per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

«Krig og fred i Tostrupsgate»

Barneboken «Krig og fred i Tostrupsgate» sto i bokhylla hjemme da jeg var barn.

Jeg tok den med meg til min egen bokhylle, og der står den og minner meg om gode leseopplevelser.

Den var en av de bøkene i barndommen som jeg leste flest ganger.

Kanskje fordi den var god, kanskje fordi den passet akkurat da?

Kanskje fordi den var så forskjellig fra  de andre bøkene jeg leste?

Bøker som Frøken Detektiv, Hardyguttene, Fem-serien, Skatten på sjørøverøya, kong Salomos miner og mange flere av GGGs og GGPs bøker, var spennende nok og jeg leste dem også flere ganger.

Likedan var Tom Sawyer,  Stompa og Donald faste gjengangere, men ingen var som den lille boka til Leif Ytteren.

Da jeg selv fikk barn, leste jeg mange bøker for dem, men aldri den.

Jeg hadde en underlig følelse av å ville holde den for meg selv, en følelse  jeg ikke  reflekterte  over.

Det var jo så mange andre bøker og den var jo så gammel! Den ville nok ikke passe barn nå, tenkte jeg.

Selv om jeg lærte barna Røverspråket! Et hemmelig språk jeg hadde lærte der.

Og de ble utrolig flinke i det ! Mye flinkere enn jeg hadde vært.

For noen uker siden bestemte jeg meg til å lese boken igjen.

Jeg feide 52 år bort, tok min utvalgte barndomsbok ut av hyllen, fikk hjerteklapp og stålsatte meg til gjensynet.

Min mann lo litt av meg og Googlet boken og forfatteren.

Han  fant at Leif Ytteren er et pseudonym for Leif Jensson. Han var den første radiojournalisten i Nordland.

Nordland fylkesleksikon sier at Leif Jensson var uhyre talentfull og at han ble en av sin tids største NRK-profiler. Han ble  programredaktør i NRK, og sto i denne stillingen frem til han døde i april 1948.

En av hjertesakene hans var utbyggingen av kringkastingen i Nord-Norge.

Så leste min mann plutselig høyt for meg et intervju med Tor Åge Bringsvær:

«..Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt.

Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

Ytterens bok forsvant for meg. Jeg fant den igjen for noen år siden da jeg ryddet i min mors bokhylle. Men jeg bestemte meg for IKKE å lese den. Jeg ville ikke ødelegge den helt spesielle følelsen jeg alltid har båret med meg for denne boken.»

Jeg ble så forundret!

For en merkelig bok, som kunne vekke slik sterk trang til å ha den gode leseopplevelsen i fred, urørt, faktisk også av leseren selv.

Som om 10-åringen ber den voksne «ikke bry seg»:

» Ikke bland deg oppi hva du likte som 10-åring! Ikke overprøv og analyser dine beste stunder!»

Jeg ba meg selv om unskyldning og leste.

Ja, jeg leste den.

Jeg opplevde den en gang til, frydet meg,  men mer vil jeg ikke si om det.

Jeg skal ikke analysere boken.

Ikke gi dere innholdet, eller si noe vettugt om den.

Jeg vil bare ta dere med til ytterkanten av innholdet,  de ytre omgivelsene for det dramaet boken byr på:

«…Ennå fins det i Oslo noen små inneklemte gater hvor livet leves fredelig og nesten idyllisk som det skulle være langt fra stortrafikken, enda den larmer forbi bare et par kvartaler unna.

Slik var Tostrupsgate for bare 35 år siden. Den klemte seg oppunder det høye fjellet hvor Heftyes Terrasse nå reiser seg i sin stolte velde. Gata var ikke skikkelig opparbeidet, full av humper og dumper med bunnløs søle på regnværsdager og himmelhøye støvskyer når sommersolen hadde tørret gata og vinden strøk mellom husene. Gata var så smal at de største guttene kunne hoppe over fra fortau til fortau i et eneste sprang.

Øverst hadde den nye tid holdt sitt inntog noen ganske få meter, for der stod en gasslykt og spredte sitt gule skjær over husveggene, men lengst nede, på hjørnet av Pils gate, oste en søvnig petroleumslykt i mørke kvelder.

Syv murhus på 4-5 etasjer var hele bebyggelsen når en ikke regner med en murgård i villastil nederst i gata. På den ene siden hadde husene forhager, og nesten alle leilighetene hadde verander med blomsterkasser og markiser i spraglete farger. Der bebyggelsen sluttet lå løkkene. På den ene kanten reiste fjellet seg fullt av krunglekratt. På toppen tronte «borgen» som guttene kalte en 3-etasjes murvilla med gavler og spir. Den hvilte på en kjempehøy balustrade av granitt. Den så ut som en festningsmur med sine bueformede åpninger, som var dekket av et stort sprinkelverk.

Guttefantasien befolket hallene bak denne muren med fanger som slepte på tunge jernlenker.

På den andre siden av gata lå Tostrupsløkka som var tumleplassen for guttene i gata.

Nå er løkka fylt og bebygd, men den gangen var den full av bratte bakker, dalsøkk og tett buskas. På en haug nærmest Drammensveien strakte høye bjørk- og lønnetrær sine kroner opp mot himmelen. Mot Pils gate drog en liten tykning av grantrær seg nedover bakkehellingen. Men løkkas stolthet var en kjempelind. Den foldet ut sin løvrike krone høyt over Hjørungavåggata, som dannet grensen på løkka på den fjerde kanten.

For enden av Tostrups gate lå Frygårdshagen og fristet med sine epletrær og bærbusker.

Ikke mange gater var som Tostrups gate. Det var liksom et samfunn for seg selv som bodde her. Alle visste av hverandre, mange hilste på hverandre, ja det var også noen få som gikk på besøk til hverandre.

Men voksne folk har det med å være så på formene. Anderledes med guttene i gata. De kjenner hverandre fra første dag, – ja gjentene også kanskje, men de betyr bare ergrelser for fremmelige gutter i 12-14 års alderen.

Iallfall mente Lerka det…..»

Så langt fra boka.

Lerka er hovedpersonen i boka, personene er virkelige, stedet hvor hendelsene utspiller seg er et riktig sted, nøye beskrevet med riktige stedsnavn og boka er sann sier forfatteren.

Like nøye som han angir stedet, skildrer han personer og hendelser.

Vi som deltar er begunstiget, utvalgt.

Det gjelder enhver som leser videre.

Boken ble utgitt i 1944. Den er ikke kommet i flere opplag.

Kanskje en Bringsvær kunne gitt den nytt liv og gitt den ut igjen, til glede for neste generasjon?

  • Krig og fred i Tostrupsgate. Av Leif Ytteren 1944_2

januar 21, 2012 - Posted by | Bøker, Blogroll, Kommunikasjon, privatliv

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: