per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Kassetassen og Gabriel Scott

For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.

Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.

Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.

Jeg skal  kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.

Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».

Fra boken:

Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.

Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.

Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.

Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.

Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.

Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.

Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»

Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.

Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.

Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.

Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.

Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.

Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.

Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.

Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.

Da pep det nede ved skoen min:  «Hva skal du med den?»

«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»

«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»

Vel, vi ble i følge.

«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.

«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»

Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:

«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.

«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:

«Se deg for, her ligger en orm!»  Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.

Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.

Det var sannelig Kassetassen selv!

Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.

Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.

På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.

Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.

Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.

Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.

Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.

Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.

Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?

Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere:   Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.

Så langt Pider Ro.

På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.

Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.

Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:

man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.

Så vet man det.

Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok.  Der kan man nyte  historien fortalt på den sjarmerende dialekten.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP

januar 10, 2012 - Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv

1 kommentar »

  1. Fin historie om kassetassen

    Kommentar av Hverdagshelter | januar 21, 2012 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: