendte mot Herakles søyler.

Det annet tvillingpar het Amferes og Evaimon, det tredje paret het Mneseus og Autokhthon, det fjerde het Elasippos og Mestor og det femte tvillingparet het Azes og Diaprepes.

De og deres etterkommere levet der i mange generasjoner og hersket også over andre øyer i havet, og enda videre.

De hadde makten fra Egypt til Tyrrenia.

Kongen og de 9 fyrstene hadde alt de trengte, øyas rikdommer var deres.

De drev gruvedrift og tok ut både harde og smeltelige metaller.  Det mest verdifulle, nest gull, ble kalt «fjell-kobber».

Øya var rik på dyreliv, både tamme og ville, og alle sorter trær  så handtverkerne hadde godt virke.

Jorden var fruktbar og bar frem urter, korn, grønnsake, bær og allslags føde og slikt som er til glede og nytelse.

På denne hellige øya under solen, så vakker og vidunderlig, hentet man overflod i mengde.

De utsmykket templene og de kongelige boligene.

De bygget havner og skipsverft og konstruerte broer over kanalene, og brede veier både til lands og til vanns.

Selvom de var rike og hadde langt mer enn noen behøvet av alle ting, begjærte de stadig mere.

Den som overtok etter fyrsten og kongen ville alltid overgå den som hadde vært før ham.

De laget en kanal, ca 90 meter bred, 30 meter dyp og over 9 km lang.  Den begynte ved havet og gikk til den ytterste sirkelkanalen, så ble det mulig og seile inn dit fra havet.

Gjennom jordvollene laget de tuneller slik at skip med tre årerader kunne seile gjennom.

Det største av de store sirkelformede løpene var over 500 meter bredt, det neste var over 350 meter bredt og det som løp rundt midten var litt under 200  meter bredt.

Det midterste landområdet lå som en øy som var nesten 1 km bred.

Rundt øya bygget de en mur av sten med porter og tårn ved broene.

Stenene hugget de ut av fjellet under øya og under kanalene. Den var dels hvit, dels, sort og dels rød.

Stenene ble også brukt til byggverk og fargene ga dem en naturlig skjønnhet.

Den ytterste muren ble dekket av kobber, muren innenfor ble dekket av tinn og den innerste  muren ble belagt med det røde » fjell-kobberet».

Alle Atlas etterkommere ønsket å utsmykke palasset, byen og tempelet mer og bedre enn forgjengeren.

I Poseidontempelet kom de ti fyrstene sammen jevnlig, for å bekrefte og fastholde lovene.

Tempelet var innhegnet av gull , ytterveggene kledt i sølv, taket av elfenben var prydet med gull, sølv og «fjell-kobber».

Statuene var av gull.

Statuen av Poseidon sto som vognstyrer på en vogn trukket av seks bevingede hester, han var så stor at hodet hans berørte taket.

Rundt ham var det hundre nereider, havfruer, som red på delfiner.

Videre var det andre statuer og gaver både utenfor og rundt tempelet.

Inne i tempelet ble fyrstene en gang i året lukket inne sammen med flere okser.

Prinsene jagtet på dem inne i helligdommen med bare lasso og stokker,  og dem de fikk tak i ofret de ved stenen som bar lovens innskrift.

Øya hadde kilder av varmt og kaldt vann og man bygget kongelige bad og bad for alle,  også for dyrene.

Det var tallrike hager og templer for flere guder, idrettsplasser, hesteveddeløpsbaner og boliger.

Innseilingen og den største havnen krydde av skip og handelsfolk som kom allesteds fra, og som på grunn av sitt veldige antall laget støy og bråk  -all slags larm både dag og natt.

Byen var på alle kanter omgitt av en slette som igjen var omgitt av fjell.  Sletten var 55 mil bred og 74 mil lang.

Rundt hele denne sletten bygget de en kanal som var 30 meter dyp og 185 meter bred og den munnet ut i kanalen som gikk ut til havet. Tvers over sletten gravet man også flere kanaler som var ca 30 meter brede og som endte i den store kanalen.

Slik kunne skipene frakte alle sorter varer rundt i alle rikets deler. Det var 60 000 distrikter som svarte lydighet, krigsmateriell  og soldater til kongen.

Så lenge Gudens natur (Poseidons natur) var tilstrekkelig sterk i kongen og fyrstene, var de ydmyke overfor lovene, bare interessert i det gode , ble ikke beruset av rikdommen, men brukte den til å øke kjærligheten i fellesskapet.

Men da den guddommelige del i dem forvitret og ble blandet for mye med menneskene, fikk begjæret overmakten.

De klarte ikke lenger å bære sine forpliktelser, de tapte sin sjønnhet og fremsto som skammelige, slik mistet de det mest dyrebare.

Gudenes gud,  Zeus, lovenes hersker, merket seg dette.

********

Så langt fra Kritias.

I Timaios lar han en riktig gammel prest si:

«…….Det som fortelles hos dere, om hvordan Faethon, Solens sønn, spente for farens vogn…….. er fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger, og til ødeleggelser i store branner av alt som finnes på jorden, noe som ikke skjer uten at det går lang tid mellom hver gang……

Atlantis samlet hele sin enorme krigshær og prøvde med et angrep å slavebinde både deres land og vårt land og hele det landområdet som ligger innenfor stredet.

Den gangen, min kjære Solon, ble den hærstyrken som kom fra deres by, viden kjent blant alle mennesker på grunn av sin dyktighet og styrke……. dere tvang angriperne på flukt og forhindret at folk ble underlagt slaveri……

Senere, under de forferdelige jordsjelvene og oversvømmelsene – i løpet av en dag og en grusom natt – ble hele deres krigshær oppslukt av jorden, og øya Atlantis ble likeså borte under havet….

Skipsfarten blir hindret av leire som ligger rett under overflaten : Da øya sank, etterlot den leiren. »

************

Så langt Platon.

Platon kaller beretningen et sagn om fortiden som egentlig er et bilde på fremtiden.

Og som den gamle presten i Timaios sa :
«…fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger…»

Kritias viser hvordan både Solon og egypterne vektla navnenes betydning, derfor gjengir jeg fyrstenes navn.

Den som vil kan lete etter navnenes betydning, en hyggelig julelek sammen med julenøtter og filipine.

Jeg nøyer meg her med å se på navnet til Atlantis Gud, Poseidon.

Poseidon => pos eidon => føttenes bilde

Jeg har tidligere nevnt at føttene er et bilde på fiskenes stjernebilde i Zoodiaken.

Fiskenes tid i den store pleiadesirkelen var fra ca Jesu tid til ca  år 2000.

Nå er vi kommet inn i Vannmannens tid, et tidsrom som vil vare i de neste 2000 år.

Platon levet i værens tid og så Poseidon som bilde på den kommende tid.

Havfruer, halvt kvinne halvt fisk, er mytologiens bilde på sammensetningen av de to tidene:  fiskene og dens motsatte tegn, jomfruen.

I våre dager,  mens nyhetene stadig forteller oss om bydeler som synker og hav som kommer til å stige,  bør vi kanhende se nærmere på den urgamle myten om Atlanterhavets beboere og hvorfor de sank i havet.

Motivet, å gå til grunne på grunn av griskhet,  er også et motiv i norrøn mytologi.

Dette urbilde taler til oss,  og vi kjenner det svært godt, egentlig,  selvom vi aldri har hørt det før,  fordi det ligger i folkenes minne, i vår fellesarv, mytene.

**********

EN RIKTIG GOD JUL TIL DEG SOM ER INNOM HER!

Andre legender og gamle minner:

legenden-om-gullveig-i-voluspa

mannen-og-løven-del-1

mannen-og-løven-del-2

nrk2-jomfruen-star-for-fall

myter-og-berget-det-bla

astrologi-og-vare-dommedags-forventninger

første-juletre-med-julegaver

orkenøyingsaga

 

 

desember 20, 2011 - Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon

2 kommentarer »

  1. Gamle sagn og myter er fascinerende. Måtte lese fler av dine gamle innlegg. Tror jeg må lese på jakten på Odin.

    Kommentar av Hverdagshelter | desember 27, 2011 | Svar

  2. Ja, ikke sant!
    Myter og sagn er verdt å minnes.
    Og boken anbefales!

    Kommentar av predikeren | desember 27, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: