per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Krig og fred i Tostrupsgate»

Barneboken «Krig og fred i Tostrupsgate» sto i bokhylla hjemme da jeg var barn.

Jeg tok den med meg til min egen bokhylle, og der står den og minner meg om gode leseopplevelser.

Den var en av de bøkene i barndommen som jeg leste flest ganger.

Kanskje fordi den var god, kanskje fordi den passet akkurat da?

Kanskje fordi den var så forskjellig fra  de andre bøkene jeg leste?

Bøker som Frøken Detektiv, Hardyguttene, Fem-serien, Skatten på sjørøverøya, kong Salomos miner og mange flere av GGGs og GGPs bøker, var spennende nok og jeg leste dem også flere ganger.

Likedan var Tom Sawyer,  Stompa og Donald faste gjengangere, men ingen var som den lille boka til Leif Ytteren.

Da jeg selv fikk barn, leste jeg mange bøker for dem, men aldri den.

Jeg hadde en underlig følelse av å ville holde den for meg selv, en følelse  jeg ikke  reflekterte  over.

Det var jo så mange andre bøker og den var jo så gammel! Den ville nok ikke passe barn nå, tenkte jeg.

Selv om jeg lærte barna Røverspråket! Et hemmelig språk jeg hadde lærte der.

Og de ble utrolig flinke i det ! Mye flinkere enn jeg hadde vært.

For noen uker siden bestemte jeg meg til å lese boken igjen.

Jeg feide 52 år bort, tok min utvalgte barndomsbok ut av hyllen, fikk hjerteklapp og stålsatte meg til gjensynet.

Min mann lo litt av meg og Googlet boken og forfatteren.

Han  fant at Leif Ytteren er et pseudonym for Leif Jensson. Han var den første radiojournalisten i Nordland.

Nordland fylkesleksikon sier at Leif Jensson var uhyre talentfull og at han ble en av sin tids største NRK-profiler. Han ble  programredaktør i NRK, og sto i denne stillingen frem til han døde i april 1948.

En av hjertesakene hans var utbyggingen av kringkastingen i Nord-Norge.

Så leste min mann plutselig høyt for meg et intervju med Tor Åge Bringsvær:

«..Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt.

Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

Ytterens bok forsvant for meg. Jeg fant den igjen for noen år siden da jeg ryddet i min mors bokhylle. Men jeg bestemte meg for IKKE å lese den. Jeg ville ikke ødelegge den helt spesielle følelsen jeg alltid har båret med meg for denne boken.»

Jeg ble så forundret!

For en merkelig bok, som kunne vekke slik sterk trang til å ha den gode leseopplevelsen i fred, urørt, faktisk også av leseren selv.

Som om 10-åringen ber den voksne «ikke bry seg»:

» Ikke bland deg oppi hva du likte som 10-åring! Ikke overprøv og analyser dine beste stunder!»

Jeg ba meg selv om unskyldning og leste.

Ja, jeg leste den.

Jeg opplevde den en gang til, frydet meg,  men mer vil jeg ikke si om det.

Jeg skal ikke analysere boken.

Ikke gi dere innholdet, eller si noe vettugt om den.

Jeg vil bare ta dere med til ytterkanten av innholdet,  de ytre omgivelsene for det dramaet boken byr på:

«…Ennå fins det i Oslo noen små inneklemte gater hvor livet leves fredelig og nesten idyllisk som det skulle være langt fra stortrafikken, enda den larmer forbi bare et par kvartaler unna.

Slik var Tostrupsgate for bare 35 år siden. Den klemte seg oppunder det høye fjellet hvor Heftyes Terrasse nå reiser seg i sin stolte velde. Gata var ikke skikkelig opparbeidet, full av humper og dumper med bunnløs søle på regnværsdager og himmelhøye støvskyer når sommersolen hadde tørret gata og vinden strøk mellom husene. Gata var så smal at de største guttene kunne hoppe over fra fortau til fortau i et eneste sprang.

Øverst hadde den nye tid holdt sitt inntog noen ganske få meter, for der stod en gasslykt og spredte sitt gule skjær over husveggene, men lengst nede, på hjørnet av Pils gate, oste en søvnig petroleumslykt i mørke kvelder.

Syv murhus på 4-5 etasjer var hele bebyggelsen når en ikke regner med en murgård i villastil nederst i gata. På den ene siden hadde husene forhager, og nesten alle leilighetene hadde verander med blomsterkasser og markiser i spraglete farger. Der bebyggelsen sluttet lå løkkene. På den ene kanten reiste fjellet seg fullt av krunglekratt. På toppen tronte «borgen» som guttene kalte en 3-etasjes murvilla med gavler og spir. Den hvilte på en kjempehøy balustrade av granitt. Den så ut som en festningsmur med sine bueformede åpninger, som var dekket av et stort sprinkelverk.

Guttefantasien befolket hallene bak denne muren med fanger som slepte på tunge jernlenker.

På den andre siden av gata lå Tostrupsløkka som var tumleplassen for guttene i gata.

Nå er løkka fylt og bebygd, men den gangen var den full av bratte bakker, dalsøkk og tett buskas. På en haug nærmest Drammensveien strakte høye bjørk- og lønnetrær sine kroner opp mot himmelen. Mot Pils gate drog en liten tykning av grantrær seg nedover bakkehellingen. Men løkkas stolthet var en kjempelind. Den foldet ut sin løvrike krone høyt over Hjørungavåggata, som dannet grensen på løkka på den fjerde kanten.

For enden av Tostrups gate lå Frygårdshagen og fristet med sine epletrær og bærbusker.

Ikke mange gater var som Tostrups gate. Det var liksom et samfunn for seg selv som bodde her. Alle visste av hverandre, mange hilste på hverandre, ja det var også noen få som gikk på besøk til hverandre.

Men voksne folk har det med å være så på formene. Anderledes med guttene i gata. De kjenner hverandre fra første dag, – ja gjentene også kanskje, men de betyr bare ergrelser for fremmelige gutter i 12-14 års alderen.

Iallfall mente Lerka det…..»

Så langt fra boka.

Lerka er hovedpersonen i boka, personene er virkelige, stedet hvor hendelsene utspiller seg er et riktig sted, nøye beskrevet med riktige stedsnavn og boka er sann sier forfatteren.

Like nøye som han angir stedet, skildrer han personer og hendelser.

Vi som deltar er begunstiget, utvalgt.

Det gjelder enhver som leser videre.

Boken ble utgitt i 1944. Den er ikke kommet i flere opplag.

Kanskje en Bringsvær kunne gitt den nytt liv og gitt den ut igjen, til glede for neste generasjon?

  • Krig og fred i Tostrupsgate. Av Leif Ytteren 1944_2

Reklamer

januar 21, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Kommunikasjon, privatliv | Legg igjen en kommentar

Alder, pleie og aktiv dødshjelp?

Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.

Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig  omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.

Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som  kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.

Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.

Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?

Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:

Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.

Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:

Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….

og videre  sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Dette er utsagn jeg finner svært interessante!

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.

Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?

Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.

Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.

Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke  det var helt opp til den enkelte.

Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.

Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.

Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.

Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.

Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.

Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse,  også sang han i sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.

Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.

Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:

«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»

Jeg sitter med faktorene:

1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l

2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .

3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.

4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.

5. Jeg så dag etter dag  den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.

Om vi ikke hadde «vannet» ham,  ville han vært en  døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!

Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!

Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.

Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har  så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.

Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.

Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?

Vår eldrepleie gjør det ikke.

Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.

I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet  og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.

Mange  henviser, ganske freidig, til  Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,

og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:

At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.

Dette er svært misforstått !

Veiledning  er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!

Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.

I fokuset livskvalitet er medisinering,  mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.

Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.

På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.

Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller  ved magesonde,  innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.

Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.

Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.

Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør  om man er døende eller om man bare er gammel og syk.

Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.

En gammel  som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.

Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.

Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.

Dette bør pårørende orienteres grundig om!

Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn:  å slutte å tilby mat og drikke.

Altså:  man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved  å la være å gi væske.

Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.

Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt  aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?

Den debatten må vi tørre å ta!

Vannets underlige egenskaper.

 

januar 21, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Røkestopp/helse, Synsing | 3 kommentarer

Gladmelding: Stoppet anbudsrunde pga dårlig kvalitet. En rettsavgjørelse.

Anbudskonkurranser rir våre samfunn som en mare!

Det er ikke mulig å utføre en enkel søppeltømming uten først å hente inn anbud på jobben.

Anbudsrunden skal ut i hele verden for å lete etter dem som kan gjøre jobben på den billigste måten.

Det oppleves som et direkte inngrep i vår selvstyrerett at vi ikke lenger kan gi jobben til hvem vi vil, men langt verre er de samfunnsmessige konsekvenser av å alltid måtte velge de billigste løsningene.

Alle som ønsker jobben presser prisene så lavt de kan, på bekostning av kvalitet og moral, og så skal vi tvinges til å benytte verstingene! Dem som benytter alle midler , ikke bare umoralske, men også både lysskye og kriminelle, for å få jobben.

Det arbeides nok grundig med anbudsbetingelsene, men vi møter store aktører som benytter store resurser på å skape et anbudssvar som tilsynelatende følger betingelsene.

Vi vet vi får dårlig kvalitet, vi undergraver egen ekspertise, men vi klarer ikke å ta opp kampen mot dette uvesen.

Organisasjonen «for velferdsstaten» har hentet  frem en gladmelding som gir oss håp om mulige farbare veier.

De kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet.

Her kommer gladmeldingen :

«..Doffin.no melder om en sak fra Danmark der høyesteretten har avgjort at det ikke er i strid med konkurranseregelverket å stoppe anbudskonkurranser ved frykt for dårlig kvalitet. Dette skjedde etter at en kommune avlyste anbudsprosessen og valgte å drifte tjenestene selv.

Bakgrunnen var at en kommune syntes tilbyderens timetall lå urealistisk lavt og valgte å avblåse hele anbudskonkurransen. Årsaken var frykt for dårlig kvalitet i rengjøringsarbeidet. Også hensynet til arbeidsvilkårene for egne ansatte telte med i vurderingen. Dette likte tilbyderen ISS Facility Services dårlig, og saken endte i rettssystemet.

Dansk høyesterett slår med dommen fast at en oppdragsgiver kan annullere en konkurranse med mindre noe annet fremgår av vilkårene eller omstendighetene for øvrig.

Hele saken kan leses på Doffin.no.

Doffin er den nasjonale portalen for offentlige anskaffelser i Norge og er administrert av Direktoratet for forvaltning og IKT med støtte fra FAD

Jeg gjengir meldingen fordi slike gladmeldinger bør deles og jeg oppfordrer alle til å sende den videre!

Jo flere som kjenner denne dommen, desto flere vet at man kan si nei til dårlig kvalitet.

Dermed  har de fått et verktøy i kampen for god kvalitet på alle plan i samfunnet!

Sitat fra Doffin:

«…Den kommunale oppdragsgiveren i Danmark syntes tilbyderens timetall for skolerengjøringen var urealistisk lavt og avblåste hele anbudskonkurransen. Det var frykt for dårlig rengjøringskvalitet som lå bak. Også hensynet til arbeidsvilkårene for egne medarbeidere telte med i vurderingen. Tilbyderen likte et slikt resultat dårlig og trakk oppdragsgiveren for retten. Saken havnet i dansk høyesterett, Højesteret, som slo fast at kommunens begrunnelse for annulleringen ikke var usaklig og således ok.

Det var ISS Facility Services As og Dansk industri som hadde trukket Silkeborg kommune for retten, i en sak som nå har fått sin avslutning ved dom i Højesteret i Danmark. Kommunen gjennomførte en begrenset anbudskonkurranse for å gjøre kontrakt for rengjøring ved sine skoler. Kontraktverdien lå over EU/EØS-terskelverdiene. Før kontrakt ble gjort, annullerte kommunen hele konkurransen.

Højesteret slår fast at enhver oppdragsgiver er berettiget til å annullere en konkurranse dersom intet annet fremgår av konkurransevilkårene eller omstendighetene for øvrig. Likebehandlingsprinsippet må rett nok følges, og det må ikke ligge usaklige grunner bak. Retten kan ikke se, heter det, at kommunen i sine konkurransevilkår har påtatt seg noen forpliktelse til å inngå kontrakt. Likeledes har kommunen heller ikke på annet grunnlag skapt forventning om at det ville bli inngått kontrakt.

Kommunen valgte å utføre oppgaven selv i stedet for å inngå kontrakt med ISS Facility Service. Retten legger til grunn at denne beslutningen bygget på en vurdering av arbeidsvilkårene for medarbeiderne og kravene til rengjøringsstandard og – kvalitet. Kommunen mente at disse kravene bedre ville kunne sikres ved at kommunen selv løste oppgaven enn en løsning i privat regi.

I tillegg var det slik at kommunen ønsket å undersøke mulighetene for å effektivisere rengjøringsområdet, blant annet ved å ta i betraktning erfaringer fra de kommunene som med tiden skulle slås sammen med Silkeborg. Annulleringen skjedde i mars 2006, forut for Danmarks omfattende omorganisering av sin kommunesektor.

Retten fremholder at de nevnte grunnene gjør at beslutningen ikke strider mot likebehandlingsprinsippet i anskaffelsesretten, og heller ikke ellers oppfattes som usaklig. Dette på tross av at bakgrunnen bl.a. var en ikke nærmere underbygget formodning om at timetallet i tilbudte fra ISS Facility Services AS var urealistisk lavt, hvis så vel den ønskede standard og kvalitet i rengjøringen som det ønskede arbeidsmiljøet skulle kunne opprettholdes.

At kommunen etter avslutningen av konkurransen på denne måten lot timetallet inngå som en grunn for beslutningen om å annullere konkurransen, kan ikke, fremholder Højesteret, anses for å være i strid med kravet om åpenhet når det gjelder vilkårene for konkurransen (gjennomsiktighetsprinsippet). Kommunen har heller ikke, ifølge retten, handlet på en slik måte at det har oppstått en lojalitetsplikt som kan sette kommunen i et ansvarsforhold overfor ISS-selskapet, heter det.

januar 15, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk | 4 kommentarer

Kassetassen og Gabriel Scott

For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.

Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.

Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.

Jeg skal  kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.

Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».

Fra boken:

Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.

Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.

Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.

Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.

Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.

Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.

Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»

Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.

Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.

Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.

Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.

Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.

Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.

Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.

Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.

Da pep det nede ved skoen min:  «Hva skal du med den?»

«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»

«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»

Vel, vi ble i følge.

«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.

«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»

Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:

«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.

«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:

«Se deg for, her ligger en orm!»  Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.

Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.

Det var sannelig Kassetassen selv!

Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.

Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.

På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.

Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.

Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.

Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.

Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.

Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.

Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?

Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere:   Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.

Så langt Pider Ro.

På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.

Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.

Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:

man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.

Så vet man det.

Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok.  Der kan man nyte  historien fortalt på den sjarmerende dialekten.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP

januar 10, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 1 kommentar