per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Alder, pleie og aktiv dødshjelp?

Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.

Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig  omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.

Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som  kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.

Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.

Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?

Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:

Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.

Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:

Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….

og videre  sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:

Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...

Så langt Husebø.

Dette er utsagn jeg finner svært interessante!

Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.

Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.

De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?

Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.

Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.

Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke  det var helt opp til den enkelte.

Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.

Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.

Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.

Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.

Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.

Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.

Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.

Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.

Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse,  også sang han i sine beste stunder.

Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.

Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.

Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:

«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»

Jeg sitter med faktorene:

1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l

2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .

3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.

4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.

5. Jeg så dag etter dag  den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.

Om vi ikke hadde «vannet» ham,  ville han vært en  døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.

Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!

Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!

Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.

Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har  så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.

Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.

Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?

Vår eldrepleie gjør det ikke.

Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.

I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet  og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.

Mange  henviser, ganske freidig, til  Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,

og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:

At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.

Dette er svært misforstått !

Veiledning  er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!

Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.

I fokuset livskvalitet er medisinering,  mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.

Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.

På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.

Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller  ved magesonde,  innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.

Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.

Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.

Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør  om man er døende eller om man bare er gammel og syk.

Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.

En gammel  som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.

Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.

Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.

Dette bør pårørende orienteres grundig om!

Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn:  å slutte å tilby mat og drikke.

Altså:  man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved  å la være å gi væske.

Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.

Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt  aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?

Den debatten må vi tørre å ta!

Vannets underlige egenskaper.

 

januar 21, 2012 - Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv, politikk, Røkestopp/helse, Synsing

2 kommentarer »

  1. Jeg blir trist når jeg leser bloggen din i dag. Er det en bevist politikk så er det veldig kynisk og helt forferdelig. Hvor lenge kan man leve uten vann? 2 uker?

    Kommentar av Hverdagshelter | januar 21, 2012 | Svar

  2. Ja, det er ikke hyggelig!
    Jeg skulle ønske vi kunne gi bedre pleie! Ta mer tid til å hjelpe hver enkelt med å øke væsekeinntaket.
    For noen ville det kanhende ikke bety så mye fra eller til, men for mange ville livskvaliteten og livslengden øke.
    Den offentlige veiledningen er helt klart god og vel verd å lese! Men den omhandler kun døende!
    Og slik den henvises til, og på helt feilaktig vis brukes som begrunnelse for at man ikke skal gi væske hvis den gamle ikke drikker selv, blir det veldig feil!
    Særlig når dette som kun er intensivpleie blir rådende praksis i normalpleien!
    To uker uten vann?
    Helt uten vann er det vel enda kortere. Det kommer an på om man er ung eller gammel.
    Unge mennesker klarer seg nok lengre enn de gamle. Som om de har større reserver!

    Kommentar av predikeren | januar 21, 2012 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: