per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Et glimt av massemorderen, fra retten 19 april.

I dag fikk vi et glimt av massemorderen.

Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.

Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.

Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.

Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann  og han er blitt spurt om sitt manifest.

Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye  rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets:  Vi tror ikke noe på deg!

Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.

Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!

Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!

Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.

Motivet er hans kontakt med  virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og  hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.

Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.

Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.

Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!

Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.

Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.

Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.

Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!

Aktoratets holdning er: «Vi tror ikke på deg»!

Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder,  de  skal » kakke hull på» hans vrange selvbilde.

Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.

Det er finurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre-  eller venstresympatisører.

Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB  henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!

Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!

De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger,  for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.

Politiske massemord er vårt land fremmed.

Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.

Javel.

Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.

Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til «Benjamindrapet» som eksempel på en mislykket strategi!

Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.

Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.

Jeg tenker da at det var «Moses og Aron » som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.

Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.

Men aktors  spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet,  de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser  belyst.

Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.

Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.

Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.

Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:

Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.

Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.

Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.

Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.

ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.

I dag, torsdag den 19 april,  fikk vi et glimt av massemorderen.

I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!

Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!

Men så kom spørsmålene om selve mordene.

Den veltalende massemorderen viste  frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.

Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.

Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.

Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.

Jeg skrev rett etter 22 juli om  Dave Grossman, professor i  både militærvitenskap og psykologi  og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.

Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

ABB tillegger disse spillene stor betydning!

Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.

Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.

Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.

Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!

Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva  barna omgåes av voldsfilmer og spill!

De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.

Reklamer

april 20, 2012 Posted by | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer

Hamsun, fra Dag Frølands minnebok.

Dag Frøland har satt dype spor i vårt kulturliv med sin humor og medmenneskelige varme.

Over 2000 tekster drysset han utover landet vårt frem til han døde for et par år siden.

Sangen jeg har stoppet ved  ble laget  som en kommentar til  debatten som fulgte boken «Prosessen mot Hamsun», av Torkel Hansen.  Og sangteksten er en vakker kjærlighetserklæring til den gamle forfatteren, med en dyptfølt bønn om at vi nå må kunne tilgi.

Boken, som kom 1979, skapte debatt dengangen,  og utrolig nok, debatten rundt Hamsun har stadig blusset opp.

Sangen til Dag Frøland burde vært gjennomgangsmelodien i Hamsunåret (2009)!  men nå får den stå som et minne fra Dag Frøland i en sak som vi ennå ikke er ferdige med:

Vi snakker så pent om å møte ABBs politiske massemord med kjærlighet og ikke hat.  Hvordan kan man tro på det hvis man ikke engang kan tilgi en forfatter at han tenkte noen «feil» tanker?

Vår store, internasjonalt kjente forfatter ble på sine gamle dager av offentlig oppnevnte psykiatere erklært å ha varig svekkede sjelsevner.  Så vi er kjent med politiske psykiartirapporter, og pinlig er det å høre på dem.

Lytt til Dag Frølands kloke og gode tekst:

http://www.youtube.com/watch?v=UOrCp5ySwf0

april 10, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk | 3 kommentarer

En kurv påskeegg : 8. » Død er døden»

» Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… »  sa Jesus.

*****

Rett før han døde sa han: » Det er fullbragt.»

Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.

På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i;  der la de Jesus.

Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.

Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.

****

Nå vandrer vi i tro.

Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en  allegori for tingen.

Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.

Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt.  Jeg er fange her i «Berget det Blå»  helt til dagen bryter frem.

Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.

Hulen er  mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.

Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.

Det er en fin liknelse.

I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg,  zoodiakens mange bilder og religionenes store myter  som gir oss brokker av  underlige drømmebilder.

Men når solen stiger opp vil alle se  hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.

Nå er vi i natten.

Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.

 

Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.

Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.

Og :  Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.

Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.

Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.

Han sa til Johannes :…..» jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og  dødsriket.»

 

Nå vandrer vi i tro.

Som Abram tror vi på Guds løfter.

Troen regnes også oss til  rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.

Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!

Det var de to veiene til samvær med Gud.

Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.

Kjærligheten  er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.

Kjærligheten er summen av loven.

Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :

Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.

Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.

Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.

Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.

Kjærligheten er sterkere enn døden.

På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.

Kjærligheten er lyset og livet.

https://i2.wp.com/www.astronomi.no/nas/astronomi/2003/a031_stjkart_stor.gifhttps://i2.wp.com/www.nas-veven.no/wp/wp-content/uploads/2011/12/universum.jpg

Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.

april 7, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk | 5 kommentarer

En kurv med påskeegg : 7. «I denne natt»

Da de hadde sunget lovsangen gikk de ut til Oljeberget.

Og Jesus sa til dem:
«Dere skal alle ta anstøt; for det er skrevet:  Jeg vil slå hyrden , og fårene skal adspredes.»

*****

De gikk over Kedronbekken og der var det en have som het Getsemane.

Han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og begynte å forferdes og engstes, og han sier til dem:

Min sjel er bedrøvet inntil døden; bli her og våk!

Og han gikk et lite stykke frem , falt ned på jorden og ba at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig, og han sa:

Abba, Fader! Alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil! »

****

Disiplene klarer ikke å våke. De sovner.

Jesus er alene i sin gjerning. Han overgir seg  i sin Faders vilje.

Soldatene kommer og Judas forråder ham med ett kyss.

De kommer som mot en røver med sverd og stokker, forat skriftene skulle oppfylles.

Da forlater alle disiplene ham.

Hele natten er han i forhør hos yppersteprestene, Pilatus, Herodes og så tilbake til Pilatus.

Ingen finner skyld hos ham, men folket og yppersteprestene vil ha ham dømt fordi han sa han var Guds sønn.

De ropte: Korsfest ham!

Pilatus lot ham hudstryke.  Stridsmennene kledte ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham og spottet ham :

Vær hilset du jødenes konge!

Så førte de ham til Hodeskallestedet og korsfestet ham der, mellom to røvere;  det var blitt morgen og den tredje time.

Det var mørke fra den sjette til den niende time, han ble forlatt av Gud, det kom et sterkt jordskjelv og  flere døde kom ut av gravene og spaserte omkring.

Forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst. Veien inn i helligdommen var åpnet.

******

Jesus innstiftet den nye pakt . Hva betød det?

Det betød blant annet at han var det endelige offer. Hans offer åpnet veien til Gud for alle , for alltid.

Offertiden, værens tid, var over. En ny tid sto for døren.

Hvordan var så den «gamle pakt»?

Først opprettet Gud en pakt med Abram.  Han hadde lovet Abram både en tallrik ætt og et rikt land, og Abram trodde Guds løfter, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Altså flere hundre år før loven kom,  inngikk Gud en pakt med Abram fordi Abram trodde Guds løfter:

«…Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene. Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land…  det er en pakt mellom meg og deg og din ætt efter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt ….»

Omskjærelsen ble satt som synlig tegn på pakten med Abram.

Etter Israels ble ført ut fra Egypt, fikk folket lovens ord av Gud. Moses var mellommann mellom Gud og folket, men hele folket så Gud da de inngikk pakten.

Det gikk slik til:

«…Så skrev Moses opp alle Herrens ord, og han sto tidlig opp om morgenen og bygget et alter nedenfor fjellet……så bar de frem brennoffer og slaktoffer av okser til takkoffer til Herren. Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret.

Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa :   Alt det Herren har sagt vil vi gjøre og lyde.

Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa :  Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.

…Og de så Israels Gud;  under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet.   »

Denne pakten er mellom Gud og hele folket og inneholder alle lovens ord.

Disse to paktinngåelsene, løftets pakt ved Abram og lovens pakt ved Moses,  gjelder i Israel ennå.

De har ikke godkjent den nye pakten som Jesus innstiftet ved nattverdsmåltidet.

De kristne har ment at den gamle pakten ikke gjelder lenger,  fordi man har fått en ny.

Men man ser og erkjenner mer og mer at i Jesu testamente er begge de to paktene stadfestet og fullbragt.

Når vi nå går inn i vannbærerens hus, vil pakten være fullkommet, synlig tilstede.

Men vi vil i denne natt hente frem den lidende Messias, ikke kongen eller ypperstepresten, men offerlammet, slik profetene fikk se ham stykkevis og som i et speil som i en gåte:

«.. Se, min tjener skal gå frem med visdom….mange ble forferdet over ham – så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske……han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham…..Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom….. og vi aktet ham for intet.

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.

Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot  våres alles misgjerninger ramme ham.

Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes …….

han opplot ikke sin munn…..

-» Min rygg bød jeg frem for den som slo…»

«Min Gud!Min Gud!  Hvorfor har du forlatt meg?»

Forbannet av Gud er den som henger på et tre.

Det behaget Herren å knuse ham…. når hans sjel bar frem skyldofferet skulle han se avkom…

De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort.

Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.

Og ved at de kjenner ham, min tjener,  skal han den rettferdige, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.

Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og de sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel(blod) til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.»

https://i2.wp.com/s1.wdstatic.com/images/it/ll/a/ab/Particolare_del_serepente_di_bronzo.JPG

Og likesom Moses opphøyet  kobberslangen, Nehustan,  i ørkenen da seraf- slanger bet folket, slik skulle Menneskesønnen opphøyes.

For  den som var blitt bitt av en av slangene  og så bort på kobberslangen, skulle bli i live.

april 6, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

En kurv med påskeegg: 6. «12 til bords».

«….da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv.

…og mens de holdt måltid

…..så står han opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg.

Derefter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet han var ombundet med……»

****

En underlig handling under måltidet.  En tjener eller en kvinnes arbeid.

***

Simon Peter protesterer: Herre! Vasker du mine føtter?

Jesus svarte : «Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du vil skjønne det siden.

Peter sier: Du skal aldri i evighet vaske mine føtter!

Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg.

Simon Peter sier til ham: Herre! Ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!

Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke vaske annet enn føttene, men er dog ren over det hele….»

****

Det var 12 til bords sammen med Jesus.

Tallet lyder kjent: 12 guder på Olympen, 12 i høyden over Roma og 12 i Valhall.

Døgnet har 12×2  timer, det er 12 mnd. i året og dyrekretsen har 12 tegn.

Vi kjenner til legenden om  Kong Artur og ridderne av det runde bord,  og mange slike overleverte beretninger om 12.

Det var viktige saker når de 12 skulle komme sammen, sitte rundt samme bord.

Man kalte tabernakelet, sammenkomstens telt, for der sa Gud han ville komme sammen med Israel.

Sammenkomst, å komme sammen, er også et uttrykk som brukes om planeter som samles i et «hus» i kretsen.

Jeg ser for meg nattverdsmåltidet og kan ikke tenke at plasseringen ved bordet var slik Leonardo da Vinci malte det.

Han har oppstilt alle på en side av bordet for å vise ansiktene deres, som hos fotografen, men det gir en  feil tanke å se måltidet slik. De satt selvsagt rundt bordet.

Heller ikke kan jeg tenke at de  lå ved bordet, som om de var romersk overklasse  som lå symposium(anføttes).

Nei, jeg finner ingen indikasjoner på annet enn at de satt rundt bordet med føttene ned, da Jesus reiste seg.

Hans sammenkomst med disiplene var ingen tilfeldig hendelse, all hans gjerning var å fullføre Guds vilje, Guds ord.

Da sammenkomstens telt ble laget og innviet til tjeneste,  skulle de hellige tingene salves, og ypperstepresten og hans sønner måtte også forberede seg.

De måtte legge vekk sine egne klær og kle seg i lin, og  så måtte de helle vann i tvettekaret :

«…Og Aron og hans sønner skal tvette sine hender og sine føtter i det.

Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de tvette seg med vann forat de ikke skal dø;

likeså når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren.

De skal tvette sine hender og sine føtter for at de ikke skal dø;

dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt etter slekt.»

Dette er det godt å grunne på, for Jesus forbereder sin yppersteprestelige gjerning for seg, og for hans disipler.

I sammenkomstens telt skulle Israel komme sammen med Gud,  som Gud sa til dem:

«Jeg vil komme sammen med deg der.»

Forat det kunne skje uten at de døde, for ingen kan se Gud og bli i live, hadde Gud ordnet en tjeneste som gjorde dette møtet mulig!

Det er denne tjenesten han nå fullbyrder.

Han var av Arons ætt, og var derfor direkte arving til tjenesten.  Den gangen samarbeidet  Juda og Levi ætten  om å holde ætten for prestekongen ved like.

Samtidig peker begge disse tekstene, om å vaske føttene, på den kristnes daglige renselse, selv om frelsen har gjort ham ren er hans vandring på jorden nødvendigvis slik at man trenger den daglige renselse av «føttene».

Jeg har nevnt før at føttene er et bilde på fiskenes tid, og selv om troens innhold er den samme, lyset er det samme, så er dette innholdet underlagt ulike ordninger.

Nå sto Jesus opp, midt under påskemåltidet og innviet dem alle til tjeneste, og innledet fiskenes tid.

Derfor, da han hadde vasket deres føtter, kledte han seg i sine klær og sa til dem:

«Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelammet med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.

Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»

Han skal ete påskelammet  i det hus mannen med krukken gikk inn, i vannmannens tid.

Der skal han ete påskelammet neste gang! Vintreets frukt, Israels frukt, likeså.

Først da er Guds rike fullkommet = full-kommet!

Nå skal han fullføre den yppersteprestelige del av sin gjerning. Og fordi han skal dø har han rett til å sette et nytt testamente, en ny pakt:

» Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa:

Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg!

Likeså kalken etterat de hadde ett, og sa:

Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere.»

https://predikeren.files.wordpress.com/2012/04/ducciolastsupper.jpg?w=300

Her oppfylles det som var , innstiftes det som er, for å fullkomme det Guds rike som kommer.

april 5, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»

«…Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa:   «Gå bort og gjør istand påskelammet for oss,  så vi kan ete det!»

De sa til ham:  «Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?»

Han sa til dem:  «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn…..»

Det er en underlig «veibeskrivelse».

Men Peter og Johannes gikk og fant alt slik han hadde sagt dem.

De så en mann som bar en krukke vann, og det hus han gikk inn i der spurte de huseieren :

Mesteren sier til deg:  Hvor er det herberget der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?

Å bære vann i en krukke er vannmannens kjennetegn.

Hans hus er vi gått inn i nå. Tiden er kommet til å følge ham til hans hus. Inn i den nye tid.

For det er i dette hus hvor han går inn at Mesteren vil  ete påskelammet.

Vi har i hele fiskenes tid drukket av dette vann, og holdt påsken i våre hjerter, men nå kommer det som evangeliene beretter : Den nye pakt for hele Israels hus, ja, for all verden.

Krukken er vannbærerens tegn.

I Gen. 24… fortelles det at Abraham sender sin tjener til sin slekt for å finne en hustru til sin sønn Isak.

Tjeneren dro avsted til Mesopotamia, og da han kom til Nakors by lot han kamelene hvile ved brønnen utenfor byen. Det var på den tiden kvinnene i byen kom ut for å hente vann, og han sa:

» Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg….. se nå står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann. La det nu bli så at den pike som jeg sier således til:   «Hell på din krukke, så jeg kan få drikke» og som da sier:  «Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke » – at hun er den du har utsett for din tjener Isak……»

Og se, før han hadde holdt opp å tale , hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn av Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.

Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg opp igjen. Da løp tjeneren henne i møte og sa: «Kjære, la meg få drikke litt vann av din krukke!»  Og hun sa: «Drikk, Herre! Og hun skyndte seg og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke. Og da hun hadde latt ham drikke så mye han ville, sa hun: «Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok. Og hun skyndte seg og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke….»

Her er vannbæreren en jomfru.  Hun hører til fiskens tid, men skjult tilstede  i tegnet  motsatt fiskene, jomfruens tegn,  som beriket og satte sitt preg på eonen som var. Hun hentes i vannmannens tid for å gifte seg med Isak.

Den vakre historien går inn i vannmannens hus hvor den hører til.

Vannmannen avbildes også ofte med krukken vendt, hvor han heller vannet ut over jorden.

Vannet er ordet, det levende vann! Dommsvannet som frelser.

Mens hjertet grunner på fortellingen vil jeg minne om en kvinne til og hennes krukke.

Elias sa til Akab: » …Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord…. Gå herfra og ta veien mot øst… du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge deg der.»

Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham og det lød så: «Stå opp og gå til Sarepta…jeg har befalt en enke der å forsørge deg.»

Han sto opp og gikk til Sarepta, da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa:  «Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan få drikke.»

Da hun nå gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: «Ta med et stykke brød til meg.»

Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.»

Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud :»Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over joden.

Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt, og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, efter det ord Herren hadde talt gjennom Elias….»

Først  jomfruen så enken.

Begge betegnelsene er ofte brukt om Israel og deres forhold til Gud og hans pakt med dem.

I det åndelige bildet har vi fått del i de kommende velsignelser gjennom hele den 2000 årige tiden fra Jesu fødsel til nå.

Fiskenes tid har vært troens tid, ikke beskuelsen!  men nå er tiden kommet for den hele oppfyllelse for  Israels hus! og oss alle.

Elias var en av Israels mest kraftfulle profeter og da Jesus var på forklarelsens berg var Elias og Moses der, og Jesus utlegger at han som skulle komme i Elias ånd og kraft,  var Johannes døperen.

Elias og Johannes er tegn som rydder Herrens vei, og som vannmannen og  løven er de motsatte tegn på himmelen, slik er Johannes motsatt Jesus.

Da Johannes ble unnfanget ble hans far stum inntil han sa: «Hans navn skal være Johannes.

Da Maria ble gravid, besøkte hun sin slektning Elisabeth som var 6 mnd på vei. Da sprang fosteret i hennes liv.

Dette indikerer at det var et halvt år mellom Jesus og Johannes, i kirkeårets sirkel er de også plassert motsatt hverandre på himmelen.

Jødene har i sitt påskerituale en tom stol, en åpen dør og dekket til en ekstra. Det er for Elias som engang skal komme i mektig ånd og kraft! og han kommer i påsken.

Ved den påsken som feires i vannmannens hus kommer Elias .

https://i2.wp.com/www.gibud.no/auction/APUserImages/B32111F1OZGFBIFU.JPGhttps://i2.wp.com/www.nlm.no/var/nlm/storage/images/media/images/rebekkafrakaran_minbibelbok/32975-1-nor-NO/rebekkafrakaran_minbibelbok_full.jpg

Vannbærerne den gangen var oftest kvinner. Det er to utgaver av  bildene  av vannbæreren:

I det ene bærer han vannkrukken, i det andre tømmer han vannet ut. Her ber Abrahams tjener om at Rebekka må helde litt på sin krukke så han kan drikke.

Vannmannen skal tømme vannkrukken ut over jorden.

april 3, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon | Legg igjen en kommentar

En kurv med påskeegg: 4. «den bundne fole».

«…Se, din konge kommer til deg, saktmodig ridende på et asen, på trelldyrets fole..»

*****

Jesus sendte to disipler avsted og sa til dem:

«..Gå inn i den by som ligger rett for dere, og straks skal dere finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem,  og før dem til meg!»

De gikk og fant det som han hadde sagt.

Det legges av og til vekt på at Jesus var konge, at han var av Davids hus og ætt.  Som kristne har vi brukt kongemotivet  åndelig tolket, med Jesus som konge i det åndelige Gudsriket, så vi er fortrolige med dette bildet.

Men vi følger  sjelden bildet tilbake til David,  eller ennå videre bakover i ættelisten.

Nå er det elementer i teksten her som bringer oss langt tilbake, lenge før kong David.

En av Jakobs 12 sønner het Juda. Da Jakob velsignet sine  sønner sa han bl.a om Juda:

» ..deg skal dine brødre prise……..for deg skal din fars sønner bøye seg…….En ung løve er Juda………..hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.  Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole;   han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel………»

Vi ser at Jakob har 12 i sin krets av sønner, slik Jesus hadde 12 i sin disippelflokk.  Dette tallet peker mot zoodiaken.

I Jakobs velsignelse knyttes kongeverdigheten til Juda,  han er løven, det alment brukte bildet på kongeverdighet.

Mannen og løven. Vår nye tid.

Kongespiret følger hans ætt i historien og selv i fiskenes tid(føttene) kjente man hans herskerstav.

Han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole til vinranken.

Vinranken er i Bibelen et av de mest brukte bilder på Israel, som den vingård Herren selv plantet og tar seg av.

Til denne vinranke binder han eselet.

Om vintreet og kongeverdighet har Dommernes bok en fin legende:

«Det hendte engang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til oljetreet:  «Vær konge over oss!»

Men oljetreet sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer meg for, og gi meg å svaie over trærne?»

Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»

Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi meg til å svaie over trærne?»

Da sa trærne til vintreet: » Kom du og vær konge over oss!»

Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi meg til å vaie over trærne?»

Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»

Og tornebusken sa til trærne:  «Dersom det er deres oppriktige mening at dere vil salve meg til konge over dere, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær….»

Vi tenker ofte at frukter fremkommer ved «godt stell». Og , ja, det gjør det, men det er godt stell utfra det å bære frukt.

Dersom vinranken fikk vokse som et vilt tre, ville det bli et høyt tre, men med lite frukt.

Vinranken må beskjæres og bindes opp for å gi sine store drueklaser.

Når Israel beskrives som en vingård Gud plantet og er gartner til, så vil lidelsen og gleden ved kultiveringen bli en sentral karakter ved bildet.

I Judas velsignelse binder Juda eselet og dets fole til denne edle ranken.

Påsken åpner med at eselet og dets fole løses.

Når Jesus nå rir inn i Jerusalem, har han varslet en endring, han som rettmessig kunne løse folen og bruke den har løst den fra vinranken.

Det er en annen tid, noe nytt skal skje.

Og folk løfter palmegrenene, føniks og tamars bilde, og roper: Hosianna.

Eselet, bildebæreren ble løst fra vintreet, og vi tenker over de bilder han bar i den tiden som var, for bildene er speil av lyset som var, er og kommer:

Eselet bar veden da Abraham skulle ofre Isak. Et bilde verdt å grunne på i påsken.

Eselet bar Bileam som skulle forbanne Israel, han reddet Bileam fra Guds engels straff og bidro til at Bileams forbannelse ble til velsignelse.

Med bare et kjeveben av eselet ødela Samson filistrene. Samson er han som rev ned Dagons hus, Dagon betyr fisk, så historien her knytter seg til vår tid, avslutningen av fiskenes tid.

Bildene er mange, men jeg står her ved veien og ser ham komme, saktmodig, ridende på eselet, på trelldyrets fole.

Han er kongen av Davids ætt, Messias de venter på, men tiden var ikke mannens og løvens tid, først skulle fiskens hus vies Herren.  En liten stund, en eon, skulle folen være løst fra vintreet.

Her fullender Jesus bildet ved å løse folen. Han, kongesønnen av Juda og Davids ætt,  rir under folkets jubel inn i Jerusalem.

Eselet er på gresk «onos» og vinen er «oinos», og vi kan nesten ved ordene se eselet i arbeid i vinhagen, nedlesset av druer, hans eier Juda, som bandt den til ranken, mens han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel.

Nå er fiskens tid ute, vannmannen, mannen med det levende vann og løven av Juda, er det nye hus hvor solen har gått inn.  Og bildene av vinranken og «de store hus» bæres trofast av «onos» og dens fole «polos».

https://i0.wp.com/www.matinorden.no/sitefiles/2/DetBesteJegVet/kjottpuddingvin11.jpghttps://i0.wp.com/www.krystella.no/dscn0671.jpg

Ja, vinen bærer også eselets bilde, likesom vinglasset form tegner polos’ billedsirkel på himmelen.

Zoodiakens sirkel skyldes  nettopp jordens «skjeve gang» i universet.   «James og Sofie»s lille nyttårsfilm spøker nettopp med James som  jordens  pussige pussede gang i sirkelen  .

Vinen er en viktig del av påskens mysterium.

Denne forbindelsen mellom vinen og eselet er også nedlagt i de mange variantene av barnereglen:

Ride, ride ranke!  Hesten heter Planke!   Hesten heter ikke så:  Hesten heter Abildgrå,  sitter en liten junker på…….

Hesten er eselet, Abildgrå er et esels navn, og ranken er vinranken.

Den lille junkeren?

Det er Jesus, den saktmodige, som rir inn til Jerusalem, men i barnereglen er det  ethvert barn som sitter på pappas kne.

april 1, 2012 Posted by | Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, natur og dyreliv | 1 kommentar