Du har vel hørt demonen i ditt hjerte?

Jan Grue har  lansert demonskolen som et svar på prinsessens engleskole.

Det moret meg , men det er ikke tilfredsstillende å bare more seg  når fenomenene engler og demoner lever i beste velgående i vår kultur.

Og det skyldes ikke den humoristiske siden av saken.

Grues demoner gir oss en typisk  moderne filmutgave  av arten.

Ja, det er nesten så man venter  å se grønn plasma  utkonkurrere  prinsessens fjær!

Begge uttrykker vår mangel på kunnskap og viser oss vår overfladiskhet på hvert sitt karrikerte vis .

Demoner og engler er gamle begreper med betydninger vi i vår tid har mistet.  Skal vi bruke dem til noe mer enn fjær og plasma produksjon, bør vi lære litt om dem.

Her er et raskt gratiskurs i demonlære:

Først «Ad fontes» =>  «Til kildene»

Historiens dulgte tale om disse tingene fører oss noen tusen år bakover i tid, til perserne og kaldeerne.

Kaldeerne hadde 12 store guder med en lang rekke underordnede vesner:  halvguder, skytsånder og «Utuq».

En skytsånd ble gitt hvert menneske i fødselsgave og den passet på mennesket sitt til det døde, så ble den gitt til et nytt.

«Utuq» var et stort system av onde ånder => De fire hovedgruppene hadde navnene Maskim, Telal, Gigim og Alad.

Hos Perserne het de gode demonenes øverste sjef,  Amshaspand. De onde demoner var underlagt Ahriman.

Grekerne kalte enhver gud for demon, slik Homer bruker dette ordet.

Etter grekernes kontakt med de orientalske åndesystemene ble demoner betegnelsen for vesner som virket i overgangen mellom guder og mennesker og utførte gudenes vilje.

Hos Hesidod er demonene skytsånder som gis mennesket i fødselsgave. Hvert menneske fikk to skytsånder, en god kalt Agathodaimon og en ond kalt Kakodaimon.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene, sier Salmonsen. Det er verdt å merke seg!

» Du har vel hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt» ?

Slik er temaet i en kristen barnesang jeg husker fra barndommen.

Denne kristne tolkningen av «samvittighetens » veilederrolle i sinnet  er velkjent fra søndagsskole og all kristen barneoppdragelse.

I den greske demonlære er samme fenomen,  kalt «Sokrates berømte daimon»,  beskrevet slik :

Ethvert menneske har en daimon i sitt indre som advarer mennesket når det er i ferd med å gjøre noe det ikke burde gjøre.

Du hører advarselen som om den er en stemme i ditt indre, den snakker til deg, og du bør lytte til den.

Om du ikke hører noenting,  er det et tegn på at du ikke gjør dårlige handlinger.

Denne demonen ble kalt samvittigheten i kirken.

Dette svært utbredte synet, at hvert menneske har en skytsengel/demon,  en gudgitt stemme /samvittighet i sitt indre

er altså over 5000 år gamle forestillinger.

De har sin utbredelser i de fleste  kulturer og  var en viktig del av våre kulturers menneskesyn.  Også i det kristne menneskesynet har den vært et aktivt og levende ledd i den personlige moralske utvikling helt frem til våre dager.

Tøvet om at det kan være sykt å høre stemmer, viser hvor lite man har forstått både av Sokrates daimon og kirkens tale om samvittighet.

Når prinsessen fører engleforestillingene tilbake til Astarte, setter hun dem inn i den konteksten de opprinnelig kom fra.

Hun ville neppe fått samme sterke kritikk fra de kristne om hun hadde «holdt seg» til kirkens versjon.

Hos hebreerne spilte demoner og engler en liten og underordnet rolle, men etter deres 70års fangenskap i Babylon fikk også deres demonlære en mer detaljert utforming.

Englene var de gode demonene og de var ledet av 7 navngitte erkeengler:

De tre største, som også nevnes i GTs skrifter,  er Mikael, Gabriel og Rafael.  De neste fire var Uriel, Raguel, Sariel og Remiel(eller Jerahmeel etter Henoks bok)

Her fremstilles erkeengelen med jødiske prest og fyrste-atributter og astrologiens vinger.

Jødedommen og den kristne kirke lot demonene være betegnelsen for Satan og de onde ånder, mens englene ble betegnelsen for de gode ånder.

Både i jødedommen, kristendommen  og islam bærer de to første erkeenglene  samme navn : Mikael og Gabriel.

Middelalderens magere og Nyplatonikerne førte kunnskaper videre. De utøvet magi ved demonkreftene og forsvarte dette ved å skilte mellom sort og hvit magi, men  kirken godtok aldri  magien.

Læren om demonene nådde et høydepunkt i middelalderen hvor  naturfenomener som jordskjelv, uvær sykdommer og ulykker var demonenes verk.   Heksene var demonenes allierte som hadde makt til å fremkalle slike fenomener.

I våre dager vil vi nok kjenne igjen deler av alt dette som tanker som fremdeles lever,  men kanhende mest i form av prinsessens englefjær og filmdemonenes plasma.

Vår tid ser på dette som overtro.

Noen forsøker, noe velvillig,  å forklare det som psykologiske fenomener.

Noen tenker over at det nok betegner noen spesifikke ideer,  siden grekerne utviklet sine engleteorier i sin mest  filosofiske epoke, men det blir sjelden et hovedtema når man beskjeftiger seg med greske filosofer.

Hvordan kunne så mange kloke, skolerte mennesker opp gjennom historien finne  verdier i dette gamle tankegodset fra kaldeere og persere?

Det er selvsagt mange svar på dette, men jeg vil nevne ett som jeg har berørt i tidligere innlegg.

Først og fremst er demonenes underlige fremtoninger verdt å akte på:  De fremstilles, i mange varianter, som dyr og blandingsdyr.

Tidligere har jeg forklart at disse blandingsdyr uttrykker tider og karakterer i Zoodiaken.

Den store dyrekretsen, hvor vandringen gjennom de 12 tegnene tar ca 26000 år,  gir i overkant av 2000 år pr «bilde» (eller hus, gr eon).

De mytologiske bildene i zoodiaken kjenner selv hvert barn i vår tid. De er beskjedne rester fra den eldgamle kulturen.

Vi synger om at vi nå er gått inn i «The age of Aquarius», det var ved overgangen til år 2000.

Aquarius er » vannmannen» og dennes motsatte bilde i kretsen, «løven», er opphavet til flere kjente demonskikkelser:

Dyr satt sammen av mann+løve angir denne tiden.

Jeg tenker først og fremst på  de mange utgaver av sfinksen, men det er mange flere varianter av mann/løve  temaet. Løve+dame angir kombinasjoner med tegnene løve /jomfru osv.

Vannmannens krukke og løvens klo blir dermed grunnformer som visuelt angir noe som angår vannmannens tid.

Tiden vi gikk ut av, fiskenes tid, har sitt motsatte tegn i jomfruen.

Her er demonbildet kvinne +fisk.

Havfruen er et tydelig fabeldyr som angår  tiden fra Jesu fødsel til år 2000.

Jesus selv valgte fiskere i sin 12 mannskrets,  og kirken var rask til å tegne fisken som symbol for Jesus, lage fiskehatt til Paven og dyrke, Maria, Jesu mor, som «himmeljomfruen».

Tiden før Jesus var viet væren og motsatt tegn var vekten.

Svært mange demonbilder er er bukker, eller har bukkebein eller hode av væren.

Vekten er både rettferdighet og  handel. Det er avtalenes tid,  bokens og lovens tid.  Det er fra denne tiden vi begynner å få  skriftlige kilder.

Ca 2000-4000 år før kristus, altså stjernetegnet før væren, var det oksens tid. Motsatt oksen var ørnen.

Symboler fra denne tiden er kombinasjoner av okse og ørn. Oksehorn og ørnevinger er elementer fra dem.

Flyvemannen, mannen med vinger som finnes i de fleste kulturer,  oksen som frakter kvinnen Europa over Bosporos, Mitra som dreper oksen. Oksen Apis, Egypts hellige dyr, med avtykk av ørnevinger på ryggen.

Det vrimler av slike bilder fra vår «urtid».

Kaldeernes uendelig mange demoner var deres visuelle fremstilling av deres religion og vitenskap, astrologien.

Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene.

Demonens legemliggjøring skulle demonstrere ulike kombinasjoner av guddommelig influens,  altså angi hovedtrekk ved horoskopet for tid, sted og muligheter.

Det var 12 store guder. Det er de 12 bilder i Zoodiaken.

12 var det ypperste! Man tellet til 12. Man delte inn året og dagen  i 12. Osv.

Det klassiske var, for en mester, å ha 12 elever. Salomos tempel var 120×70 alen og tegningene til tempelet var fra himmelen.   Da dette tempelet ble bygget  gjorde man «på jorden som i himmelen».

Frimurerne sier om seg selv at de søker  å gjøre nettopp dette, bygge Salomos tempel.

Orienten var astrologiens vugge og dens vitenskap er viktige bærebjelker i de fleste kulturer.

Her beregnet man de 7 bevegeliges (planetenes) vandringer i dyrekretsen, hvor de dro og når.

Var vandrerne, solen, eller månen, merkur, eller  mars eller andre planeter, ble de kalt  Odin,  Tor eller andre av Åsgårds guder, eller Zevs, eller Jupiter.

De gamle gudenes popularitet skrev seg ikke bare fra deres mange flotte myter, men fra deres formidling av de mange astrologiske aspekter.

Når de gjestet et «gudshus»(eon),  ville det influere på de jordiske forhold etter hvilke karakterer hver enkelt var bærer av og hvilke kombinasjoner man fikk.

Dette ga en visuell systematikk, og magerne som kjente alle symboler og tilhørende matematikk og astrologi, kunne lese ut av opptegnelsene hvilke hendelser som ville finne sted og  hvilke muligheter man hadde.

Alle kulturene kjente astrologien og hadde sine varianter av den, alt etter hvor på jorden de befant seg.

De kunne lese hverandres profet og visdomslitteratur både i tekst og bilder.

Hele jorden hadde himmelen felles.

I denne konteksten byr de gamle beretninger på verdenshistorie nedlagt i billedtale,  et fasinerende skue overlevert  oss fra urtidens demonskoler.

Vi kunne dette, mer eller mindre fullstendig, helt frem til vår moderne vitenskaplige historieforskning tar form og vinner frem.  På 1800tallet begrunner professorene for eller  imot disse tolkningene i religionsforskningen.

Det var en (minst)5000 år gammel tradisjon vitenskapen dengangen bekjempet og fjernet.

Så har også moderne vitenskap langt flere ansatte utøvere enn noen religion har hatt før dem.

Jøder og kristne skulle ikke spørre stjernetyderne om fremtiden, de skulle spørre Herren Israels Gud.

Likevel levde de gamle forestillingene  side om side med oss og ble endel av kirkens underkultur og vår folketro, uten offisiell status. I tillegg hadde  mange vismennstradisjoner og hemmelige samfunn  videreført de gamle kunnskapene.

Så når astro  => as-tor => astarte   fører sine røtter til Kaldea og lar semittenes urgudinne Ashtor inngå forbindelser med både El og Jahve , eller man lar Maria avløse denne urgamle himmelguddinnen i fiskenes tid, så snakker man et gjemt og glemt språk.

Et gammelt billedspråk fra «himmelens rikes hemmeligheter», hvor Jesu’ billedtale fullender bildene.

Etter innføringen av den Gregorianske kalender starter den individuelle astrologien for fullt.

Fødselshoroskopet ble enkelt å beregne, og «hvem som helst» kunne regne ut et menneskes «skytsånder» og si hvilke stjernetegn som influerer på akkurat deg.

Mennesket forlot gudstjenesten.

De begynte å se  seg selv som universets viktigste, den horoskopet skulle dreie seg om.

Og med slike perspektiver på tingene ser vi nok at vår tid, desverre, bare byr  på demonplasma og englefjær…

Dette var første kursdag.

De andre kursdagene må du holde selv!