En kurv påskeegg :3. «Hosianna»

«..Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!..»   (Mark.11. 9-10)

****

Slik åpner vårt påskeevangelium.

Vi siterer ofte den første linjen: » Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Vi er fortrolige med den, men neste utsagn blir mer uforståelig:  «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!»

Vi sier det, ja, men vi kjenner på usikkerheten som ordene vekker i oss:

Det var jødene som ventet en konge av Davids ætt, ikke vi.

Vi er i kristendommen som tolker Davids rike åndelig, på oss selv.  Og da kjennes det litt underlig og rope Hosianna sammen med dem som står langs veien når Jesus kommer ridende.

Mener vi det samme?

I den senere tid har jødene vendt tilbake til sitt land, og det er blitt mer vanlig å tenke at deres profeter talte ord som også skulle ha sin jordiske oppfyllelse.

Som i himmelen så og på jorden, lærte Jesus oss å be.

Jeg vil stille meg ved veien, sammen med dem, og se Jesu inntog i Jerusalem. For han er det nattlige speil som viser dagens lys:  som var,  er, og kommer.

Men først  jeg vil finne meg en palmegren, jeg og.

Palmen de bruker her heter på gresk phoinix, føniks.

Det er en legendarisk fugl som hvert 500-1000 år bygger sitt rede i Heliopolis, solens by.

Både fuglen og redet brenner, men opp av asken stiger en ung fugl føniks. Legendens hovedtema er kjent over hele verden,  og kristen ikon-kunst brukte også motivet.

Heliopolis var den gamle byen On. Et daværende senter for kunnskap og historieskrivning. Der var tempelet viet «det store hus». Der var kunnskapene om de store «eoner» i  Zoodiakens store hus.

Da Josef ble solgt til Egypterne var Gud med ham og gjorde ham høyest i landet, nest Farao selv.

Han ble gitt navnet Sofnat- Paneah i Egypt og Farao gav ham Asnat til ekte, datter av presten i On.

Presten i On var dermed bestefar til Efraim og Manasse.

Føniks er bilde på gjenfødelse, oppstandelse og liv etter døden.

Men her på gresk står dette som ordet for palmegrenen.

På hebraisk er palmen «tamar», og Tamar finner vi som navn på Judas svigerdatter.

Hennes historie er sentral i Judaætten og hun er av de få kvinner som nevnes spesielt i Jesu ætteliste.

Juda hadde tre sønner: Er, Onan og Sela. Ers hustru var Tamar.

Hennes mann, Er, dør før hun har født ham en arving, og hans bror Onan skulle oppreise brorens ætt, men ville ikke.

Også han døde før han hadde opprettholdt slekten.

Nå ventet Tamar at hun skulle bli gitt til Sela, den yngste sønnen, men Juda utsatte det, for han var redd den yngste også ville komme til å dø.

Da Tamar så at Juda ikke ville holde loven om ætten, og unnvek å snakke om det, kledte hun seg i enkeklær og hyllet seg i slør og satte seg som en skjøge ved inngangen til Ena’im, for der var Juda og klippet sine får.

Juda tenkte hun var en skjøge og ba om å få gå inn til henne. Han visste ikke at hun var hans svigerdatter.

Hun ba om betaling og han ville gi henne et lam i lønn. Det godtok hun dersom han ga henne et pant på betalingen.

Han sa: «Hva skal jeg gi deg som pant?»

Hun svarte : «Ditt signet og din snor og staven du har i hånden.»

Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun ble fruktsommelig med ham.

Senere lette han etter henne for å gi henne betalingen, men de kunne ikke finne henne.

Tre måneder senere kom folk og sa til Juda: » Din svigerdatter, Tamar, har drevet hor, hun er blitt fruktsommelig.»

Juda sa: «Før henne ut og brenn henne.»

Da viste Tamar sitt pant, Judas signet, snor og hans stav, og Juda kjente det igjen og sa: «Hun er i sin gode rett mot meg fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn  Sela.»

Tamar fødte tvillingene Peres og Serah, og Peres fører ætten videre til David.

Dette er GTs Føniks, Tamar, som ble dømt av Juda til bålet, men fordi hun hadde reddet hans ætt og bar hans sønn fikk hun leve.   Juda var Davids og Jesu stamfar.

Jeriko kalles Palmestaden, Tamars by, det var den første byen de inntok under Josvas ledelse.

I løvsalfesten, jødenes store takkefest, er palmen med. Det er en fest hvor alt er fullbyrdet, Guds rike er kommet og Messias hersker fra Davids trone.

Med disse tanker om palmen går jeg inn i templene.

Salomos tempel, som var planlagt av David og bygget av Salomo , var prydet med keruber og palmer.

Ezekiels tempel, som ikke er bygget ennå, er svært detaljert beskrevet. Det er også prydet med palmer og keruber, og hos Ezekiel sies det at to av kerubens fire ansikter var synlige:  Mennesket så den ene veien og løven den andre.

Her ser jeg at den tid som nå kommer, vannmannen, med løvens motbilde, er hovedtema i begge templenes utsmykning.

En slik palmegren, som viser oppstandelsen og gjenfødelsen både i hjertene og i tempelet(tiden), vil jeg gjerne svinge for Jesus, Davids sønn.

Jeg tar med en gren og stiller meg langs veien og venter, sammen med de andre.

Han kommer snart.

Veien fra Jeriko til Jerusalem. Det var der den blinde Bar-Timaios satt og tigget og ropte om hjelp.

Vi venter som Timaios sønn på lyset i natten, på å bli seende.

Den gangen kom han, saktmodig,  ridende på et esel, på trelldyrets fole, mens folket ropte :   Hosianna (Vi ber deg! Frels!)

Det er ved denne veien vi står.

Profetens ord om hans komme i skyen er den nye tiden vi venter på, og fordi vi ikke kjenner den veien godt nok holder vi fast i palmegrenen og roper som den blinde Timaios sønn : Hosianna!

Kokosnøtten sprekker perfekt i ilden. I asken spirer den. Og når den ranke høye spiren folder sine to mektige frøblader ut er den som fugl Føniks  i flukt mot himmelen.

Reklame

En kurv påskeegg: 2. «den kostelige salve»

«… Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve…»

Salomos høysang 1.3

******

Det var to dager til påske.

De skriftlærde og yppersteprestene rådslo om hvordan de skulle gripe Jesus, de var redde for opptøyer i påskehøytiden.

Jesus var kommet til Betania og der satt de til bords da en kvinne  med en alabasterkrukke salvet Jesu hode med en kostbar nardussalve.

Samme  kostbare salve  salvet Maria hans føtter med:

«.. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft…

En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for trehundre penninger og gitt til de fattige?

Men dette sa han ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.

Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag……

Og Judas Iskariot , en av de tolv, gikk til yppersteprestene  og sa: Hva vil dere gi meg, så skal jeg gi ham i deres vold?

De ga ham tretti sølvpenger….»

Nardus sies å være av vendelrotfamilien. I følge tradisjonen var det kvinnene som laget denne salven, til velduft og for dens usedvanlig styrkende egenskaper.  Ved sterk angst og sorg ga den dyp trøst og fred.

Det var ingen vanlig lampeolje, eller matolje, heller ikke den hellige tempelolje som prestene laget, den hørte til i den kvinnelige tradisjon og var selve sinnbildet på  kvinnelig omsorg og hengivenhet .

Og den var kostbar.

Vi gremmes alle ved det sviket som nå skildres.

Pengebegjæret og Judas Iskariots sjebne virker så grell og simpel.

Han kunne ikke se på den herlige salven uten å se pengene den representerte. Ja, så sterk var hans pengekjærhet at han solgte sin venn for 30 sølvpenger.

Issachar er oversatt med «mannen som bærer pengene.»

Han står som et motbilde til mannen som bærer vannkrukken og øser vann ut til andre.

Judas smålige handlemåte blir som et speil på vår vestlige verden. Vi,  den kristne kirkes kulturkrets,  har i mange år vært bæreren av pengene.

Vår grådighetskultur og simple utnyttelse av både medmennesker og natur  er helt i Judas ånd.

Jesus har vi solgt på mange måter for lenge siden.

Nettopp derfor berører Judas’ skjebne oss sterkt, og fordi vi er i Jesu krets, forråder vi ham med et kyss.

I denne erkjennelsen skal vi nærme oss påsken.

Av Jakobs barn var det en som fikk dette navnet, Issakar. Det berettes slik om hans fødsel:

Jakobs førstefødte, Ruben,  gikk en dag i hvetehøstens tid ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor.

Alrunen, Mandragora, er en plante med en rot som ligner et menneske. Den er tillagt og representerer,  sterk og lerd magi, og magikeren Mandrake er det engelske navnet på planten. Den ble brukt på mange vis, men også til økt fruktbarhet.

Ingen kunne overleve å ta opp en Alrunerot , derfor var tradisjonen at man bandt et esel til planten og lot den trekke roten opp.  Det er altså eselet som kan trekke opp alrunen.

Da ber Rakel: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner.

Men Lea svarte: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner?

Etter kjøpslåing om Jakob og alrunene fikk Lea ligge hos sin mann og hun ble fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn.. og hun kalte ham Issakar…mannen som bærer pengene(lønnen) .

Jakob velsignet Issakar med ordene: Issakar er et sterktbygget esel…han bøyde sin rygg og ble en ufri trell.

Slik ser vi at Jakobs ætt også er Issakar, mannen som bærer pengene var også der en av de 12;  og vi kjenner karikaturen av den jødiske finansmann og har sett hans tydelige fotspor i verden, men fordi han var et sterktbygget esel kunne han bære byrden.

Her i beretningen om Judas Iskariot, samles vi,  både «jøde og greker», og ser vårt endeligt. Her løper vi linen ut. I vår griskhet roper vi ikke bare korsfest, men vi teller etter hva vi har tjent på det.

Men Maria hadde spart denne kostbare salven til Jesu føtter.

Føttene er etter tradisjonen et bilde på fiskenes tid.

Den tid som startet med Jesus og som  nå, etter 2000år er en avsluttet tid.  Fiskens motbilde på himmelen er jomfruen.

Denne, fiskenes tid,  har kvinnen, jomfruen,  i hengivenhet salvet og innviet med den kostelige salven så huset ble fylt av dens duft.

Så brukte hun sitt lange hår, sitt hengivenhetssymbol, og tørket føttene hans.

Hodet er værens tid. Det var de 2000 år som varte frem til Jesus. Tiden hvor man ofret, og hvor en årsgammel vær var hovedofferet.  Dette offeret skulle Jesus bringe verden og slik fullføre og avslutte værens tid.

Hans hode og hans føtter var salvet til tjeneste, salvet til hans jordeferd.

Den klassiske inndelingen av zoodiaken på menneskekroppen.

                                                                               Klikk på bildet og gjør det større.

En kurv påskeegg: 1. «a passing over»

«Nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn;

nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut…»

Jeg har dette ordet i tankene når jeg nå prøver å male årets påskeegg, en tradisjon vi her i nord har holdt fast ved.

Påsken byr på mange vanskelige motiver, men klokelig lar vi sol , oppstandelse og det nye livets bilder dominere.

I kurven min i år har jeg ikke veket unna også de vanskelige motivene. Så inviterer jeg deg med inn i natten, før dagens lys har brutt frem.

Påsken begynner første søndag etter første fullmåne etter vårgjevndøgn lærte vi på skolen.

Så glemte vi det.

Hva skulle vi huske det for? Kalenderen fortalte oss hvilken dag det var og nå gjør PC’n og mobilen også det.

Vi trenger ikke stå ute i natten og speide etter månens tente ny eller kunne telle dagene etter fullmånen.

Vi har helt glemt at det er ved nattehimmelens lys vi teller dager.

Men om vi ikke kan dette, så kan vi likevel gå ut i natten og løfte blikket til lyspunktene der oppe.

Noen lys, stjernene, har lyset i seg selv, som vår sol, men de er langt borte og står for oss som faste lyspunkter i natten.

Noen lys er speil.

De har ikke et eget lys, men speiler solens, de viser oss dagens lys i de mørke nattetimer.

Slik er de profetiske lys, de viser oss at den dagen som var, er, og kommer igjen.

Om den første påsken het det:

«…på den tiende dag i måneden Nisan skal hver husfar ta sig ut et lam…..det skal være et lam uten lyte av hankjønn, årsgammelt…..og dere skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal Israel samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de skal ete det……Og dere skal ikke levne noe av det til om morgenen….Og således skal dere ete det:

med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og dere skal ete det i hast for det er påske (a passing over) for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.

Og blodet på de hus som dere er i skal være til et tegn for dere; når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi…..påske…denne dag skal være en minnedag for dere……

Denne urgamle beretning om jødenes utreise fra Egypt er hårreisende, og man forstår det hat og den frykt folkene omkring har følt for Israel og hans Gud.

De hadde vært treller i Egypt i over 400 år.

Den lille flokken av Jacobs ætt, på 70 personer, som dengangen kom som Faraos venner, ble gjort til treller; og 400 år senere var de blitt flere enn Egypterne.

Farao bekymret seg: Iseralittene arbeidet for ham, laget teglstenene, bygget hans byggverk, han ville ikke miste dem, men det var best å sikre seg mot opprør. Derfor befalte han å øke arbeidsbyrden deres og at alle guttebarn som ble født hos dem skulle drepes.

Slik ble det.

Herren talte til Moses ut av en brennende tornebusk: …Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop……Så ble Moses satt til å føre Israel ut av Egypt.

Disse dramatiske begivenheter kan leses i sin helhet i de første 15 kapitlene i 2. Mosebok.

Minnet om dette har jødene feiret i snart 3500 år.

Fra gammelt av har Egypt stått som bilde på verden. Deres lands grenser har stått uforandret : ca 1000×1000 km

Ta en titt på kartet og se på Egypts grenser: et kvadrat.

Kvadratet er angitt ved grensene i syd og vest. Tegner man hele kvadratet får man Jerusalem i det nordøstre hjørnet. Som et sinnbilde på verden er Egypt bare hel, et helt kvadrat, når det også omfatter Israel.

Uten Israel er Egypts grenser som når man bretter ned et hjørne på en side i en bok og lager et eseløre.

Eselet er trelldyret og i tradisjonen fra antikken er den et foraktet, mindreverdig dyr. Eselet ble bildet på jøden som var trell i Egypt, ja, på det spredte folket som bodde rundt i verden, alltid i fyrstenes tjeneste, alltid foraktet og slått av folkene.

Eselet ble bildet på jøden som bærer av Jahves bilde i verden, et bilde som vekket folks frykt og hat. Karakteristisk ble eselet kalt Jack-ass. Et sterkt bilde på Jakobs fornedrelse.

Rett før 1800 e.kr fikk eselet et nytt kallenavn : Donkey, Guds nøkkel.

Det nærmet seg tiden for et nytt «passover». Tiden for Fiskens hus var snart over, og døren til neste hus nærmet seg og Jakobs fornedrelse var ikke lenger til å bære.

Hvert år feiret den vestlige verden påsken, og selv om den kristne påsken hadde oppstandelsens glade budskap, så sprang oppstandelsens lys ut av Guds dom over verden. En dom Gud selv bar og fullbyrdet.

I 2000 år hadde man feiret hans blodsutgydelse og strøket hans offerblod på dørstokkene til vårt hus. Jødenes urgamle påskefeiring ble billedspråket i den kristne påsken.

Men så nærmet vi oss slutten på fiskenes tid, og betegnelsen Jack-ass ble forandret til Donkey, fremdeles med humor, men med den drømmendes billedspråk:
Den fornedrede, Jack-ass, er Guds nøkkel, donkey, til døren i huset. Guds nøkkel til det neste huset vi skulle inn i, vannmannens hus.

Men i våre drømmer vegret vi oss. Vi ble som Egypt. Og våre hjerter som Faraos. Vi spøkte med Jack-ass og donkey, tok deres rikdommer og deltok i Holocaust.

Holocaust betyr brennoffer.

Vi angret, som Farao selv angret sin hårdhet, og vi gav Israel deres «lovede land» i 1948.

Og her i Israel i vår tid samles våre sympatier og våre antipatier, våre mareritt og vårt håp, vår kjerlighet og vårt hat.
Her i Egypts eseløre.

Men nå står påsken for døren og jeg går ut i natten og ser på de lys gud satte til tegn, fastsatte tider, dager og år: Det er Guds himmel, hans henders verk, en tale de gamle kunne og som vi bare har et svakt og stykkevis bilde av.
Her i norden, i førkristen tid var det Odin som hang på forbannelsenstreet og Balder var månens speil-lys i natten, mens Tor drepte jotner.

Egyptens mål, kvadratet, er først helt når «eseløret» brettes ut. Verden er først hel når Israel er en del av helheten både i verden og i våre hjerter.
Nå har solen forlatt fiskenes hus og gått inn gjennom døren til vannmannen. De nye dørstokkene i vannmannens hus? Hva med dem? Hvordan går man inn der?

Er vi klar for påsken: «Herrens passing over»?

Neodarwinistenes «sentrale dogme» var feil…

“Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,” uttalte genforskeren James Watson til “Time”1989.

Dag O. Hessen ga i Ekko en glimrende oppsummering av gentroen i dag.

I etterkrigstiden har troen på genenes allmakt dominetrt i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.

Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.

Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet.

Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.

Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori “beholdt” man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.

Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde “tillempet” det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde “snekret sammen” det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.

Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny “tillempning” av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.

Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.

Crick skapte selv betegnelsen “Det sentrale dogmet” og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen “On protein synthesis”1958: (uthevelsene er satt av meg)

“…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.

Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .

Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program.

Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og også siden.

Crick sa det så sterkt og tydelig:

“……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….” sitat slutt

Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:

Å kartlegge det menneskelige genom.

Dermed knyttet det seg enorme forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.

Francis Collins kalte Hugo for…” det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…”

Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.

Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.

Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et “kappløp” mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.

Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.

I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.

Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres “gentro” stemte ikke med forskningsresultatene.

Dogmet deres viste seg å være feil.

Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:

“… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…” sitat slutt.

Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:

“………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….” Sitat slutt.

Så ble det lenge taust om saken.

Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.

Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks “sentrale dogme” bort, gentrofundamentalistene, som straks ville “nytenke” dogmet, så det kunne “tilpasses” de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.

For de ønsket og ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.

Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.

HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å “tilpasse” funnene om det hadde vært mulig!

Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.

Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.

Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle “gentroende” fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!

Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?

Derfor er det svært gledelig og befriende når Dag O Hessen selv oppsummerer denne historikken i radioens program Ekko.

Dette har vi ventet på!

Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:

Gentroen og dens motpol, som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to er vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.

Troen på at “bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter” er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.

En drømmesituasjon for politiske virkelighetsskapere hvor det å “ha makta” og å “forme verden” etter ønsket ideologi er viktigst.

Disse “trosretningene” er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.

Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe.

Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper.

Den menneskelige dannelse er mest dyptgripende i erkjennelser av hva som er.

Man , ikke bare “tåler å stå” i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.

Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.

Det gledet meg veldig at Dag O. Hessen fremhevet forskeren Barbara McClintocks arbeider.

Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av “hoppende gener.

Hennes arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Den gangen ble hun fortiet og glemt.

En rekke unge liberale biologer var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Inspirert av Haeckel og Huxley, finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side i denne tidens “åndskamp”, var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk og i diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og “glemt”. Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Ronald A.Fisher la grunnlaget for populasjonsgenetikken, hjørnestenen i neodarwinismen, den moderne genetikks grunnvoldfrem til 2001.

Når Dag O. Hessen trekker frem Barbara McClintocks arbeider, er en lang strid over.

Prosjekt Hugo har gitt den ettertanke og endring i den biologiske forskningen som var nødvendig for å komme videre.

Vår moderne tid er født av revolusjonen

Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.

Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener «smitter» over på dem.

Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.

Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:

Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?

Mener de virkelig at han er en partisan? Er han  en rebell som kan evne å tenne massene?

Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?

Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?

Er ikke sensuren  deres bekreftelse av hans tanker?

Hva er egentlig galt med å gjøre opprør?   Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!

Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!

De blodige rebeller er våre  idealer , vår tids stolthet og ære.

I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt  kjernepensum!

Den vektlegges, på bekostning av annet stoff,  som vår moderne tids vugge.

Den historieforståelse  som er malen for våre lærebøker i dag, har  betegnelsen ”New history”  og ” School Council History Project 13 – 16 ”   oppsummeres i 5 punkter (sitat):

Hovedtesen kan sies slik:

Historie er en skapende fremadrettet prosess ;   man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,

For å igangsette denne skapende prosessen har  man behov for å

1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.

Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.

Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.

Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.

Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.

Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper  sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.

Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.

I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon  kjernetiden.

Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.

Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.

I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.

Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.

De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!

Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.

Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?

Rammer han feil autoritet?

Glemte man at man faktisk selv har makten nå?

Man er selv den som skal opponeres mot. Den autoritet man vil halshugge!

Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her, eller var det dette man ville skape?

Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!

Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.

Ja, kanskje det er dem som kan «smittes» av å høre Breivik?