per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

En kurv påskeegg: 2. «den kostelige salve»

«… Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve…»

Salomos høysang 1.3

******

Det var to dager til påske.

De skriftlærde og yppersteprestene rådslo om hvordan de skulle gripe Jesus, de var redde for opptøyer i påskehøytiden.

Jesus var kommet til Betania og der satt de til bords da en kvinne  med en alabasterkrukke salvet Jesu hode med en kostbar nardussalve.

Samme  kostbare salve  salvet Maria hans føtter med:

«.. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft…

En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for trehundre penninger og gitt til de fattige?

Men dette sa han ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.

Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag……

Og Judas Iskariot , en av de tolv, gikk til yppersteprestene  og sa: Hva vil dere gi meg, så skal jeg gi ham i deres vold?

De ga ham tretti sølvpenger….»

Nardus sies å være av vendelrotfamilien. I følge tradisjonen var det kvinnene som laget denne salven, til velduft og for dens usedvanlig styrkende egenskaper.  Ved sterk angst og sorg ga den dyp trøst og fred.

Det var ingen vanlig lampeolje, eller matolje, heller ikke den hellige tempelolje som prestene laget, den hørte til i den kvinnelige tradisjon og var selve sinnbildet på  kvinnelig omsorg og hengivenhet .

Og den var kostbar.

Vi gremmes alle ved det sviket som nå skildres.

Pengebegjæret og Judas Iskariots sjebne virker så grell og simpel.

Han kunne ikke se på den herlige salven uten å se pengene den representerte. Ja, så sterk var hans pengekjærhet at han solgte sin venn for 30 sølvpenger.

Issachar er oversatt med «mannen som bærer pengene.»

Han står som et motbilde til mannen som bærer vannkrukken og øser vann ut til andre.

Judas smålige handlemåte blir som et speil på vår vestlige verden. Vi,  den kristne kirkes kulturkrets,  har i mange år vært bæreren av pengene.

Vår grådighetskultur og simple utnyttelse av både medmennesker og natur  er helt i Judas ånd.

Jesus har vi solgt på mange måter for lenge siden.

Nettopp derfor berører Judas’ skjebne oss sterkt, og fordi vi er i Jesu krets, forråder vi ham med et kyss.

I denne erkjennelsen skal vi nærme oss påsken.

Av Jakobs barn var det en som fikk dette navnet, Issakar. Det berettes slik om hans fødsel:

Jakobs førstefødte, Ruben,  gikk en dag i hvetehøstens tid ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor.

Alrunen, Mandragora, er en plante med en rot som ligner et menneske. Den er tillagt og representerer,  sterk og lerd magi, og magikeren Mandrake er det engelske navnet på planten. Den ble brukt på mange vis, men også til økt fruktbarhet.

Ingen kunne overleve å ta opp en Alrunerot , derfor var tradisjonen at man bandt et esel til planten og lot den trekke roten opp.  Det er altså eselet som kan trekke opp alrunen.

Da ber Rakel: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner.

Men Lea svarte: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner?

Etter kjøpslåing om Jakob og alrunene fikk Lea ligge hos sin mann og hun ble fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn.. og hun kalte ham Issakar…mannen som bærer pengene(lønnen) .

Jakob velsignet Issakar med ordene: Issakar er et sterktbygget esel…han bøyde sin rygg og ble en ufri trell.

Slik ser vi at Jakobs ætt også er Issakar, mannen som bærer pengene var også der en av de 12;  og vi kjenner karikaturen av den jødiske finansmann og har sett hans tydelige fotspor i verden, men fordi han var et sterktbygget esel kunne han bære byrden.

Her i beretningen om Judas Iskariot, samles vi,  både «jøde og greker», og ser vårt endeligt. Her løper vi linen ut. I vår griskhet roper vi ikke bare korsfest, men vi teller etter hva vi har tjent på det.

Men Maria hadde spart denne kostbare salven til Jesu føtter.

Føttene er etter tradisjonen et bilde på fiskenes tid.

Den tid som startet med Jesus og som  nå, etter 2000år er en avsluttet tid.  Fiskens motbilde på himmelen er jomfruen.

Denne, fiskenes tid,  har kvinnen, jomfruen,  i hengivenhet salvet og innviet med den kostelige salven så huset ble fylt av dens duft.

Så brukte hun sitt lange hår, sitt hengivenhetssymbol, og tørket føttene hans.

Hodet er værens tid. Det var de 2000 år som varte frem til Jesus. Tiden hvor man ofret, og hvor en årsgammel vær var hovedofferet.  Dette offeret skulle Jesus bringe verden og slik fullføre og avslutte værens tid.

Hans hode og hans føtter var salvet til tjeneste, salvet til hans jordeferd.

Den klassiske inndelingen av zoodiaken på menneskekroppen.
                                                                               Klikk på bildet og gjør det større.

mars 29, 2012 - Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten

2 kommentarer »

  1. Den pengegriskevestlige verden som vi er en del av, er ikke en koselig tanke, men jeg ser jo at det er slik og at det bare blir mer og mer tydelig. Vi er på 1. klasse på øverste dekket på verdensskuta titanic og dytter etter beste evne de fattige ned. Det er fryktelig å tenke på det.

    Kommentar av hverdagshelter | mars 31, 2012 | Svar

  2. Ja, det er desverre blitt mer og mer åpent at pengestrømmen er vår tids øverste verdi.

    Kommentar av predikeren | mars 31, 2012 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: